I dagens utgave skriver den kloke, velformulerte kommentarredaktør Erling Rimehaug om en annen velsignet ordning: Ekteskapet. Les!

Etter å ha tråklet meg igjennom problemstillinger knyttet til enkjønnede ekteskap og barn i homofile parforhold har jeg nå kommet fram til det som har med kirka og den nye ekteskapsloven å gjøre.

Det vil si at det meste gjenstår.

Når det gjelder dette med Den norske kirke og de homofile, så blir nemlig ikke ting særlig mye enklere av den nye ekteskapsloven. Etter kirkemøtet i fjor høst hadde vi landet i en slags midlertidig konsensus om å være enige om å være uenige, men nå er vi ikke engang enige om hva vi er uenige om lenger; på noen områder har vi nærmest rykket tilbake til start.

For å ta et eksempel: Jeg tror ikke veien fram til en ordning for partnerskapsinngåelser i kirka hadde vært uoverkommelig lang, men slik situasjonen er i dag ser jeg for meg at veien fram mot likekjønnede ekteskapsvigsler blir lengre og atskillig mer slitsom. Dette baserer jeg blant annet på at Kirkemøtet 2007 anerkjente homofilt samliv på den ene siden og avviste kjønnsnøytralt ekteskap på den andre.

Kan presten vie?

Når det gjelder kirkas praksis med hensyn til "homovielser" er situasjonen rett og slett at den nye ekteskapsloven ikke har forandret på noen verdens ting. Det hadde ikke vært meg imot å være med på å legge til rette for å bekrefte et homofilt samliv i et kirkerom, men per i dag har jeg absolutt ingen myndighet til å vie homofile, selv med den nye ekteskapsloven på baklomma.

Prestenes rituelle handlingsrom bestemmes av de foreliggende liturgier. Og den foreliggende vigselsliturgien legger i denne sammenhengen visse begrensninger, all den tid det i rubrikkene til vigselsliturgien slås fast at Ekteskap inngås ved at kvinne og mann offentlig, i vitners nærvær og for godkjent (borgerlig eller kirkelig) myndighet avgir løfte til hverandre om at de vil leve sammen i ekteskap, og dette erklæres å ha offentlig gyldighet.

Det vil si at Den norske kirke fortsatt ikke offisielt har endret sin forståelse av ekteskapsbegrepet; det er fortsatt ikke gitt en utvidet eller inkluderende ekteskapsdefinisjon og dette gjelder helt til en eventuell ny liturgi er vedtatt, uavhengig av hva vi prester måtte mene og agitere for eller ikke.

For min egen del betyr det at jeg har nøyaktig det samme handlingsrom som jeg hadde før 11. juni. Det innebærer for det første at jeg ikke kan vie homofile, verken i kirkerommet eller andre steder. Vigselsretten min gjelder rett og slett ikke for slike vielser. Men det innebærer også at jeg, med ryggdekning i et brev vi Nidarosprester tidligere har fått fra biskop Finn og i samråd med min prost, kan legge til rette for kirkelig forbønn for allerede inngåtte homofile ekteskap, slik jeg fram til nå har hatt mulighet for å gjøre for allerede inngåtte parterskap. Dette både ønsker jeg og kommer jeg til å gjøre dersom jeg får konkrete forespørsler om det, men jeg vil selvsagt gjøre det i åpen dialog med både prestekollega, menighetsråd og kirkelige overordnede.

Med dette gjør jeg også et forsøk på å komme alle de mange rare medieoppslagene som kommer til å "poppe opp" rundt omkring i hvert fall litt i førkjøpet: Det at kirkedøra fortsatt er stengt for homofile som ønsker å gifte seg handler ikke om hvorvidt den enkelte prest er vrang eller villig.

Akkurat det blir det nok nødvendig å si mange ganger.

Ny liturgi?

Så var det dette med tilpasning av liturgier for enkjønnede ekteskapsinngåelser ("homovielser") da. Der er det minst tre mulige veier å velge mellom framover:

• At kirka fortsetter som i dag, det vil si holder fast ved å godta tokjønnede men ikke enkjønnede vielser. Dette vil nok i lengden bli en slitsom posisjon, under sterkt press fra både ytre (politiske) og indre (liberale kirkelige) krefter.
• At kirka i fellesskap arbeider fram en ny vigselsliturgi med nok valgmuligheter og varianter til at den kan tilpasses til alle de ulike situasjonene man vil bli stilt overfor.
• At kirka som fellesskap frasier seg vigselsretten og dermed presser fram en ordning med obligatorisk borgerlig vielse, med mulighet for forbønn for alle som måtte ønske det.

Selv er jeg mest svak for den siste modellen. Det har være et prinsipielt standpunkt hos meg lenge og henger sammen med mitt syn på forholdet mellom stat og kirke. Det er nok ikke til å komme ifra at det mer enn delvis henger sammen med min oppvekst i en annen kultur hvor kristne var (og er) i minoritet, noe som har gjort meg litt mer enn bare svak for tanken om den sekulære stat som legger til rette for religiøs utøvelse uten selv å favorisere en religiøs modell foran andre. Jeg synes det høres ut som en fin måte å "gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er", for å sitere en ikke ubetydelig religionsstifter.^[1]

Dersom ikke dette med obligatorisk borgerlig vielse blir en realitet er jeg subsidiært absolutt klar for å være med og arbeide fram en ny vigselsliturgi som kan brukes også ved homobryllup. Men jeg gruer meg til å måtte ta den kirkekampen og kjenner meg matt ved tanken allerede nå. Debatten i kirka blir sikkert minst like hard på dette punktet som den har vært rundt homofilt samliv generelt - og den har som kjent vært relativt utmattende. Jeg vet heller ikke om det er realistisk å tro at man kan oppnå noen forandring i løpet av for eksempel min virketid som prest. Men det er jo lov å håpe, be og arbeide.

Teologisk nytolkning av ekteskapet?

Hvor stort er spranget fra den ekteskapsforståelsen vi har i kirka i dag til den nye ekteskapsforståelsen som nå gjelder i kongeriket Norge? Ikke nødvendigvis så veldig stor. Vi godtar allerede en mengde ulike varianter av ekteskapsinngåelser i kirka vår, og vi har også arbeidet oss fram til et rom for kirkelig anerkjennelse av det homofile samliv.

Til de heterofile formaner vi: "Du skal ikke bryte ekteskapet!" Om vi nå i analogi sier til de homofile: "Du skal ikke bryte partnerskapet!" eller heller sier "Heller ikke du skal bryte ekteskapet!", hva er egentlig forskjellen?

Det er allerede ryddet et rom i kirka for å tenke på det homofile samliv som en variant som tolkes i analogi til det heterofile ekteskapet. Hva vi kaller dette samlivet, "partnerskap" eller "en (avledet) ekteskapsvariant" kan umulig være avgjørende.^[2]

Det vil i praksis være slik at skillelinjene og uenigheten framover fortsatt vil være mellom dem som egentlig ikke synes de kan anerkjenne homofilt samliv, verken delvis eller fullt ut, og de som vil anerkjenne det mer eller mindre uforbeholdent. I lys av dette synes jeg det ville være dypt tragisk, for ikke å si aldeles utmattende, om vi nå skulle dele oss i tre grupper: De som mener homofilt samliv er synd, de som mener homofilt partnerskap er en flott ting men likevel må ta forbehold for det som kalles homofile ekteskap, og de som vil anerkjenne homofilt samliv uansett merkelapp.

Vi har rett og slett ikke råd til å ødsle kreftene på den måten.

Hva slags nyskapende liturgi/teologi som eventuelt kan jobbes fram - se, der har jeg foreløpig ikke rukket å tenke så langt. Men man trenger selvsagt ikke kaste vrak på alt det vi har i dag. De tekstene jeg leser oftest i vielser, så som Høysangen 8:6-7a, Johannes 15:9ff, 1. Korinterbrev 13 eller Kolosserbrevet 3:12b-14 er generelle og ikke spesielt kjønnsspesifikke tekster, de ville fint kunne brukes også ved en "homovielse". (Jada, jeg vet at Høysangene er kjønnspolære tekster så det holder, men det aktuelle utdraget trenger ikke forstås slik.)

Det som nok blir det mest kronglete punktet i arbeidet med en slik liturgi blir nok det som handler om hvordan man i mer generelle vendinger skal omtale ekteskapet som Guds gode ordning for våre liv. Det er ikke til å komme forbi at langt på vei de fleste bibeltekstene som omhandler samliv er formulert innenfor et strengt kjønnspolært univers. Det blir for eksempel vanskelig å bruke det som er dagens "grunntekster", altså 1. Mosebok 1:27-28a og Matteus 19:4-6, i alle typer seremonier. Men dette gjelder forsåvidt allerede: Jeg har forrettet i mange vielser hvor ordene om at man skal "være fruktbare og bli mange" eller de klare Jesusordene om skilsmisse har virket mildt sagt malplasserte. Det er ikke slik at alle generelle teologiske utsagn kler absolutt alle anledninger like godt.

Kort sagt: Her er det mye teologisk arbeid som ligger og venter på å bli gjort.

Heldigvis har noen begynt å tenke allerede. Knut Kittelsaas skisse på sidene 26-32 i dette heftet er et greit utgangspunkt for videre refleksjon.

Hva er det rom for i kirka framover?

I kirkehuset er det svært mange rom. Det har det vært, og det vil det også være. Det vil fortsatt være rom for å mene at homofilt samliv er synd. Det vil fortsatt være rom for den som ikke ønsker å gi sin velsignelse til slike forhold, heller ikke vie homofile par. Det vil fortsatt være rom for de av oss som ønsker å kjempe fram en nytolkning av kirkas tradisjonelle samlivsetikk.

Spørsmålet er om vi vil klare å samle oss om en felles strategi for hvordan vi som fellesskap skal forholde oss til homofilt samliv. Ikke som enkeltpersoner - der er fortsatt hver og en bundet av sin samvittighet - men som kirke.

Jeg håper vi relativt raskt i hvert fall kan bli enige om hvilket hovedspor vi ønsker å følge framover. Vil vi frasi oss vigselsretten, eller vil vil drive liturgisk og teologisk utviklingsarbeid på vegne av kirka? Status quo tror jeg i lengden vil bli uutholdelig.

Jo raskere vi kan hogge over denne gordiske knuten, jo raskere vil vi kunne kanalisere kreftene inn i det vi faktisk er satt til å gjøre: Å være kirke. Jeg synes jeg kan huske at det blant annet handler om å bære frukt i kjærlighet, så som overbærenhet og fred og samhold. Utfordringen blir vel å kunne rydde god plass og mange slags rom for nettopp det.

Noter/referanser

1. En kan ikke annet enn å bli oppgitt over hvordan SV, som tradisjonelt av prinsipielle grunner har stått for nettopp dette synet jeg gjør rede for her, 11. juni 2008 valgte å stemme ned et forslag om å utrede obligatorisk borgerlig vigsel med den begrunnelse at man ellers ville frata de homofile muligheten til å oppleve at man er gode nok for kirken. Hvilken innblanding i et trossamfunns indre anliggender! Det er så inkonsekvent og frekt at man kan sprekke - for ikke å snakke om totalitært! Akkurat nå kan jeg faktisk ikke se for meg at jeg noen gang skal kunne stemme SV ved noe stortingsvalg...

2. ...og dermed hoppet jeg kjapt bukk over alle de mulige og umulige teologiske innvendingene som kan reises mot en slik konklusjon. Jada, jeg vet det, og jeg er villig til å komme tilbake til en grundigere drøftelse av dette temaet - senere! Kanskje i kommentarfeltet?

Jeg har allerede, i de to foregående postene om den nye ekteskapsloven, konkludert med at ekteskap inngått mellom homofile er et fint supplement til den mangfoldighet ekteskapsinstitusjonen allerede oppviser. Nå er det tid for å anlegge noen litt mer kritiske perspektiver på den nye ekteskapsloven: Det gjelder barna.

Den eminente bloggeren Undre har, i en grei post borte i sitt Undrevers, oppsummert forskjellene mellom den tidligere Partnerskapsloven og den nye Ekteskapsloven slik:

Registrert partnerskap skiller seg fra ekteskap ved at partene i registrert partnerskap

• ikke har rett på assistert befruktning
• ikke har mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre
• ikke automatisk regnes som medforelder, juridisk forelder, til partners biologiske barn ved fødsel slik en mann i et ekteskap blir. (kilde)

Greit oppsummert kan vi altså si at bortsett fra selve betegnelsen partnerskap/ekteskap er det aspekter ved forholdet til barn som har utgjort forskjellene på offentlig regulerte homofile og heterofile samliv. Jeg har allerede diskutert dette med ord og navn og betegnelser med svært mange ord i min forrige post, så det kan vi la ligge her. Men spørsmålet om barnas plass i et homofilt parforhold er verdt en egen bloggpost.

La det bare være sagt med en gang: Dette med homofile og barn er et ganske komplisert område. Her er ingen tjent med at man bare "skjærer igjennom" og presenterer enkle ja-eller-nei-svar som absolutte løsningsalternativer. Virkeligheten er alltid sammensatt, og på dette området enda mer sammensatt enn på de fleste andre.

Mor-far-barn?

Homofile kan ikke få barn sammen etter naturmetoden. Sånn er det bare. Men alt er selvsagt ikke sagt med det. Heller ikke alle heterofile par kan få barn sammen. I det heteronorme samfunnet har vi vent oss til at det da finnes "sekundære" løsninger - løsninger som absolutt ikke behøves å oppleves som noe dårligere. Hetrofile par som ikke kan få barn sammen kan få felles barn gjennom adopsjon eller ved assistert befruktning, i sistnevnte tilfelle enten ved hjelp av eget arvemateriale eller ved hjelp av en "ekstern" donor. Vi har en normalordning, og når den ikke er tilstrekkelig, da gjør vi tilpasninger for å konstruere analoge situasjoner, situasjoner som i hverdagen framstår som helt like og jevnbyrdige med den situasjonen som var utgangspunktet.

Dessuten vet vi at man ikke trenger å være adoptert eller være donorbarn for å vokse opp utenfor den "naturgitte" biologiske sammenhengen man har blitt til i. Det finnes mange barn som vokser opp med én forelder, eller med en stemor eller stefar som lever sammen med deres biologiske mor eller far i et heterofilt parforhold. Ja, i våre dager er det vel faktisk like vanlig å bo sammen med en stefar eller mammas nye kjæreste eller pappas nye dame eller hva det nå heter som sin egen mamma og pappa. Noen ganger er mamma død, noen ganger er pappa ukjent, noen ganger har mamma reist sin vei, noen ganger har pappa blitt tilkjent aleneforeldrerett rettslig. Det finnes mange varianter, nesten like mange varianter som det finnes barn. Sannelig, sannelig, det er slik sangeren sier det:

Det er mine barn og dine barn
og hans barn og hennes barn
og enda fire til jeg har på tunga,
så for å unngå no' kluss
har jeg førti seters buss
når jeg skal ut på by'n og hente unga.^[1]

Barn er i utgangspunktet for en svak part å regne. Det er derfor en viktig samfunnsoppgave å styrke rettighetene til barn, uavhengig av hvordan de voksne rundt dem har valgt å organisere sine mer eller mindre rotete samliv. Dette har man blant annet gjort gjennom å åpne for stebarnsadopsjon slik at et bortfall av den ene av de to biologiske foreldrene som har det daglige ansvaret ikke fører til at et gjenlevende barn skilles fra den personen som har blitt dets andre faste omsorgsperson. Akkurat hvilke vilkår som må være til stede for at en slik adopsjon skal kunne gå igjennom har jeg ikke helt klart for meg, men jeg har forstått det slik at en slik løsning ikke uten videre er aktuell i en situasjon hvor utgangspunktet er at to foreldre som ikke bor sammen har delt omsorg eller hvor den andre biologiske forelderen enn den som har den daglige omsorgen tross alt har vedkjent seg foreldreskapet. Man "tar ikke" et barn fra den ene forelderen, men man har mulighet til å "erstatte" en forsvunnet eller ikke-involvert forelder med en ny.

Dette er altså utgangspunktet: Vi har et utgangspunkt, en ur-form, med én mor, én far og ett barn som lever sammen i en og samme enhet. Og så har vi et mylder av varianter. Spørsmålet som melder seg i forbindelse med den nye ekteskapsloven er hvor mange nye varianter vi skal åpne for å anerkjenne og regulere som "etablerte normalvarianter", om man kan bruke et slikt uttrykk.

Homofile og barn

Situasjonen er allerede den at mange som lever i homofile parforhold faktisk har barn. Hvordan de har klart å skaffe seg slike barn uten å gå på akkord med sin egen identitet er jo en sak for seg. Noen er bifile. Noen har reist til utlandet og fått assistert befruktning. Noen har levd "mot naturen" en periode. Heller ikke her går virkeligheten opp på en enkel formel.

Disse barna som altså finnes og som har foreldre som lever i et homofilt forhold danner utgangspunktet. Hvordan sikrer vi best deres rettigheter? I den nye ekteskapsloven foreslås det noen endringer i reguleringen av forholdet mellom homofile og barn. Man åpner nå for adopsjon generelt og for stebarnsadopsjon (som for heterofile) spesielt, i tillegg til at man introduserer termen "medmor" for den kvinnelige ektefellen til en kvinne som føder et barn, slik en mannlig ektefelle til en kvinne som føder et barn i dag automatisk regnes som barnets far med mindre noe annet eksplisitt blir opplyst. Dessuten åpner man nå for assistert befruktning (med sæddonor) for lesbiske - her presiseres det at barn ved fylte 18 år har rett til å få vite hvem donor er, noe som legger visse begrensninger på hvilke helsetjenester man kan benytte seg av, ikke minst i utlandet.

Her er det mye nytt å forholde seg til, og jeg tror det er mest ryddig å ta ting for seg punktvis.

Homofile og adopsjon

Jeg ser egentlig ingen tungtveiende grunner til å nekte homofile muligheten til å adoptere. Det finnes mange barn i verden som trenger et adoptivhjem; nøden tvinger fram slike løsninger. Da er adopsjon en god løsning. At homofile i mange tilfeller kan være utmerkede omsorgspersoner og flotte adoptivforeldre ser jeg ingen grunn til å tvile på. I den grad det finnes "giverland" som kan gå med på en slik ordning bør derfor homofile selvsagt kunne vurderes om adoptivforeldre på lik linje med heterofile.

Man kan av og til oppleve at omsorgen for de aktuelle barna brukes som et argument mot homofiles adopsjonsmuligheter; man uttrykker bekymring for at barna skal bli mobbet eller oppleve andre former for stigmatisering på grunn av at deres foreldre er homofile. Det er et argument jeg synes lyder hult. Argumentet slår først og fremst tilbake på oss selv, på "oss andre". Det er vi som står rundt som har et ansvar for å møte barna skikkelig og ordentlig. Det er vi som er de potensielle mobberne, ikke barnets foreldre. Hvor ellers i samfunnet opplever man at frykten for mobbing eller hetsing brukes som et legitimt argument for å stenge noen ute fra å ta del i samfunnslivet?

At adopsjonsrettighetene også må gjelde for stebarnsadopsjon følger helt selvsagt. Samtidig synes jeg det må være like selvsagt at ingen biologisk forelder skal kunne "skvises ut" kynisk med utgangspunkt i en annen parts ønske om å få adoptere. Her bør akkurat de samme prosedyrene gjelde i homofile relasjoner som i heterofile; målet må være at man ikke særbehandler homofile eller gir dem lettere tilgang til slik adopsjon "bare" fordi de er homofile; alt annet ville være diskriminering. Dette synes jeg som sagt er en selvsagt observasjon, og jeg regner med at rettspraksis vil gå seg til ganske raskt på en slik måte at alle dystre spådommer om at far systematisk gjøres overflødig blir gjort til skamme.

Lesbiske og medmorskap

Men så var det dette med at mors ektefelle automatisk skal regnes som "medmor" ved fødsel dersom hun er kvinne. Her må jeg bare innrømme at jeg opplever at all logikk og kontakt med den praktiske virkelighet bryter sammen. Dersom en mann er gift med en kvinne som føder et barn kan mannen i det minste i teorien alltid være far til barnet og man kan normalt anta at så er tilfelle inntil en eventuell DNA-test viser at så ikke er tilfelle likevel. Men dersom en kvinne er gift med en kvinne som føder et barn finnes det ikke den minste teoretiske mulighet for at hun kan være mor til den andre kvinnens barn. Det er enkel biologi. Her synes jeg faktisk den nye ekteskapsloven framstår som både krampeaktig og en smule komisk, for ikke å snakke om at den kan lede til rent ut uhørte konsekvenser.

Et tenkt eksempel (som ikke er så utenkelig): En mann har et kortvarig forhold til en bifil kvinne, og hun gifter seg kort tid etter med enkvinne. Så føder hun et barn. Det er åpenbart for den nybakte mor at det er nevnte mann som må være far, men dette holder hun for seg selv, og i forbindelse med fødsel føres kvinnens ektefelle automatisk opp som "medmor" uten at det spørres etter far, som dermed ikke engang får mulighet til å komme på banen (mer eller mindre motvillig). Er det dette som vil bli normal foreldrerettspraksis? Jeg må innrømme at det ikke bare virker rart på meg, men som Newthink satt i system.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at man måtte kunne ha løst dette "problemfeltet" på andre måter, for eksempel ved å legge til rette for muligheten for stebarnsadopsjon allerede fra fødselsøyeblikket - "tredjemann" kan, slik ethvert voksent menneske kan, frivillig adoptere bort sitt biologiske barn dersom alle parter er inneforstått med at det er en slik løsning man ønsker og det er "avtalt spill", så å si.

At denne delen av loven skal bli stående i så veldig mange år slik den står i dag kan jeg faktisk vanskelig se for meg - men så er jeg ikke blant de store profeter, ikke engang blant de små.

[Edit 23.6.08: Jeg ser nå at jeg ikke har lest de foreliggende lovdokumentene skikkelig og i det foregående avsnittet har konstruert en problemstilling som lovgiverne både har tatt høyde for og dekonstruert allerede, jf. pressemelding fra Barne- og likestillingsdepartementet:

"Det skal kun være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift eller samboer med kunne bli medmor i kraft av barneloven. Det ville bryte for sterkt med det biologiske prinspipp, da det alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende.  Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far tilstede eller hvor inseminasjonen har skjedd utenfor det kontrollerte helsevesen, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon."

Dette er en ganske flau feil fra min side, og jeg legger meg med dette fullstendig flat; jeg har malt fanden på veggen unødvendig stor. Jeg er fortsatt ikke helt fortrolig med "medmor"-begrepet, men ser at det er gitt en smalere, mer presis og på mange måter mer logisk akseptabel betydning fra lovgivers side enn det jeg først trodde. Det er bare å beklage!]

Lesbiske og assistert befruktning

Det med at noe neppe blir stående så lenge gjelder også i høyeste grad en annen side ved den nye ekteskapsloven, nemlig den delen som handler om lesbiskes rett til assistert befruktning. Her er den nye ekteskapsloven rett og slett aktivt diskriminerende. Med den nye loven forskjellsbehandler man alt etter om man er mann eller kvinne og lever i et likekjønnet ekteskap: To menn har ikke rett til assistert befruktning (surrogatmor) mens to kvinner har det.

Dette er ikke likestilling. Dette er, tvert imot, forskjellsbehandling av typen favorisering av kvinner kontra menn.

At man har følt et behov for å regulere den trafikken som allerede finnes til for eksempel Danmark (hvor norske lesber har reist for å få hjelp til assistert befruktning) kan jeg forstå, men at man da skulle konkludere med noe så inkonsekvent? Og det atpåtil under påskudd av liketilling og anti-diskriminering? Jeg merker at jeg blir en anelse oppgitt.

Det betyr ikke at jeg ser noen enkle svar her. Dette er kompiserte saker, og det er helt sikkert lettere å trekke klare og tilsynelatende logiske streker for den som står utenfor og som er heterofil og allerede har barn selv.

Mitt grunnperspektiv er likevel dette: Det er ingen menneskerett å få barn. Et barn er ingen rettighet. Et barn er en gave, for ikke å snakke om et voldsomt ansvar. Jeg har lenge vært og er fortsatt skeptisk til tanken på at sæd og egg og arvestoff og livmor skal kunne gjøres til en handelsvare. Jeg rygger derfor noe tilbake for konseptet med donorbarn, et konsept hvor man legger opp til å normalisere det å "klippe over" de biologiske båndene mellom mor, far og barn i forbindelse med planlagte fødsler. For min del gjelder denne skepsisen like mye ulikekjønnede som likekjønnet samlivskonstellasjoner.

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tenker at det er et trygt referansepunkt å tenke at det er optimalt når et barn er et felles produkt av nettopp de to menneskene det vokser opp hos. Andre modeller er selvsagt mulige, men det er da snakk om tilpasninger og avledede løsninger. Jeg synes at både bioteknologisk praksis, adopsjonsregelverk og "medmorskapslovgivning" må utformes med utgagspunkt i dette perspektivet. Men enkelt er det ikke. Jeg er i grunnen glad det ikke er jeg som skal skrive og vedta lovene...

Samlivsmønstrene er allerede ganske rotetet sånn som ting er. Spørsmålet er rett og slett hvor langt lovverket skal gå i å bekrefte disse trendene. Jeg tenker vi må finne et balansepunkt mellom å fastholde idealer og å forholde oss til virkeligheten, men er usikker på om alle delelementene i den nye ekteskapsloven treffer blink her.

Homofile foreldre som idealforeldre

Det er imidlertid et annet perspektiv jeg også ønsker å løfte fram, og det er et perspektiv som taler til de homofiles fordel. Perspektivet er som følger: De homofile er rett og slett kirkens drømmeforeldre.

Kan du se for deg et homofil par gå inn i en graviditet eller bli foreldre uten at det er planlagt? Uten at de på forhånd vet at de ønsker seg barnet, uten at de står klare til å overøse det med kjærlighet og omsorg?

Kan du se for deg at de homofile skal bidra til økte aborttall? Eller til økt salg av angrepiller og annen "nødprevensjon"?

Ikke jeg heller.

Egentlig burde det vel være unødvendig å skrive dette en gang til, men jeg er fullstendig overbevist om at homofile kan være minst like gode omsorgspersoner som heterofile. Jeg er også overbevist om at de fleste, for ikke å si alle, homofile som "skaffer seg" barn på en eller annen måte er svært motiverte for oppgaven og klare til å møte barnet med mye kjærlighet og omsorg. Det samme kan man dessverre ikke si om alle heterofile som blir foreldre.

Å være barn handler imidlertid om mer enn "bare" omsorg. Det handler også om å kjenne sitt opphav. Her tenker jeg at barn av homofile kanskje kan komme til å havne i en del prosesser som kan minne om dem adopterte barn tidvis må gå igjennom. Vi må i så fall være forberedte som samfunn hvis eller når dette skjer og ikke tabulegge det eller bagatellisere det. Men dette skal ikke hindre oss i å legge til rette for at også homofile kan få ta seg av barn som trenger nettopp deres kjærlighet om omsorg.

Om skole og undervisning

Til slutt noen tanker knyttet til det som har med skole og samfunn og omtale overfor barn av homofili som fenomen å gjøre.

Enkelte motstandere av det nye lovverket har ytret frykt for at det ikke lenger skal gå an å omtale homofili som "unormalt", eller at man i skolen nå er nødt til å begynne å snakke om mor og mor/far og far/mor og far hver eneste gang (helgardere, liksom) for å unngå å bli beskyldt for diskriminering.

Hva er normalt? Det er en svær diskusjon i seg selv, men egentlig er den uinteressant. Homofili forekommer "av seg selv" i naturen, slik sett er det "naturlig" eller "normalt", selv om det er et minoritetsfenomen. Kanskje er det mer fruktbart å snakke om det som en "normalvariant" som forekommer med relativt stor grad av regelmessighet. Homofili vil alltid finnes, og det er ikke farlig. Sånn er det. Det perspektivet må man kunne forvente har en sentral plass i for eksempel skolevesenet. At noen synes at homofili er "rart" eller til og med litt "ekkelt" er en ærlig sak, likeså at det finnes menensker som mener det er galt å leve ut en slik identitet, og det må det være lov å snakke høyt om også i det offentlige rom. Man kan likevel ikke basere skolens undervisning på det perspektivet at homofili skulle vært forbudt eller at homofile er en pariakaste. Alt med måte.

Det ville imidlertid bikke over i det parodiske dersom man nå skulle bli nødt til å sikre at en tredel av alle barnebøker nå ble skrevet med mor/medmor/barn som grunnenhet, en tredel med far/medfar/barn og en tredel med mor/far/barn, bare for å ty til ett eksempel. Man må kunne forvente at homofilt samliv også behandles i (for eksempel) barnas litterære univers, uten at den statistiske balansen forrykkes helt av den grunn. Barn må som sagt få høre at homofili alltid vil finnes og at det ikke er farlig, men det betyr ikke at man trenger å vokse opp i den villfarelse at 50 % av alle voksne er homofile. Barn trenger ressurser som kan hjelpe dem til å fortolke sitt eget liv, ergo må de kjenne til virkeligheten, men da er det den faktiske virkeligheten de skal kjenne til, og i denne virkeligheten er homofili et minoritetsfenomen. Det er en vanlig "sideform", men man trenger ikke gjøre barn forvirret med hensyn til hva som er utgangspunktet av den grunn.

Hva slags språk som er godtatt og ikke og hva som oppfattes som stigmatiserende vil trenge litt til på å gå seg til. Her, som på alle andre samfunnsområder, er det greit med åpen dialog.

Hvordan skal så lærere og andre som arbeider med barn omtale barnas foreldre for å unngå å såre noen? Her vet jeg, både fra egen erfaring og gjennom observasjon av andre, at de fleste lærere unngår å snakke ukritisk og selvfølgelig om barnas pårørende som "mamma og pappa". Det er rett og slett altfor mange barn som ikke har en mamma eller pappa til at man kan si slikt uten å tråkke på ømme tær. Mange snakker derfor om "de hjemme" og stiler brev og lapper til "foresatte". Det tør vel være en trygg terminologi, også i møte med mor/mor/barn/far/far-konstellasjoner, eller hvordan man nå skal si det for å helgardere.

Og uansett hvilke konstellasjoner man møter på: Man skal alltid møte andre med respekt. Det gjelder i alle livets situasjoner, uavhengig av kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet eller seksuell legning. Så enkelt - og likevel så vanskelig. Men vi kan ikke annet enn å forsøke.

Noter/referanser

1. Øystein Sunde: "Nå er begeret nådd" fra albumet Nå er begeret nådd : Spinner Records 1999.

Det ble ingen utagerende feiring på meg noen av dagene. Ikke misforstå: Jeg følte ikke behov for å markere sorg eller protest eller noe sånt. Men jeg har ikke stått på barrikadene eller kjempet loven aktivt fram, og da føltes det litt for påtatt å plutselig skulle skåle i rosa champagne og heise regnbueflagget. Jeg gleder meg med de glade - de skal man benytte enhver anledning til å gjøre! - og jeg har gratulert mine homofile venner med dagen. Men for min del har disse junidagene handlet om simplere drikkevarer og EM-fotball i kjellerstua, noe som for øvrig på mange måter også har vært en fest.

En lov som engasjerer

Den nye ekteskapsloven ble altså vedtatt. Akkurat det var vel ingen overraskelse, akkurat: De rød-grønne bestemte seg allerede på Soria Moria, stortingsflertallet for hovedtrekkene i loven var også sikret for en god stund siden, og hva andre mente, det være seg politiske partier, lobbyister, kirkesamfunn eller privatpersoner, har med all verdens tydelighet ikke hatt nevneverdig å si.

Det betyr ikke det ikke har vært debatt. Bloggerne har blogget (og blogger!) om saken^[1], det har vært arrangert demonstrasjoner mot loven med tilhørende minst like engasjerte motdemonstrasjoner, og det har vært gjennomført flere underskriftskampanjer, hvorav minst én har samlet 50.000 underskrifter.

Enkelte har undret seg over at det likevel tross alt har vært bemerkelsesverdig stille rundt lovforslaget. Protestfestival-lederne, for eksempel, savnet tydelige "hyrderøster" blant kristenfolket i sakens anledning. Enkelte har jo engasjert seg - Øyvind Benestad kanskje mest av alle - men de aller fleste av oss har ikke sagt eller ment så mye.

Jeg skriver "oss", fordi dette i høyeste grad gjelder meg. Jeg har blogget noen linjer om emnet tidligere, men jeg har ikke gått i noe demonstrasjonstog eller formulert noen skarpe slagord verken den ene eller den andre veien. Mitt engasjement har ikke vært så voldsomt sterkt, verken for eller mot.

Min grunnholdning har i grunnen vært at jeg har stilt meg litt avventende, nærmest undrende, til hele lovprosjektet. Jeg har vært, og er forsåvidt fortsatt, usikker på hvilke problemer loven løser, for ikke å snakke om at jeg har grublet en del på hvordan jeg best skal forholde meg til de i mine øyne litt pussige konsekvensene som oppstår i kirke og samfunn i kjølvannet av lovvedtaket.

Jeg er ikke entydig negativ til den nye loven. Absolutt ikke. Men det er nok like fullt riktig å si at jeg har noen randbemerkninger til den, at jeg har notert meg noen spørsmålstegn underveis, både til loven og til prosessen. Jeg synes det kan være fint å få satt ord på dem. Som vigselsmann er jeg vel dessuten nærmest pålagt å mene noe om denne saken. Jeg regner med at jeg vil få spørsmål om mitt syn på både dette og hint etter hvert, så da er det i grunnen like greit å publisisere først som sist. Hva har man en blogg til, om ikke til slikt?

Mitt utgangspunkt

Jeg har et utgangspunkt som jeg møter den nye ekteskapsloven med. Det er at jeg mener at homofile har en soleklar rett på trygge og gode rammer rundt sine samliv. Jeg var derfor tilhenger av partnerskapsloven før 11. juni; jeg oppfattet den som en god og tjenelig ordning.^[2]

Dette grunnleggende standpunktet ligger fast, uansett lovgivning og betegnelser, uansett om de samlivene vi snakker om kalles "partnerskap" eller "ekteskap": Det er selve saken, altså samlivet mellom to voksne, samtykkende mennesker og rammene rundt dette samlivet, som opptar meg. Den nye ekteskapsloven snur ikke opp-ned på noe av dette. Uansett hva jeg ellers måtte mene om den nye ekteskapsloven: Det er ikke sånn at jeg nå føler meg bundet av min samvittighet til å opptre annerledes overfor homofile par, bare fordi forholdet deres nå formelt omtales som "enkjønnet ekteskap" (eller hva det nå er, jeg er ikke helt stø i den nye terminologien ennå) i stedet for "partnerskap". Relasjonen er den samme, og det er den som er viktig, det er den jeg skal støtte og være med på å bygge opp under - som prest og som medmenneske.

Etter det jeg har registrert - korriger meg gjerne dersom det er åpenbart at jeg tar feil! - er det slik at de personene og gruppene i samfunnet, i hvert fall innen kristennorge, som var (og er) mest uttalt skeptiske til den nye ekteskapsloven også var sterkt kritiske til innføringen av partnerskapsloven i 1993. Jeg merker derfor at jeg ikke helt klarer å tro alle som på den ene siden sier at de er for å sikre de homofiles rettigheter (det ville jo før lovvedtaket i praksis si å forsvare partnerskapsloven!) og på den andre siden har brukt masser av tid og krefter på å samle inn underskrifter og organiserer bønne- og fasteaksjoner mot en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Jeg kan derfor godt forstå dersom noen stiller spørsmål rundt mine motiver når jeg i det følgende stiller meg spørrende til enkelte sider ved den nye ekteskapsloven. Det skal jeg tåle. Jeg kan ikke annet enn å bedyre at jeg ønsker å være en medspiller for de homofile også fremover, uansett lovtekst eller formelt navn på deres offentlig registrerte samliv.

Med dette som utgangspunkt lufter jeg med dette noen tanker om temaet kjønnsnøytral ekteskapslov. Det er nok ikke til å unngå at ikke absolutt alle av de mange ordene oppleves som helt 100 % politisk korrekte eller fullstendig spiselig for enhver leser, men jeg håper ikke altfor mange vil gå fullstendig i vranglås i kommentarfeltet av den grunn.

Dermed er tonen satt. Det kommer tre poster til. Dette til orientering.

Pre-Post Scriptum

For den har fulgt med på mine tidligere skriverier om den kirkelige homofilidebatten burde ikke det som følger i de neste postene være egnet til å sjokkere det minste. Jeg kommer likevel garantert til å provosere både til høyre og venstre, i øst og i vest, med disse ekteskapspostene. I tillegg kommer jeg (i kjent stil) til å gå altfor bråkjekt og bombastisk ut, og flere av mine altfor rikholdige og akk så foreløpige utsagn kommer nok dessverre også til å slå hverandre i hjel rent logisk. Husk da, når du leser disse strøtankene, at det er nettopp strøtanker de er. Jeg er mer enn klar for å spinne videre på de tankene jeg presenterer her, og jeg er selvsagt ikke fremmed for å la meg overbevise av gode argumenter. Det er massevis av plass i kommentarfeltet, og det er bare å slå seg løs! Gode innspill og utfordrende argumentasjonsrekker mottas med takk.

Noter/referanser

1. Nevnte jeg at jeg har skrevet om dette før også? Ja, jeg gjorde visst det. Det har forresten sannelig mange andre gjort også! Her er et lite utvalg hentet fra min blogg og andre blogger som jeg titter innom regelmessig: (1) Mine strøtanker om språk, kjønn og lovgivning; (2) Mine strøtanker om ekteskap, kirke og annerledeshet; (3) Mine strøtanker om reaksjoner på reaksjoner; (4) For helhetens skyld: Mine strøtanker om homofilisaken (den mer teologiske/indrekirkelige debatten, altså); (5) Nicolas (Ars Ethica): Homofile (og andre) om ekteskap og diskriminering; (6) Nicolas (Ars Ethica): Ekteskap og religion; (7) Laila (Klinten fra Hveten): Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning; (7) Laila (Klinten fra Hveten): Svar til Nicolas ang. "Ekteskap og religion" (med en lenke til nevnte innlegg hos Nicolas, samt til en mengde andre lesverdige innlegg); (8 ) Nicolas (Ars Ethica): Størst av alt er... trangen til å begrunne; (9) Nicolas (Ars Ethica): Med hodet i sanden; (10) Undre (Undreverset): Ekteskap vs registrert partnerskap. Nå trenger man selvsagt ikke lese noe av dette (eller noe av alt det andre som er skrevet her og der om temaet) for å ha utbytte av denne bloggposten. I den grad det går an å ha noe utbytte av denne posten. Vi får se. Den beste bakgrunnsinformasjonen finnes uansett helt sikkert andre steder.

2. Mitt syn på dette framkommer tydelig nok andre steder, og jeg skal ikke terpe mer på det her. Interesserte henvises til andre bloggposter under kategorien "homofili".

"(A) man can fail. He can be killed and forgotten. But four hundred years later an idea can still change the world. I've witnessed firsthand the power of ideas. I've seen people kill in the name of them; and die defending them. But you cannot touch an idea, cannot hold it or kiss it. An idea does not bleed, it cannot feel pain, and it does not love.” - V for Vendetta

“They are in you and in me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence. They have come a long way, those replicators. Now they go by the name of genes, and we are their survival machines.” - Richard Dakwins, The Selfish Gene

I sin berømte bok The Selfish Gene (en stund før han ble kjent for religionskritikk) viser Richard Dawkins hvordan man bør se på levende skapninger som verktøy for genenes spredning, et trygt oppholdssted for genene dine mens de venter på å spre seg:

“Vehicles [menneskene, bl.anm.] don't replicate themselves; they work to propagate their replicators [genene, bl.anm.]. Replicators don't behave, don't perceive the world, don't catch prey or run away from predators; they make vehicles that do all those things.” ¹

Det som var revolusjonerende med Dawkins bok, var at den formidlet et evolusjonssyn som var ukjent for massene: genenes evolusjonsperspektiv fremfor individenes. Både viruset og elefantens gener er i prinsippet en "kopier meg!"-oppskrift, forskjellen er at de når målet på ulike måter. Virusets gener sørger for at celler infiseres slik at det lages flere kopier, mens elefantens gener sørger for at flere elefanter blir laget, slik at det blir flere kopier av genene.² At individene er genenes redskaper forklarer hvorfor foreldre kan gå i døden for sine barn: fra genenes perspektiv er denne typen adferd en god investering, så genene som stimulerer til denne typen adferd har blitt utbredt og fått sterk effekt.

Likheten mellom sitatet fra V for Vendetta og det øverste fra Dawkins er slående. Kan det være at det opererer en form for evolusjon på idéer også? Daniel Dennett har listet opp de følgende kravene for at evolusjon skal skje

1. Variasjon: det må hele tiden være tilstrekkelig mange ulike elementer
2. Arvelighet/replikasjon: det må finnes en måte for elementene å bli kopiert på
3. Ulik “fitness”: elementet og omgivelsene reagerer sammen og påvirker hvor mange kopier som finnes av elementet

Her nevnes ikke DNA, at idéene må være kodet i diskrete enheter, at all endring må skje i små og inkrementelle skritt, eller at variasjon må opptre vertikalt mellom “generasjoner” og ikke horisontalt innad samme “generasjon”. Dennett hevder at idéer oppfyller disse kravene: de forandrer seg mye i hver overføring. De kan kopieres når vi forteller dem til hverandre eller ved imitasjon. Og enkelte idéer er - av ulike årsaker - enklere å huske enn andre. Richard Dawkins lanserte denne tanken og ga det navnet “mem” (på engelsk “meme”, som rimer på “cream”). Navnet kommer fra greske mimema som betyr “det som imiteres”, og er ifølge Sue Blackmore den bedre definisjonen på hva som egentlig utgjør et mem. Enkelte memer har "kopier meg!" gitt eksplisitt, mens andre imiteres på grunn av at de utnytter behov hos bæreren (f.eks. vitser og historier man ikke fant på selv).

Fordi Dawkins har brukt memer i forbindelse med sin religionskritikk og kalt religion et virus, tror mange kritikere (og tilhengere som har misforstått memetikken!) at membegrepet best brukes om de destruktive idéene. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten, noe Dawkins tydeliggjør i dette sitatet:

“Memes can be good ideas, good tunes, good poems, as well as drivelling mantras. Anything that spreads by imitation, as genes spread by bodily reproduction or by viral infection, is a meme. (…) Those memes that spread do so because they are good at spreading. (…) We may think this spreading for the sake of spreading rather futile, but nature is not interested in our judgements, of futility or of anything else. If a piece of code has what it takes, it spreads and that's that.”

Hva kan så memteorien brukes til? Utover å bruke dem til å forstå religion (noe jeg tenkte å ta opp på nytt i en egen post litt senere) er en av de som har gått lengst Sue Blackmore. Hun mener at memene har forandret oss og genene våre, slik at et memperspektiv kan bidra til å forklare flere av de store gåtene ved menneskelig utvikling. Mer om dette i snutten under (via demring.com).

Om noen av disse tilnærmingene vil bære frukter eller om memetikk kun gir oss et nytt synspunkt som er interessant, men ubrukelig, vet vi ikke enda. Personlig forholder jeg meg foreløpig skeptisk til Blackmores hypotese³ om at bevissthet kan forklares med memer, men både dette og de andre hypotesene hennes vil trolig bekreftes eller avkreftes med tiden.

…

1: Dawkins tar selvsagt et svært viktig forbehold her: genene er ikke bevisste og bryr seg ikke om hva som skjer:

“[W]e must not think of genes as conscious, purposeful agents. Blind natural selection, however, makes them behave rather as if they were purposeful, and it has been convenient, as a shorthand, to refer to genes in the language of purpose.” - The Selfish Gene, s 175

2: Merk at mekanismene og målene er de samme for "nyttige" gener i elefanten og "utnyttende" gener i viruset - på samme måte som konklusjonen "religion er et mem" ikke automatisk betyr at religionen ikke er nyttig for oss, eller at Gud ikke finnes. Richard Dawkins forklarer dette med nytte/unytte slik i boken “Unweaving the Rainbow":

“Genes can also spread for what we think of as a more 'legitimate' reason, say, because they improve the acuity of a hawk's eyesight. They are the ones that first occur to us when we think of Darwinism. (…) [A]n elephant's DNA and a virus's are both 'Copy Me' programmes. The difference is that one of them has an almost fantastically large digression: 'Copy me by building an elephant first.' But both kinds of program spread because, in their different ways, they are good at spreading. The same is true for memes. Jingling tangos survive in brains, and infect other brains, for reasons of pure parasitic effectiveness. They are near the virus end of the spectrum. Great ideas in philosophy, brilliant insights in mathematics, clever techniques for tying knots or fashioning pots, survive in the meme pool for reasons that are closer to the 'legitimate' or 'elephant' end of our Darwinian spectrum.”

3 Du kan lese denne 11-siders artikkelen hvor Blackmore kommer inn på denne teorien. På side 6 gir hun en svært grov forklaring av dette synet:

"We have brains specially designed to absorb the language we hear (see above), to deal with grammar, and to imitate the particular sounds of the language(s) we grew up with. By the age of about three years the word ‘I’ is used frequently and with increasing sophistication. The word ‘I’ is initially essential to distinguish one physical person from another, but very rapidly becomes used to say things like ‘I think’, ‘I like’, ‘I want’, ‘I believe’, ‘That’s mine’ and so forth, as though there were a central self who has opinions, desires and possessions. In this way, I suggest, a false notion of self is constructed. "

"I MOTSETNING TIL det Survival [International] tror, er ikke urfolk idioter. De har alltid hørt mye om hvite fra andre folk. De vet at «den hvite manns medisin» gir bedre behandling mot en del lidelser enn shamanens. De kjenner verdien av metallredskaper og fyrstikker - enkle gjenstander som kan bety forskjellen på sult og overlevelse. De vet at livet er hardt og ikke fullt av «fritid og sosiale aktiviteter» slik Survivals eksperter mener. De vil selvfølgelig forhindre at kvinnene mister livet under fødsler, unngå at halvparten av barna dør i løpet av de første to leveårene, og ønsker at utenforstående skal stanse de brutale krigene mellom folkegrupper som ofte begynner med et uhell men som så eskalerer på grunn av krav om hevn. De forstår raskt verdien av sykdomsbekjempelse, som vaksiner eller utryddelse av malaria. HVIS DEN INNLEDENDE kontakten ivaretas på en fornuftig og forsiktig måte, kan urfolk ha stor nytte av verden utenfor." (Rob Johnston, db.no)

Det er ikke kulturimperialisme å påstå at enkelte aspekter ved vår sivilisasjon gjør den himmelvidt bedre enn andre sivilisasjoner.  Jeg vil heller påstå at å benekte det er kulturrelativisme.Jeg tror de fleste som benekter at vi er priviligerte er virkelighetsfjerne dagdrømmere som ikke tar inn over seg at mat, ild, medisiner og rettsystem ikke alltid har eksistert. Det er min påstand at hvem som helst av oss ville oppgitt et liv i skogen for en dose medisin som kunne reddet en bror eller datter fra døden i sykdom eller krig. Er det irrasjonelt?

Og at man får muligheten til å redde sin kone fra barseldød er ganske innlysende. Men hvordan takserer vi muligheten for å bli vurdert av en jury bestående av likemenn? Eller det å leve i et samfunn nesten uten krig? Hvorenn politisk ukorrekt det er, har faktisk samfunnets etikk utviklet seg de siste tusen årene, også i fattigere land. Og dette anslaget er basert på at livet i fortiden var like voldelig som livet i skogen er i dag.

Jeg tror ikke vår sivilisasjon er perfekt eller består av overmennesker. Og det er nettopp derfor det er feil av oss å tro vi kan ta et slikt valg på vegne av andre - for å gjøre det måtte vi vært nettopp overmennesker.

…

Bildet er tilgjengelig under CreativeCommonslisens og tilhører Vit.Hassan.

For å ta ministerens spørsmål: Er det dyresex å smøre noe på kjønnet som en hund liker? Jeg skulle mene det. Burde det være ulovlig? Jeg kan ikke helt se hvorfor (fra et sekulært ståsted, som vanlig).

Hva du gjør med hunden din - eller hva hunden din gjør med deg - er meg revnende likegyldig så lenge ingen av dere tar skade av det. Så lenge du ikke gir hunden din mer nugatti enn den har godt av, gir jeg deg grønt lys*. Personlig synes jeg alle de former for dyresex jeg kan komme på er magekrengende motbydelige. Men heldigvis lar vi ikke lenger motbydelighet være et kriterium for hva som er lov, så lenge handlingene skjer i den private sfæren.

Enkelte jeg kjenner synes helt oppriktig at menn som har sex med menn er helt motbydelig, uten at mine venner mener de kan noe for det. Likevel er de for at homofile skal ha like rettigheter som alle oss andre. En annen venn vemmes av kjøttetere, uten at han ønsker å forby kjøttspising. Hvorfor godtar de disse forkastelige handlingene? Fordi de anerkjenner at egen vemmelse ikke er tilstrekkelig for å kalle noe galt. Da trengs saklige argumenter.

Mange synes det er vemmelig at ens egne foreldre - etter all sannsynlighet - har hatt sex minst én gang. De får prise seg lykkelige for at ingen fremsynte stortingsmenn forutså hendelsen, gjorde handlingen ulovlig og skremte deres foreldre fra å ha seg med hverandre.

…

Bildet er tilgjengelig under en creative commons-lisens, og er gjort tilgjengelig av sombraala.

* Skal det være greit å gifte seg med et dyr, da? I mine øyne er du mer enn gjenomsnittlig rar om du ønsker det, men så lenge hunden din ikke kan samtykke til å gifte seg med deg (den er verken myndig eller smart nok til å skjønne hva et ekteskap er), mener jeg at - dessverre, dersom jeg skuffer deg - det må være uaktuelt.

“Diskriminering er særbehandling på grunn av faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre, og som ikke er relevante for kvaliteten på pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om

[EDIT 11:55 4.06.08: etter å ha lagt ut første del fikk jeg veldig mange interessante innspill som egentlig betyr at hele den posten må skrives om. Men jeg legger likevel denne ut fordi den er del to av en annen post - så får en versjon som gjenspeiler kommentatorenes innspill komme senere. Litt synd, men det er derfor vi blogger: for å utvikle våre egne og andres tanker og idéer, og i prosessen forkaste de som ikke er verdt å spare på.]

Jeg har allerede skrevet en del om denne defininsjonen, men den mest avgjørende delen gjenstår:

“(egenskaper) som ikke er relevante for kvaliteten på (oppgaven)” betyr at det er greit å forskjellsbehandle på egenskaper som er relevante for oppgaven som skal gjøres. Er du mindre trivelig, vil det ofte kunne gå ut over jobben du skal gjøre - selv om personligheten din kanskje er noe du ikke kan endre på.

Her må man imidlertid holde tunga rett i munnen: det er eksempelvis ikke gitt at rase, farge, språk eller nasjonal opprinnelse vil påvirke din evne til å fungere som leder i organisasjonen for norske asylsøkere (ei heller trenger man være homofil for å kunne gjøre en god jobb i LLH, eller være fattig for å kunne tale på vegne av norske fattige). I praksis vil nok ofte den personlige erfaringen man besitter være tungen på vektskålen, men utelukker man noen bare på grunn av en slik egenskap, må det være fordi det er umulig for et menneske med den egenskapen å gjøre oppgaven like godt.

Og her kommer vi også til problemet som fikk meg til å skrive denne posten: for hvordan skal en neger kunne gjøre en skikkelig jobb som talsperson i den fiktive, rasistiske lobbyorganisasjonen Hvitt Norge, uten å hate sin egen hudfarge? Eller en skilt/homofil samboende prest i en kristenfundamentalistisk menighet som mener skilsmisse/homofili er galt, hvis presten selv ikke mener det han gjør er galt? Jeg tror ikke en neger eller en skilt/homofil prest vil kunne gjøre en skikkelig jobb i slike situasjoner, fordi de som en del av stillingen vil måtte komme med kritikk (kalle innvandrere mindreverdige/kalle homofili og skilsmisse synd) uten at de later til å tro på. Og når en viktig del av arbeidsoppgaven er “troverdighet”, blir de automatisk diskvalifisert fra stillingen.

I dag kan trossamfunn bruke arbeidsmiljølovens §13-3 for å hindre ansettelser av homofile, formodentlig av grunnen jeg ga ovenfor:

Arbeidsmiljøloven §13-3: “Forskjellsbehandling på grunn av homofil samlivsform ved ansettelse i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten, er ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering.”

Så, er det greit da eller? Jeg synes ikke det. For selv om jeg mener at de stillingene som er uforenelige med homofili “ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten” egentlig bør få lov til å slippe å ansette homofile, slipper de ikke så lett unna. I prinsippet mener jeg nemlig at dersom fordømming av homofiles leveform er så sentralt at det har å gjøre med "stillingens karakter" eller “formålet for virksomheten”, da burde virksomheten sortere under straffelovens §135a, det vil si den såkalte rasismeparagrafen:

“§135a: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. (…) Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres (…) homofile legning, leveform eller orientering.”

Men bryter ikke denne begrensningen med de religiøses tanke- og ytringsfrihet? Nei. Det bryter kanskje med religionsfriheten deres, men det ser jeg på som uproblematisk. Samtidig skal det mye til før §135a tas i bruk, og retten til å fortelle verden at man forakter homofili eller mørke hudfarger bør kanskje stå sterkere enn muligheten til å få jobb i en slik virksomhet.

I praksis kan problemet med ansettelser løses langt enklere. Hvis du er kristen, samboende homofili og ønsker å jobbe som prest, hvorfor vil du da være prest i (eller ha noe som helst å gjøre med) en kirke som mener kjærligheten din er noe stygt og syndig? Det blir i mine øyne like absurd som om en somalier skulle søke jobb som talsperson for Vigrid - og oppriktig ønsket å jobbe der. Det er med andre ord ikke kirken i seg selv som er problemet her, men den spesifikke versjonen av religionen som ligger til grunn for kirken. Er du kristen og samboende homofil med ønske om å bli prest? Vel, da er du åpenbart ikke skikkelig kristen, fordi du har misforstått noe som er så sentralt ved religionen at Kirken ikke stoler på at du kan gjøre jobben på en troverdig måte.

…

Ved å tenke, gruble og diskutere denne saken har jeg altså endt opp med å endre mening. Homofile kan ikke forvente å få jobb i kirken, og kirken må kunne nekte å ansette dem uten at det håndteres som diskriminering. Det handler om ytringsfrihet, og ingenting er dårligere reklame for Jesus enn kristne som preker om hvor ydmyke de er og hvor sterkt de hater homofil kjærlighet.

FNs Menneskerettserklæring, Artikkel 7: "Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering."

Men nøyaktig hva er diskriminering? Jeg har flere ganger sett folk diskutere hva som egentlig er diskriminering, og andre som mener at noe er “tillatt diskriminering”. Den slags tyder på at diskriminering kanskje er et litt ullent begrep.

diskriminere (fra lat. 'atskille', besl med discernere, se *diskré): gjøre forskjell på, behandle (en person el. gruppe) urettferdig.

Ordoboksdefinisjonen er kort og grei, men kanskje litt for kort. For hva er vel her definisjonen på når noe blir “urettferdig”? Er det diskriminering å forskjellsbehandle de jobbsøkerne som er skikkelig utrivelige å omgås? Er det diskriminering å si opp en "nykonvertert" vegetarianer fra jobben som smakstester hos Gilde? Er det diskriminering av avisen Klassekampen å ikke ansette en mørkeblå kapitalist som daglig leder eller redaktør? Hva med den homofiendtlige menigheten som ikke vil ansette den homofile søkeren til prestestillingen? Eller bedriften som ikke vil ansette en røyker eller muslim fordi de trenger flere pauser til røyk/bønn enn andre jobbsøkere?

Wikipedia om diskriminering: “Forskjellsbehandling eller diskriminering er et sosialt og politisk fenomen som innebærer at en person eller gruppe av personer særbehandles eller behandles på særskilt vis kun eller hovedsakelig på grunn av gruppetilhørighet eller andre faste personlige egenskaper.”

Jeg er fortsatt ikke helt fornøyd. Min egen foreløpige definisjon av diskriminering lyder omtrent som følger:

“Diskriminering er særbehandling på grunn av faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre, og som ikke er relevante for kvaliteten på pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om.”

For å ta det siste først: “(…) pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om.” er egentlig bare en detaljert formulering som presiserer at diskriminering ikke bare gjelder i en arbeidstagersituasjon, men også når andre goder skal deles ut, som trygd, stemmerett eller rettsvern. Det kunne vært et spørsmål om “aldersdiskriminering” når 16-åringer ikke har stemmerett, eller når 14-åringer ikke kan settes i fengsel.

Er vigsel eller dåp en slik rettighet? Jeg mener det er rimelig å nekte dåp eller vigsel om presten mener seremonien ikke er oppriktig ment eller har grunn til å tro at løftene ikke vil overholdes (jeg tviler på at en ateist vil kunne lære opp et lite barn på kristent vis). Men er homofili relevant for kvaliteten på gjennomføring av disse pliktene? Jeg kan egentlig ikke se det.

“Faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre” inkluderer blant annet “rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold” samt seksuell legning (de ovennevnte er tatt ut fra Menneskerettighetserklæringens artikkel 1).

Imidlertid forutsetter inklusjonen av “religion” på listen noe veldig viktig her: det må være utenfor individets makt å endre religionen sin. Veldig mange kristne jeg har pratet med mener at det bare er å velge å tro på Jesus (eller ikke), og så går resten av seg selv. Dersom det er tilfellet for alle kristne at man kan velge å stoppe og tro like enkelt som andre kan skifte undertøy, forsvinner i mine øyne grunnlaget for å kalle forskjellsbehandling på grunn av religion for diskriminering. Det samme gjelder for politisk overbevisning, men der er det langt færre som hevder politisk overbevisning er noe man kan velge vekk.

Noe lignende gjelder etter min mening for røyking: så lenge folk kan velge å ikke røyke, må det være tillatt å velge bort søkere som røyker (det koster en bedrift ca 30 000 i året å ha en røyker som ansatt pga hyppigere og lengre pauser, samt mer sykefravær). Dersom vi derimot har å gjøre med røykere som ønsker å slutte uten å klare det, har vi derimot å gjøre med en sykdom. I den alternative virkeligheten hvor sigaretter ble solgt over resept, ville det vært feil å forskjellsbehandle røykeren for noe det er utenfor hans makt å gjøre noe med.

…

(Det mest omstridte med diskriminering sorterer kanskje under “(egenskaper) som ikke er relevante for kvaliteten på (oppgaven)” og beskrives i neste post om emnet)

PS: Forhåpentligvis blir dette en av de siste postene på Ars Ethica som toucher innom homofili (vi trenger bare holde KrF og FrP ute av regjeringskontorene slik at avgjørelsen den 11. juni ikke reverseres av senere storting). Det er derfor fint om eventuelle kommentarer fokuserer på andre interessante aspekter ved diskriminering.

Dersom en kirke ikke en gang kan låne vekk parkeringsplassen betingelsesløst til de som mener de har behov for den, hvordan kan de da gi vekk ting som er dem langt mer kjær? Det tenkte jeg å finne ut av nå.

"Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?"

Mange kristne vil hevde at de elsker sin fiende og ber for ham. For alt jeg vet er det faktisk sant. Likevel er det ikke spesielt flinke til å omsette disse private følelsene til handlingene Jesus ber om: de skal gi til den som ber og gjøre godt mot den som hater dem. Å elske er ikke nok, konsekvensene av kjærligheten skal også følge med. Mange kristne svarer med å si at det ville være naivt å oppføre seg slik. Tja, dem om det. Jeg tror det virkelig ville imponert meg og andre ikke-kristne dersom kristne ga alt og var to-the-bone naive. Da måtte det jo være noe virkelig spesielt med troen deres, siden den gjorde dem unike blant alle religionene. Kanskje var det noe i påstanden deres om at akkurat deres tro var den rette?

Jesus levde i en tid da folk hadde lite. Og når man har lite er det kanskje enklere å gi, og samtidig så utrolig mye større å ta i mot. En av de største gavene jeg har fått var en fersk ananas under et besøk hos noen fattige slumbeboere. Jeg følte meg overhodet ikke verdig til å ta imot en - for slumkvinnen - så stor gave, og gaven ble gitt (nesten) uten forbehold. Det gjorde veldig inntrykk.

Dagens norske kristne lever ikke i en slik tid. De har alltid nok mat, varme og husly. De opplever sammenlignet sett svært lite lidelse og har alle de materialistiske duppedingser hjertet kan begjære. Vi mennesker er så utrolig egoistiske, bryr oss mest om de vi deler gener eller allianser med, og kravene Jesus stiller til de kristne er derfor alt for store. På samme måte som kommunismen ikke tar inn over seg at mennesker ikke kan fungere i et sånt system, tar ikke Jesus inn over seg at bergprekenen er nær sagt umulig å gjennomføre i praksis.

"«Mester, alt dette [budene] har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye. Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike.» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» (…) «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: i den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv."

Så, kjære kristne leser. Gir du til de som ber deg? Jeg vil gjerne at du skal overføre halvparten av det som står på sparekontoen din til kontonummer "602 605 32 629" (seksnullto, seksnullfem, treto, sekstjueni). Gir du allerede penger til andre og bedre formål sier du? Det er vel uvesentlig så lenge du har mer å gi når jeg ber deg?

Hvor mange kristne er det som faktisk gir når de blir spurt om det? Selv mistenker jeg at norske kristne - i likhet med andre nordmenn - ikke er villige til å gi dersom det betyr at de må gå sultne en dag eller to, droppe sommerferien eller selge TVn. Å gi betingelsesløst til de som ber deg er nær sagt umulig for oss mennesker. Dersom pengene ikke går til et godt formål eller dersom man ikke kan skryte av det for å vise andre hvor flink man er, får man ikke en gang bedre samvittighet. Bare Gud får vite det. Og er det egentlig nok for en kristen?

…

Du kan sende meg en epost med kvitteringen din så jeg ser hvor mye du har gitt (ars.ethica at gmail.com).

FAQ: er det dårlig gjort av meg å (mis)bruke Bibelen for å få penger fra kristne på denne måten? Bare dersom de faktisk gir så det svir og så enda mer. Jeg tror ikke det kommer til å skje - og det er det jeg ønsker å demonstrere for leserne. Kristne er kanskje "mer" etiske enn oss andre etter deres egen standard (de hater promiskuøsitet, fyll og banning), men når det kommer til gjerninger som virkelig svir å utføre, er de dessverre knapt bedre enn oss hedninger. Og som Jesus sa er ikke det spesielt storartet.

(Martin har nok en gang har stengt kommentarfeltet sitt fordi han ikke orker diskutere saken mer, noe jeg har stor forståelse for iom. at det aldri er gøy å diskutere når man er tom for argumenter. Jeg legger derfor ut svaret mitt her.)

Istedenfor å a) komme kritikken i møte og by på nye argumenter eller b) demonstrere at min logikk ikke holder, svarer Martin at dette bare er slik.

"Det virker som om de tingene jeg skriver er noe man simpelthen enten forstår eller ikke forstår."

Når man må ty til slike argumenter - "argumentet mitt er så intuitivt at det ikke kan forklares" - bør alarmklokkene ringe. Da har man stort sett forlatt rasjonalitet og fornuft, og gått over til å argumentere ut fra følelser. Det er en vei jeg ikke tror noen ønsker å begi seg ut på ("Juryen dømmer siktede skyldig basert på magefølelsen, selv i fravær av bevis. Å, er dere uenige? At han gjorde det er noe man simpelthen forstår eller ikke forstår").

"Nicolas, NOEN vil betrakte mine sekulære argumenter som gode, ANDRE vil betrakte dem som dårlige. Hvem er DU til å bestemme en gang for alle at de er dårlige? Sorry, men den biter jeg bare ikke på, og tipper mange heller ikke gjør det, selv om du selvsagt må få ha din mening."

"Martin tar feil fordi han er teit" er et dårlig argument rent objektivt sett, og det kan man begrunne rasjonelt. Folk kan like argumentet så mye de vil, men det gjør ikke argumentet noe bedre av den grunn. I avsnittet ovenfor ser vi at Martin har gitt helt opp å forsvare meningene sine. Det er ikke jeg som har bestemt at argumentene hans er dårlige, jeg har bare påpekt gapende hull i logikken hans. Og med mindre vi skal bli relativister - som betyr at vi bare må godta alt fordi det ikke finnes noe objektivt å måle diskusjonene opp mot - må vi anta at argumenter som ingen klarer forsvare er dårlige argumenter.

Martins sekulære argumenter er svært dårlige argumenter. De har gapende hull som han ikke en gang gjør forsøk på å tette. Homomotstand kan utelukkende forsvares ut fra Bibelen, og da bør han holde seg til det. Det er en grunn til at andre sofistikerte kristne holder seg til å argumentere ut fra Bibelen. Hadde det eksistert gode sekulære argumenter, tror jeg ikke de hadde blitt holdt hemmelige til nå.

…

PS: Martin kommer i innlegget nok en gang trekkende med argumentasjon om at noe er "naturlig" og "normalt" - jeg spør meg om han egentlig har lest posten min? Dette viser i alle fall hvor viktig diskusjon er: Martin kan forstå alt jeg klarer å forklare, men det krever at han er villig til å gå i diskusjon med meg og synliggjøre hvor det er den mentale skoen trykker.

I samme innlegg forsøker han å vise at LLH kjemper for "transseksuelles "rettigheter"" (sic!), og ettersom de gjør det, må jo selvsagt alt det andre de kjemper for også være helt feil. Og alle som kjemper for det samme som LLH tar jo dermed feil de også. Dette er som å si at fordi kristenfundamentalister mener jorda ble skapt på 6 dager, er alt det andre de kjemper for også feil. Alle andre (kristne eller ei) som er enige med fundamentalistene i f.eks. homosaken, tar derfor automatisk feil de også. Både LLH og fundamentalistene kan selvsagt ta feil i homosaken, men det er iallfall ikke vist med dette barneskoleargumentet. (Det er nesten så jeg mistenker ham for å drive gjøn med meg, for etter å ha fulgt med på bloggen hans de siste to årene har jeg faktisk bygd meg opp større forventninger til ham enn dette.)

…

Iom at Martin har edit'et inn et svar til mitt svar - fortsatt uten å åpne kommentarfeltet sitt - legger jeg ut et motsvar jeg sendte ham per epost.

"Sukk.

"Det blir også fremholdt at psykologiske faktorer i oppveksten kan spille en rolle for utviklingen av en homofil orientering."

Hva så? Jeg har ikke sagt noe mot dette, fordi det er irrelevant. Og fordi du fullstendig feiltolker resultatene: du har kun lest wikipedia, og ikke en eneste originalartikkel. Det er et forholdsvis tynt grunnlag.

Bytt ut "homofil" med "venstrehendt", så ser du hva jeg mener. Jeg skriver dette med store bokstaver så du får det med deg: DET ER IRRELEVANT OM HOMOFILI KAN ERVERVES ELLER EI DERSOM HOMOFILI IKKE ER GALT. Ergo må du FØRST begrunne at homofili er galt, DERETTER kan du komme trekkende med argumenter om "indoktrinering". Det er dette jeg kritiserer deg for, at du bare "antar", "føler" eller "leser i Bibelen" at homofili er galt og lar det bli med det. Da er ikke argumentene dine sekulære, iom at de hviler på a) magefølelsen eller b) Bibelen.

Ellers stemmer det at man antar at psykologiske faktorer kan spille en rolle for utviklingen av seksuell orientering. Men hvor har du det fra at kjønnsnøytral propaganda er en av disse faktorene? Referanser, please? Jeg har - i motsetning til deg - bedre kildegrunnlag enn wikipedia, og kan garantere deg at INGEN har vist at propaganda er blant disse faktorene. Du kan selvsagt "mene" dette, men ikke kom trekkende med pseudovitenskapelige påstander du ikke har dekning for. Det synes jeg er under din verdighet."

De som forsøker seg med sekulære argumenter mot en kjønnsnøytral ekteskapslov faller i en av de to siste kategoriene (sekulære forsøk ender etter min mening konsevent opp i den siste av de tre). Tankekorset-Martin gjør på sin egen blogg et slikt tappert forsøk på sekulær argumentasjon - han nevner iallfall ikke Gud eller Bibelen, så jeg antar at det er det han prøver på - men mislykkes skikkelig. Trangen til å begrunne synet sitt på en måte som også ikke-troende må kunne godta er sterk; faktisk så sterk at han lar kvaliteten på argumentasjonen synke langt under sedvanlig Tankekorset-standard*.

Hva er så galt med Martins argumentasjonsrekke? Her er to av antagelsene hans

• Homofili er galt, fordi
  • "Naturlig" er bedre
  • "Normalt" er bedre
  • Topp hemmelig grunn: det står i Bibelen min

For å ta den første først. Martin skriver om en venninne som "attpåtil" har hatt sex med en av samme kjønn:

"Hvordan kan man forvente at den kjønnsnøytrale effekten blant barn og ungdom ikke skal bli enda større, når man snart som lærer i barne- og ungdomsskolen blir nødt til å undervise om at homofili og heterofili er akkurat like normalt? Ekteskapet definerer det som er normen - det som blir betraktet som idealet. Smak på det. De som har stemt frem dagens regjering, har bidratt til at Norge har gjort homofili til et ideal!"

Dette er latterlig, Martin. Hvordan kan en ting bli et ideal av at man likestiller det med noe annet? Eller er det noe galt i at vi lar trofaste, monogame homoforhold være "idealet" for homofile, burde det heller vært omvendt? Og hva så om vi likestiller høyrehendte med venstrehendte, jøder med muslimer, svarte med hvite, homser med streite? Er det et problem? Ene og alene hvis homofili er et problem. Og det er her problemet ditt ligger; du mener homofili er et problem, og vil du begrunne det kan du spare oss alle tid og dra frem Bibelversene med en gang. Andre holdbare argumenter har du åpenbart ikke.

"Naturlig er bedre" og "normalt er bedre" er nemlig Martins stakkarslige forsøk på sekulær argumentasjon mot homofili (samt noe ubegrunnet grums om at vi må tenke på barna og ikke lytte til lobbyister som er venstrehendte, eh, jeg mener er homser). Argumentene er så dårlige at jeg faktisk er overrasket over at han ikke ser svakheten i dem selv.

Den lange forklaringen på dette med "naturlig er bedre" kan du lese her, for dette har jeg skrevet om før. Den korte forklaringen kommer nå.

"Det må ikke misforstås: man skal ha respekt for dem som i voksen alder [velger å bruke deodorant] Men å tolerere og akseptere, er ikke det samme som å la seg indoktrinere. Det er det vi nå gjør. Vi er godt på vei til å indoktrinere samfunnet om at [det å lukte godt] er like naturlig, selv om vår fornuft sier oss at det ikke er derfor mennesket først og fremst har blitt til. Og selv om vi også vet fra de mest omfattende og nyeste undersøkelsene at bare litt over 2 prosent både i USA og Europa [lukter godt, fra naturens side]."

Er det "naturlig" å bo innendørs? Bruke antibiotika? Se på tv? Trene for helsas skyld? Blogge? Selvsagt ikke. Likevel er det greit. At noe ikke er "naturlig" er med andre ord ikke god nok grunn til å la være å gjøre det.

(Martin vil kanskje hevde at han med "naturlig" mente "normalt", se i så fall nedenfor.)

Ifølge Martin er homofili heller ikke "normalt". Mener han her at homofili er galt fordi flertallet av verdens befolkning ikke er homser? Jeg kan avsløre at det å være lys blond i håret heller ikke er "normalt" på verdensbasis, vi snakker trolig like stor prosentandel som andelen homofile. Er det en like stor skandale at vi blir indoktrinert til å tro at blondiner kan være like vakre som andre? For er det egentlig slik at vi lar rett og galt avgjøres av hvor vanlig noe er? Selvsagt ikke. At noe ikke er "normalt" er i seg selv ikke god nok grunn til å la være å gjøre det. Dersom vi burde sky det unormale, ville Martins argument kollapse på seg selv. Flertallet av Norges befolkning mener mørkemennenes argumenter hører hjemme i en tid vi for lengst burde lagt bak oss. Det er jo ikke lenger normalt å mene at homofili er galt.

(Martin vil kanskje hevde at han med "normalt" mente "naturlig", se i så fall ovenfor.)

Martin vil kanskje ikke innrømme at han med "unaturlig" og "unormalt" egentlig bare forkler ordet "galt". Begrunnelsen for at galt passer her er: Bibelen. Men så lenge Norge er en (slags) sekulær stat som gir keiseren det som hører keiseren til, og Gud det som hører Gud til, er argumentet verdiløst.

I og med at Martin har stengt sitt eget kommentarfelt kan jeg bare krysse fingrene, håpe at han leser dette, tar til fornuften og trekker leserbrevet sitt. Eller han lar meg gjennomgå med knasende gode argumenter jeg aldri har hørt før. Jeg venter i spenning.

…

* I og med at han har stengt kommentarfeltet, tyder ting på at han er klar over det selv også. I det minste slettet han ikke posten sin denne gangen, vi skal glede oss over modningen.

Breirem nektet å kontere en faktura på 1,5 mill til Tore Tønne for rådgivning han skulle ha gjort til Kjell Inge Røkke, mens Tønne samtidig fikk etterlønn for sin ministerpost. En uetisk utbetaling som luktet grådighet, skittenhet, lysskye forbindelser, hemmelige avtaler og korrupsjon. Økokrim kom på banen for å etterforske både BA-HR og Tore Tønne. Midt oppe i dette forsvant Tore Tønne og det ble etter et par dager rapportert at han hadde tatt sitt eget liv. I tiden etter fikk media massiv kritikk for å ha drevet Tønne til selvmord og borte var offentlighetens gransking av skitten og ulovlig politikk/business. Og hvor i løypa befant Røkke seg? Mannen som bare ville kjøpe innpass i Kværner og la BA-HR ta skittentøyet for han. Jo, frekk som flatlusa fremmer han Dagblad-boikott for Dagbladets uetiske dekking av saken. Nice.

Tore Tønne var tidligere statsråd i AP-regjeringen og ville helt opplagt ha store problemer med å forklare seg hvis det ble kjent at han mottok noen millioner fra Røkke i forbindelse med overtakelsen av Kværner, kanskje den største industriovertakelsen i Norge i etterkrigstiden. NHO-sjef Jens Ulltveit-Moe mente Dagbladet drepte Tønne. Ingen snudde seg mot Røkke, den skitne overtakelsesprosessen og korrupsjonsdebatten var lagt død. Breirem var derimot ikke utenfor skuddlinjen.

Kari Breirem kommenterer magefølelse: "Jeg tenkte på hans tid som statsråd og fikk assosiasjoner til korrupsjon, men det viktigste var at det ikke var noe grunnlag for fakturaen. Derfor ba jeg om det og fikk da vite at vi allerede hadde fakturert for samme beløp i forbindelse med en annen faktura. Dette kunne jeg ikke signere på. Dessuten mente jeg det ville skade firmaet på sikt hvis revisor eller andre fikk vite om det. Jeg kunne rett og slett ikke innestå for slik fakturering verken som person, som ansvarlig direktør eller av hensyn til BA-HRs framtid.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/01/18/359024.html

Breirem ble først forsøkt tiet ved å påpeke at firmaet allerede hadde hennes underskrift på det samme lovbruddet tidligere. Hun ble truet i sitt hjem, datteren som jobbet i samme firma fikk sparken og mennesker i maktposisjoner gjorde sitt til at Breirem skulle mistenkeliggjøres i media. Hun fryktet for sin sikkerhet og framtid kontinuerlig gjennom hele prosessen.

– Da jeg sa fra om fakturauregelmessighetene jeg hadde oppdaget, visste jeg ikke at jeg var en varsler. Varslere har jo alltid funnes, fra Martin Luther til Enron-skandalen i USA. Her i Norge har vi vært spesielt sene med å forstå hvordan vi skal forholde oss til folk som sier fra. I organisasjoner som er ryddige og åpne, er det sjelden noe problem, men i organisasjoner som har noe å skjule, går det som regel ut over varsleren, slik det gjorde det for meg. Man tar personen i stedet for problemet.

Kari Breirem ble utsatt for press, trusler og ydmykelser, før hun – i full offentlighet – fikk sparken fra BA-HR. Også hun har fått skylda for å ha «drept» Tore Tønne.

– Tror du at maktmennene behandlet deg ekstra hardt fordi du er kvinne?

– Jeg er så involvert i saken at jeg syns det er vanskelig å svare på. Men en ting jeg har grunnet mye på, er at kvinner er overrepresentert blant varslerne, både i Norge og i utlandet. Kanskje har kvinner lettere for å stille spørsmål ved ting enn menn, som heller vil bli fort ferdige og komme seg videre? Jeg tror kanskje det, basert på egne yrkeserfaringer.

(...)Time Magazine kåret nylig tre kvinner til årets personer i USA fordi de risikerte jobb og karriere ved å avsløre uholdbare forhold i FBI, Enron og WorldCom. I aviskommentarer her i Norge er Kari Breirem sammenliknet med disse kvinnene

http://www.dagsavisen.no/kultur/article312555.ece

Kari Breirem var medlem i regjeringens referanseutvalg for vurdering av bestemmelser om varsling i Arbeidsmiljøloven. Disse endringene trådte i kraft 1. januar 2007.

Se videointervju med Kari Breirem her: http://www.dn.no/dntv/nyheter/article1183153.ece

Lenker:

• www.kampanje.com
• www.dagbladet.no
• www.dn.no/forsiden/naringsliv/

Personlig er jeg litt usikker på hvorvidt dette bør karakteriseres som kinderegg eller strutseegg. Det som taler for at det er verpet et politisk kinderegg (og som for øvrig ikke har noe med småkraftverk å gjøre), er i første rekke et forslag om regelendring som berører de store, eksisterende kraftverkene. En særskilt regel og unntaksordning for å redusere skattebarrieren som hindrer opprustning og effektivisering. Men at man i relasjon til småkraft vil øke inntektene for staten og den enkelte kraftprodusent, og ved det bidra til å opprettholde og trygge mange små og mellomstore gårdsbruk, er positivt - under visse forutsetninger.

Det som taler for at man står der med hodet i sanden ved siden av et gedigent strutseegg, er de miljøkonsekvenser en forsert, storstilet nybygging av småkraftverk landet over vil representere. Riktignok foreslår nå regjeringen i RNB å styrke konsesjonsbehandling og miljøtilsyn ved å tilføre Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) 13,5 millioner kroner, der ti nye årsverk vil øke konsesjonsbehandlingskapasiteten med nær 30%. Men dersom regjeringen ved bruk av ordet “miljøtilsyn” ikke implementerer nye krav til forundersøkelser og konsekvensanalyser, bryter de målsettingen om å stanse reduksjonen i artsmangfold innen 2010 - en vedtatt, politisk målsetting.

Botaniker Dagmar Hagen og fisk- og ferskvannsøkolog Odd Terje Sandlund, skrev kronikken Miljøvennlig småkraft - en myte?, i november 2005. Blant annet tar de opp problemet med lemfeldige forundersøkelser:

Ressurskartlegginga til NVE viser at det i enkelte vassdrag kan være aktuelt med et stort antall små kraftverk. Miljøundersøkelsene og konsekvensvurderingene gjøres enkeltvis for hvert enkelt prosjekt og vanligvis gjøres ingen vurdering av den samlede effekten av alle prosjektene innen et vassdrag eller nedbørfelt. Noen kommuner lager ei samla plan for utbygging av små kraftverk. Men med dagens retningslinjer for miljøutredningen medfører ikke slike kommunale planer nødvendigvis ei samlet vurdering av konsekvenser for biologisk mangfold.

I forbindelse med slik helhetlig planlegging trengs mer kunnskap om tema som er nødvendige i vurderingsgrunnlaget for en helhetlig planlegging av denne utbygginga, for eksempel:

- Betydningen av det spesielle naturmiljøet i og ved fosser i bekker og små elver for arter med spesielle miljøkrav knytta til slike biotoper.

- Betydningen av det naturlige nettverket av slike fossebiotoper i et nedbørfelt for fortsatt overlevelse av de spesialiserte artene.

- Betydningen av vannet i små elver og fosser for landskapsbildet, spesielt der det er planlagt tørrlegging av mange bekker i samme dalføre.

- Effektene av anleggsveier og andre inngrep i tilknytning til kraftverket, og mulighetene for restaurering av slike inngrep.

Slike vurderinger må gjøres dersom man skal nå 2010-målene om å stanse tapet av det biologiske mangfoldet, samtidig som man tar hensyn til kraftindustrien og den enkelte grunneier. Helhetlig planlegging av små kraftverk vil kunne sikre en balansert utnyttelse av denne ressursen.

I dokumentet Miljøstatus i Norge, sier politikerne blant annet følgende om vassdrag (sist oppdatert 25.06.07):

Mange arter er truet. Vassdragene og naturtyper som er sterkt påvirket av vann er levesteder for en rekke planter og dyr som kan stå i fare for å forsvinne fra Norge. Norsk Rødliste 2006 inneholder en oversikt over 328 arter tilknyttet innsjøer og elver, og 495 arter med tilknytning til våtmarker (en rekke arter er knyttet til begge naturtypene) som kan stå i fare for å dø ut.

Inngrep, utslipp og biologiske påvirkninger endrer miljøforholdene i vassdragene, og gir enten direkte eller indirekte konsekvenser for plante- og dyreliv. Effektene er ikke alltid merkbare, mye avhenger av hvor stort og komplekst presset på vassdragene er, og hvor robuste og tilpasningsdyktige økosystemene er.

Noen ganger vil effekter merkes først på lang sikt, andre ganger gir naturen meget rask respons på påførte endringer. Langsiktige konsekvenser kan derfor være vanskelig å forutse. Som ytterste konsekvens kan vi risikere å ødelegge miljøkvaliteter og ressurser som vil vise seg å være viktige for mennesket på sikt.

Endringer i vannføring, regulering av magasiner, tørrlegging, overføring av vann mellom nedbørsfelt, endret vanntemperatur og vannkvalitet kan gi betydelige endinger i det fysiske miljøet. Dette har i varierende grad endret vassdragslandskapet, og endrer forholdene for planter, dyr og utøvelse av friluftsliv. Avbøtende tiltak som minstevannføringer, biotopjusteringer og etter hvert miljøbasert vannføring kan bøte på mange av de mest uheldige miljøvirkningene av vassdragsregulering.

Det låter både innsiktsfullt, ansvarsfullt og flott, men det har så langt vært ord. Landet preges bokstavelig talt av vanskjøtsel relatert til vassdragsreguleringer. Fisketrapper fungerer ikke, eller kun for oppstrøms vandrende fisk. Skal de vandre tilbake nedstrøms etter gyting, skjer det ofte gjennom kraftverksturbiner hvor de hakkes til døde. Vi har flere kilometer med tørrlagte elevstrekninger i lange perioder, der rogn, yngel, storfisk, insektarter og vannvegetasjon tørker inn og dør. Regulantene tar ikke ansvar, og de slipper ikke engang vann i fisketrappene når gytevandrende fisk skal opp i elvene. Fylkesmennenes fiskeforvaltere følger ikke godt nok opp med kontroller, og politikerne nøyer seg med å produsere glimrende rapporter, fulle av fornuft om hvordan det bør være. Minstevannføringen er katastrofalt liten mange steder, og likevel brytes den fra regulantens side. Men det får ingen følger. Det skurer og går. Om konsesjonene til småkraftverkene, som også vil berøre fisk, insekter, lav, moser og planter, vil bli forvaltet like skjødesløst, står vi overfor en ny miljøkatastrofe. Det vil ta år å rette opp all unnlatelsessynd i forhold til større, eksisterende vassdragsutbygginger, og nå får vi inngrep i småelvene i tillegg.

Jeg tror finansminister Kristin Halvorsen og regjeringens såkalte kinderegg, kan gi et dramatisk tilbakeslag for artemangfoldet. Men igjen, kreves ikke forundersøkelser av eksperter på flora, fauna og økologi, vil heller ingen kunne fortelle hva som går tapt. Da kan man fortsette å slå seg på brystet over økt produksjon av fornybar kraft og sette det hele inn i et sunt og godt miljøperspektiv. Tar man naturmiljøet på alvor - viser miljøhensyn og bedriver aktivt “miljøtilsyn” - vil man snart oppdage at flaskehalsen ikke nødvendigvis blir konsesjonsbehandlingskapasiteten hos NVE, men tilgangen på ekspertise for å foreta nødvendig kartlegging og gi konsekvensanalyser ved forundersøkelser.

Psykisk-, psyksosialt- og kulturelt relaterte babydrap.

Babydrap forekommer i alle verdenshjørner, både i rike og fattige, folkerike og folkefattige land. Årsakene varierer fra bestialsk, seksualisert vold, til psykososial nød der en alenemor grunnet manglende ressurser og omsorgsevne begår en form for eutanasi overfor sitt nyfødte barn. I førstnevnte tilfelle, føler vi bare avsky overfor gjerningspersonen. I sistnevnte tilfelle, sitter vi gjerne tilbake med følelser av sinne og mismot. Da særlig om ugjerningen blir begått i land med tilsynelatende velutviklete sosial- og helsetjenester. Både fordi vi forsøker å føle på den bunnløse fortvilelsen bak handlingen, og fordi vi gjerne vil tro at miljøet rundt og offentlig forvaltning skal fange opp og hjelpe disse kvinnene gjennom svangerskap, fødsel og oppfostring av barnet - gi mor og barn trygghet.

Vi klarer knapt å ta inn over oss det faktum at babydrap skjer, også i dagens Vest-Europa. I Tyskland har man hatt en bølge med barnedrap, og vi opplever årlig tilfeller også i Norden. Tallene er synkende og årsakene til ugjerningene flere, men det bekymrer at det skjer. Angående synkende tall for babydrap i Norge, er disse heller uetterrettelige. Det fordi leger, under dekke av taushetsplikt, ikke politianmelder saker der hvor det er mistanke om babydrap, og at sakene derfor ikke etterforskes. Høsten 2006 skrev Riksadvokat Tor-Aksel Bush brev til Helse- og omsorgsministeren hvor han sterkt kritiserte Helsedirektoratet for en praktisering av taushetsplikten som ikke har støtte i norske rettskilder. Helsedirektoratets medlemmer hevder på sin side at loven om taushetsplikt er klar. Daværende barneombud, Reidar Hjermann, uttrykte bekymring over helsetoppenes holdning i saken.

Det er også slik at straffen i saker der babydrap er begått av den biologiske moren settes lavt i forhold til lovbruddets art. (Et eksempel på dette fra 2002, er straffen på 3 års fengsel en svensk mor ble ilagt for å ha kvalt sine to babyer, den første i 1993 og den andre i 1999. Likene gjemte hun i fryseren). De relativt lave straffene kan skyldes problem med å bevise at handlingen gjøres med forsett, eller uvisshet rundt gjerningspersonens psykososiale forhold og mentale tilstand i gjerningsøyeblikket. Men det kan også tenkes at det ligger en erkjennelse av skyldfølelse over sviktende samfunnsansvar bak domsavsigelse og straffeutmåling.

Det som er enda vanskeligere å forholde seg til er at babydrap, som i utbredt grad skjer i tett befolkede land som India og Kina, har utviklet seg til å bli kultur. En kultur som også blir med på flyttelasset når de bosetter seg og føder barn her i Vesten. Favorisering av guttebarn som bærere av familienavn og tradisjon, og som resultat av en ønsket politikk om å dempe befolkningsvekst og fattigdom (begrenset forsørger- og omsorgsevne) gjennom ett-barns eller få-barns familier, har bidratt til å utvikle kyniske holdninger til nyfødte jentebarns menneskeverd og rett til å leve. Tall for fødselsrater over barn av indiskfødte kvinner bosatt i Storbritannia, viser et misforhold mellom gutter og jenter som tilsvarer at hvert tiende jentebarn “mangler”. I perioden 1990-2005, mangler 1.500 jentebarn. Disse antas å ha blitt fjernet ved abortinngrep.

Daily Mail trykket i desember i fjor en artikkel under tittelen ”Britain's missing babies: A chilling new investigation reveals a disturbing trend” (en artikkel som gjør sterkt inntrykk!), om indiskfødte kvinner, bosatt i Storbritannia, som under press fra ektefelle og storfamilie velger bort jentefostre ved abortinngrep. Selv om disse britene med indisk etnisitet har levd sine voksenliv i en Vestlig kultur, evner de ikke å omstille sin mentalitet angående synet på jentebarn og likeverd mellom kjønn.

Man undres over alle disse brudd på menneskerettigheter. Og man spør seg om hvor stor tyngde og troverdighet de politikere har som stadig er ute og kritiserer andre nasjoner for brudd på menneskerettigheter har? Det er viktig at temaet holdes varmt, men her finnes forbedringspotensiale for alle nasjoner. Abortloven i Norge sier at kvinnen selv kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet, men at denne retten til selvbestemt abort er tidsbegrenset og gjelder til og med tolvte uke i svangerskapet. Videre er Norge, som blant andre India og Kina, fullverdige medlemmer av Barnekonvensjonen (FN) som trådte i kraft i 1990.

Man burde altså kunne forvente at mor og barn gis oppfølging, støtte og beskyttelse fra og med trettende svangerskapsuke i Norge, og at ethvert født barn i land som er fullverdige medlemmer av Barnekonvensjonen, nyter godt av sin status som verdensborger. Drap på spedbarn i India som beskrevet i artikkelen i Daily Mail; “One of the most horrific methods is "dry drowning", where the open mouth of a female infant, searching for her mother's nipple, receives instead a handful of grain or rice which chokes the child to death. There are also reports of baby girls buried avlive.”, sier noe om hvilken jobb som må gjøres i det enkelte medlemsland ihht Barnekonvensjonen, og hvilket ansvar som hviler på det internasjonale samfunn. For Norges del må det bli slutt på at mistenkelige babydødsfall ikke anmeldes og etterforskes. En slik praktisering av taushetsplikt fra leger, undergraver rettsstatens mulighet til å oppfylle sin plikt. Når taushetsplikten bidrar til å skjule eller beskytte overgrep og drap har den, slik jeg ser det, mistet sin funksjon og legalitet.

Spørsmålet virker skrekkelig banalt. Kun et fåtall filosofer mener det burde være greit å avlive spedbarn - blant dem Peter Singer ^[1] - samtidig som det er sikkert at synet vekker avsky hos de aller, aller fleste andre.

Peter Singers argument er at det ikke er noen egenskaper ved spedbarn som skiller spedbarn fra kuer^[2]. Da har man umiddelbart valget mellom å gjøre som abortmotstanderne og tro på potensiale (at det er moralsk betydningsfullt at et foster kan bli til en person), man kan godta eutanasi (“aktiv dødshjelp”) av friske spedbarn på foreldrenes ønske, eller man kan gjøre som Singer selv gjør personlig og opphøye kua til spedbarnets etiske nivå (dvs. bli vegetarianer). Og er du aborttilhenger må du enten bli vegetarianer, akseptere spedbarnsdrap eller leve med et selvmotsigende etisk syn. Selv var jeg på randen til å bli vegetarianer. Men jeg er fortsatt tilhenger av abort, og mener faktisk at jeg har et konsekvent etisk syn.

For de aller fleste av oss er det helt kontraintuitivt at en befruktet eggcelle (zygote) har moralsk status. Det er også for de aller fleste av oss moralsk akseptabelt å drepe dyr når vi har behov for det. For mange føles også konseptet "potensiale" veldig intuitivt riktig, samtidig som selvbestemt abort ikke føles galt. Nedenfor vises de to problemområdene: at konsekvente abortmotstandere må være mot angrepiller som dreper små celleklumper, mens konsekvente aborttilhengere må være vegetarianere.

Disse observasjonene av hva folk faktisk føler må danne utgangspunktet for den humanistiske etikken vår. Men hvorfor er så folks oppfatninger så viktige? For oss humanister som ikke har gudegitte morallover kan svaret formuleres slik:

"(E)tikkens oppgave (…) kan sees på som å først og fremst skulle gi en begrunnelse for “common sense”-oppfatninger, og korrigere disse i de få tilfellene vi kommer fram til at de er feil." - Morten, Morbus Norvegicus

Det utgangspunktet de aller fleste av oss er enige om kan vi formulere slik:

I: Både spedbarn og kuer har moralsk status. Men skade (“harm”) på spedbarn betyr mer (moralsk) enn lignene skade på kuer. (eks: et spedbarndødsfall er moralsk viktigere for oss enn et kudødsfall)

Utgangspunktet vårt - altså grunnlaget for etikken vår - kan settes opp i en slik figur:

Nedenfor har jeg stilt opp de to koherente synene, og satt ring rundt punktet jeg mener de strider med den observerte moralen:

Imidlertid finnes det en annen vei enn abortmotstanderens og Peter Singers, nemlig den skissert av den amerikanske filosofen Elizabeth Harman^[3]. Den gjør det mulig å være tilhenger av selvbestemt abort, ikke ad hoc definere mennesket som unikt utover hvordan kvalitetene vi har som gjør oss unike - og samtidig kunne spise sin biff med samvittigheten i behold.

"How I learned to stop worrying and love potentiality"
Løsningen ligger i at vi ikke trenger anta at det finnes forskjeller i moralsk status - og å godta potensiale! Grunnen til at det er verre å drepe et spedbarn enn en ku, er ikke at spedbarnet har høyere moralsk status, men at drapet skader spedbarnet mer. Et spedbarn har potensiale til å få et voksent liv med gleder, opplevelser og selvbevissthet, og mens det sikkert er fint å være ku er det nok mye bedre å være menneske. Døden er derfor verre for spedbarnet enn kua på grunn av deres ulike potensiale, ikke på grunn av ulik moralsk status. Dette kan sies slik:

II: Potensiale øker skadelighet (eks: spedbarns ptoensiale til å bli friske voksne gjør at skader på dem er mer skadelige enn de samme skadene mot kuer.)

III: Moralsk verre hvis mer skadelig: hvis skader på to individer er moralsk viktige, er den skaden med verst konsekvenser for en av individene den mest skadelig. (eks: Det er moralsk verre om jeg brekker armen enn om du skrubber kneet)

En konsekvens av II og III er at den samme skaden på et spedbarn og en ku ikke nødvendigvis går i spedbarnets favør. Om vi må velge mellom å nekte kua eller spedbarnet kraftfôr, kan dette få langt verre konsekvenser for kua enn barnet. Får vi valget mellom å drepe kua eller la spedbarnet sulte, blir bildet derimot vanskeligere og mer en skjønnsvurdering av hvor mye potensiale en ku har: akkurat slik vi ser at det ikke er svart/hvitt-svar på når det er greit å drepe dyr (og hvilke!), og når det er uakseptabelt.

IV: Moralsk status er av/på (med II og III har vi ikke lenger behov for å anta at moralsk status varierer)

Mange ting kan oppleve skade. Når du setter ut piknikstolen i hagen, skader du flere gresstrå på plenen - men dette betyr ikke at det er moralsk galt å sette seg ut i hagen, for gresstrå har ikke moralsk status. ^[4] Det samme gjelder fostre: et foster som blir abortert forvoldes stor skades ved selve aborten og at det frarøves muligheten til å bli et voksent menneske (ref II), men dette er moralsk like viktig som skaden av gresstrået (ref III og IV). Det er enten galt (i en eller annen grad) å skade noe, eller ikke galt i det hele tatt. Hvor galt det er avhenger av II og III. Men hva foreslår er så kriteriet for å få moralsk status?

V: Bevissthet: et individ har moralsk status vet tidspunktet t dersom det noen gang er bevisst. ^[5]

Dermed får vi dette^[6] bildet:

Jeg mener altså at Harmans etiske syn er overlegent de tradisjonelle etiske synene. Ved å sette moralsk status til noe binært (enten/eller) får vi et system som løser problemene med zygoter og spedbarn, samtidig som vi får et etisk system som også kan vurdere den moralske viktigheten av flere arter enn bare mennesket. I tillegg løser Harmans etikk en rekke etiske paradokser i forhold til abort, som jeg tar opp i posten "Å elske sitt foster som seg selv".

…

Foto: "Blue Eyes" av ThroughTheViewFinder, tilgjengelig under Creative Commons-lisens.

[Tilbake til 1]: Peter Singer er en australsk filosof som også arbeider ved Princeton. Han har blitt utskjelt og til dels demonisert blant abortmotstandere for å være positiv til spedbarnsdrap, selv om mitt personlige inntrykk er at han ikke vil behøve å følge disse reglene om spedbarnsdrap fordi han selv ikke synes det er greit å drepe dyr. Du kan lese en svært kritisk gjennomgang av Singers etikk på Morbus Norvegicus. Se også wikipedia om Peter Singer.

[Tilbake til 2]: det er faktisk ingenting som tyder på at spedbarn har mer bevissthet eller intelligens enn kuer. Man kan si at det er noe unikt og spesielt ved mennesket som ikke finnes ved kuer (f.eks. en "sjel"), men foreløpig har ingen klart å demonstrere eller beskrive nøyaktig hva sjelen egentlig er. En slik skreddersydd løsning for mennesker betyr også at drap av romvesenbabyer vil måtte være helt ok.

[Tilbake til 3]: Elizabeth Harmans er filosof ved Princeton University, og posten er hovedsakelig basert på hennes ("The Potentiality Problem," Philosophical Studies, May 2003). Last ned og les originalartikkelen gratis herfra om du ønsker.

[Tilbake til 4]: Mange moralske filosofer mener “skade” forutsetter at objektet for skaden har moralsk status.

[Tilbake til 5]: dette er sannsynligvis det svakeste punktet i Harmans teori, ettersom hun ikke begrunner hva hun mener med "bevissthet". Min forståelse av tekstene hennes tilsier at det hun mener