En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.

Når han kommer til "I am, I cried! ... And I am lost, and I can't even say why", da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!

Sukk!

MEN ...

Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt "ikkevideo"), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer'n:

Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang ...

Sukk!

Alle mennesker går igjennom vanskelige tider i sitt liv med utfordringer som er vanskelige å takle, av og til så vanskelige at de virker umulige å takle. Men det finnes en løsning på dine problemer.

Hva er det verste du kan tenke deg ? Hva er det verste du kan tenke deg skal skje i ditt liv ? Er det kanskje død ? Sykdom ? Savn ? Ensomhet ? Bekymring for fremtiden ? Bekymring for egen helse eller andres helse ? Når vi har det slik, så føles det nesten som om vi av og til går i en kald skyggefull dal som er fyllt av truende uvisshet. Av og til så føles det når vi går der som om det er kun vi som går der.

Føler du det slik i dag ? Går du i en kald skyggefull dal helt ensom pg.a en utfordring du står foran, eller pg.a bekymringer ? Vet du hva ? Du tror kanskje du går der alene, men du gjør ikke det, det går nemlig en ved din side.

Salme 23:4, " Ja, selv om jeg må vandre gjennom dødskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og Din stav de trøster meg".

Hva betyr dette ? Det er Guds ord til deg i dag når du står foran en utfordring, er redd for fremtiden eller bekymret. Om du i dag vandrer i bekymringens dal, i angstens dal, i sykdommens dal, i utfordringens dal så er det en som går ved din side...Jesus Kristus går ved din side.

Så når du går der i din dal full av angst og bekymring, se da ikke på problemene, utfordringene, angsten, ensomheten. Se på Han som går ved din side, se på Jesus. Hvorfor skal du se på Jesus ? Fordi Han er så uendelig mye mere sterkere enn det du noen gang vil være, og Han har kontroll. Ja problemene dine går ikke bort selvom du ser på Jesus, men om du ser på Jesus, så ser du løsningen Han tilbyr deg ikke problemene og de løsningene du ikke ser.

Hva har du å tape ? Ingenting, se derfor på Han som går ved din side, Jesus. Og når du først begynner å se på Han, la Han lede deg helt hjem til din Himmelske Far, la Han lede deg til frelse etter Han har ledet deg gjennom den dalen du er i. Hva har du å tape ? Ingenting.

Generelt har jo vi nordmenn veldig mye å være takknemmelige for. Selvfølgelig er det veldig mye som kan ble bedre, men det er jo også litt fordi vi er "bortskjemte" at vi har "råd" til å tenke sånn.

Det er jo en del grunnleggende behov man må ha dekket for i det hele tatt å overleve. Så som mat, rent vann og klær. Såkallte fysiske behov.  I Norge får heldigvis de aller fleste dekket disse behovene.

De neste viktige behovene er trygghet og sikkerhet. I Norge er det heldigvis fred og vi kan stort sett bevege oss fritt uten fare for overgrep eller kriminalitet. Men det er jo bekymringsfullt at kriminaliteten og volden øker her i landet. Allikevel, sammenlignet med mange andre land er vi også her heldige.

De sosiale behovene er nok også stort sett dekket. Iallefall liker vi å tro det. Men selvfølgelig er det . og iallefall nå i julen - mennesker som føler en ekstra stor ensomhet. Som ikke har den store fellesskapsfølelsen, venner og familie rundt seg eller som føler seg elsket og tatt vare på.

Behovet for aktelse, selvrespekt, selvtillit, verdighet og status blir først påtrengende når de førnevnte behovene er tilfredsstilt. I Norge har vi veldig lav arbeidsledighet og vi har et trygdesystem som fanger opp syke, arbeidsledige, gamle og uføre. Selvfølgelig vet jeg at det er mennesker som klager på trygdeordninger og at de kanskje opplever urettferdighet og forskjellsbehandling både i jobb og trygdesystem, men jeg tror allikevel at dette er "luksusproblemer" i forhold til veldig mange andre land.

Gjennom at vi dekker alle disse behovene er det relativt enklere i Norge å selvrealisere oss for å nå oss de målene vi har satt oss.

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredstille i en prioritert rekkefølge.

Jeg føler at jeg har dekket alle disse behovene. Jeg er først og fremst frisk - iallefall så frisk at jeg godt kan fungere normalt. Jeg har et hjem og alt jeg trenger av mat og drikke. Jeg føler meg relativt trygg selv om jeg som homofil alltid må ha i bakhodet at ikke alle liker det. Jeg har blitt truet men jeg går heller ikke og er redd. Jeg har masse venner og jeg har en familie som alle aksepterer meg og som er glad i meg. Jeg er snart ferdig med skolen og har gjort det veldig bra, noe som virkelig har gjort det godt for selvtilliten og selvaktelsen. Utfordringen i 2008 blir å finne seg en jobb hvor jeg kan få brukt det jeg har lært nå disse tre årene. Jeg tror det går bra.

 JEG er veldig takknemmelig over alt i livet mitt. Det eneste luksusproblemet for meg er at jeg må sitte å krangle med noen kristenfundamentalister som mener at mitt liv er feil. Jeg kaller det et luksusproblem for dette er jeg ikke nødt til en gang. Desto mer er jeg takknemmelig for at jeg er sterk nok til å stå imot og si imot disse hovmodige  "fasit"menneskene. Jeg er glad for at jeg har evnen og ork til å bry meg og til å forsvare å forklare overfor disse noe som jeg selv er så heldig å ikke ha som noe stort problem, men som jeg vet er et stort problem for mange andre homofile. De som kjenner hatet og fornedrelsen på kroppen og som ikke tør å være 100 % menneske. De som kanskje risikerer å bli utestengt fra sin egen kristne familie eller som går og føler skam og skyld overfor dem. Kristenfundamentalister og konservative kristne gjør meg mange ganger så sint og såret og jeg blir faktisk syk av det mange ganger. Jeg kan bare ikke forstå at folk kan være så onde og bruke slike karakteristikker om andre mennesker. Skulle ønske de klarte å innse hva slags skade de gjør på mennesker. De gjør seg faktisk medskyldige i mange selvmord og mange lidelser for mennesker - pga sin egen egoisme og hovmodighet. Dette bringer meg litt over på hva jeg kan bli bedre på....

Jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å bli bedre på å ikke engasjere meg så mye i dette. Jeg forstår de mange som ikke kan skjønne at det skal være noe vanskelig. Men det er faktisk det. Mye fordi jeg kan nesten ikke unngå det. Og jeg vil tro at frem til denne nye ekteskapsloven er kommet i havn så vil det bare bli verre og verre. Du vet når selv Paven mener at homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn truer verdensfreden - ja så er det jo ganske alvorlig...... huff.

I det hele tatt kan jeg bli ganske så mye bedre på å bruke mindre tid foran datan. Jeg bør bli mye flinkere til å besøke venner og ta meg av venner. Jeg er ikke flink til noe av dette. Her er åpent hus og mange kommer hit - men jeg kommer meg ikke ut selv. Jeg håper dette blir bedre nå når jeg er ferdig med teori på skolen og ikke er avhengig av all lesing til eksamen osv... Dessuten kommer jeg jo mer ut siden jeg skal ut i praksis allerede i januar. Gleder meg!

Jeg kan også bli litt bedre på å tenke på meg selv. Jeg sliter veldig med vektproblemer nå... Skole har skyld i dette!!!  hehe.. (lett å skylde på at jeg sitter for mye rolig...) Men seriøst så må jeg nok bli flinkere til å bevege meg mer og komme meg ut i frisk luft. Ironisk nok så var jeg veldig flink til dette før røykeloven kom. Da gikk jeg inn til sentrum hver dag og satte meg på en kafe eller gikk rundt i byen og tilbake igjen.

Så er det selvfølgelig alle de andre vanlige tingene jeg kan bli bedre på feks ØKONOMI.... Jeg blir aldri noen økonom! Spare burde jeg også bli flinkere til - slutte med impulsskjøp på ting jeg absolutt ikke trenger.

Jeg streber hele tiden etter å bli et så godt menneske som mulig. Jeg tror det er viktig da at man også har det bra selv. Man må elske seg selv for å kunne elske andre, tror jeg. 

Akkurat nå satt jeg og tenkte på at jeg burde bli flinkere til å skrive kortere bloggartikler... ;-)

Enten du er ung eller gammel, har barn eller er enslig, ville jeg blitt glad hvis du/dere ville komme og feire julaften sammen med meg. For meg er det dette julen handler om - å bry seg. Det blir en julaften uten alkohol - ikke noe kristent eller religiøst innhold, ikke noe gavepress. Bare ha det hyggelig og kanskje til og med bli nye venner! Ingen krav til å pynte seg eller hva du er eller hvem du er - hvis du synes det høres hyggelig ut så er du hjertelig velkommen! Ikke grue deg for å ta kontakt.

http://kjellemann.wordpress.com/kontakt-meg/ 

Ifølge statistikk fra år 2000 feiret 9 av 10 nordmenn med familien. Det er flott, men rundt 90 000 feiret helt alene.

Det er flere grunner til at jula kan bli en påkjenning – splittede familier med barn, alderdom, mennesker som ikke har så mange venner eller har dårlig økonomi. Jula blir en sterk påminnelse om alt man skulle ønske var annerledes.

I 2006 hadde Mental Helses Hjelpetelefon 20 % flere samtaler i jula sammenlignet med året før. Det kan virke som problemet er økende, men kan skyldes at flere tar kontakt.

Hvis man føler behov for å snakke med noen, kan man ringe hjelpetelefonen på 810 30 030.

Det finnes arrangementer for de som ønsker å feire jul sammen med andre, men ikke har mulighet til det. Det kan være verd å undersøke om det finnes slike arrangementer der hvor man bor.

Heidi og Rockman har skrevet om alternative julefeiringer og adventstiden:
Alternativ jul - fordi de trenger det like mye som oss andre
Advent....til ettertanke!

Alternativ jul: alternativjul.no
Kirkens bymisjon: Kirkens bymisjon

Dette skrev jeg i september i år på min forrige blogg:

Jeg ble født naken jeg - ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født - men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg - ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far - men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge - et blått armbånd, en blå lue - noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? - svarte de.

Hva så?????

Jeg synes det er så trist å høre alle mennesker som  uffer seg for julen.

Det gamle uttrykket om at julen varer helt til påske ser ut til å ha snudd til å bli - julen varer helt fra påsken. Ikke før har butikkene fått solgt ut påskemarsipanen til halv pris, før de setter ut julemarsipanen. Nå har jeg forsåvidt hørt dette uttrykket at julen starter tidligere og tidligere for hvert år - i alle år - men uansett - jeg er enig i at det så absolutt kan virke sånn.

Jeg er et julemenneske! Julens opprinnelige budskap betyr ingenting for meg - men som ekte homo elsker jeg å pynte hjemme med nisser, nissekoner og nissebarn, glitrende engler og julekuler. Julen skaper veldig gode minner hos meg om forventninger, glede, familie, og tradisjon. Etterhvert som årene har gått og nære familiemedlemmer har gått bort, så har julen for meg også blitt en tid da man minnes dem som man var så glad i.  Bilder av min far som nisse, min bestemor og de fantastiske luktene i huset og bestefar som med kniven satt og målte avstanden fra maven til bordet hver juleaften - fordi han var så mett og god. Julen er så absolutt en familiehøytid - det er tiden på året vi iallefall viser hverandre hvor glade vi er i hverandre.

Det skjer noe når man blir eldre. Den naive troen om at julehøytid bare betyr noe bra, med gode lukter, god mat, gaver og familiehygge, forsvinner litt når man innser at ikke alle har det så bra som det en selv har hatt det. At det finnes mennesker som måneder i forveien faktisk går og gruer seg til denne høytiden. Mennesker i konflikter med familie, ensomme mennesker som ikke har nær familie. Det finnes mennesker som har så dårlig råd at de sliter i flere måneder for å prøve å lage en fin jul og som med bøyd hode kanskje innser at "fattighusets" julepakke nok blir utveien i år igjen. Det kanskje tristeste eksemplet er barna som går og gruer seg. Gruer seg til krangel, fyll og bråk i hjemmet.

Etterhvert som årene har gått har jeg begynt å få blandede følelser for julen. Jeg sitter på juleaften og ser barna i familien bli overstrødd med et titalls gaver. Du kan knapt se de der de sitter der blant metervis av julepapit- gaver som blir pakket opp og slengt fra seg igjen, Har det fra før! Jeg ser gaver som jeg har gitt og som jeg har gått rundt i "evigheter" rundt på kjøpesentrene for endelig å føle at jeg fant "årets julegave" bli slengt fra seg igjen. Enten er det ikke bra nok, eller så har de det fra før. Jeg kjøper aldri krigsleketøy eller voldelige dataspill - det er kanskje derfor at jeg aldri finner gaver gode nok?

Det er hyggelig å få gaver. Men jeg skulle ønske at den hyggelige julehøytiden kunne få inn igjen litt andre verdier. Jeg snakker IKKE om julebudskapet. Jeg snakker om det å bry seg, ta ekstra godt vare på hverandre - ikke bare vise det med en prislapp på gaven.

Det blir stadig mer populært å "hoppe av" julekarusellen. Ribben og juleakevitt blir byttet ut med palmesus og paraplydrink. Jeg forstår det - men forstår det heller ikke. Det måtte da kunne gå an å hoppe av julemaskarusellen her hjemme også?

Jeg har i mange år tenkt på tanken å arrangere en julaften her hjemme for mennesker som er ensomme og som kanskje ikke har noen andre å feire den med. Jeg har jo ikke plass til så mange men jeg ville synes det var fantastisk å kunne invitere ukjente til å feire jul sammen med meg. Tenk på hva slags gave det ville være å bli kjent med disse menneskene. Få gjøre noe spesiellt for noen som virkelig trenger det og som blir glad av så lite. Jeg er ikke rik og jeg kunne ikke skapt en rikmannsjul med overflod og gaver i tusenkronersklassen - men en julemiddag til flere har jeg råd til og jeg har råd til noen smågaver ekstra. Forhåpentligvis kunne jeg klart å skape en annerledes jul for noen - en jul som kunne skape minner for senere. Ikke minst ville det blitt et godt minne for meg selv og jeg ville bli kjent med nye mennesker som jeg er sikker på kunne lært meg masse om livsperspektiver.

Det som har hindret meg er selvfølgelig at min familie gjerne vil at jeg skal være med dem, men de forstår at dette er et sterkt ønske for meg.

Hvis det er noen der ute som ville kommet til meg så ville jeg blitt glad. Ung eller gammel spiller ingen rolle. Hit kan du komme som du er.

Jeg husker min første opplevelse over å være annerledes. Jeg gikk i 5 klasse, og allerede da bar jeg på en hemmelighet, som senere viste seg å forandre mitt liv….fra det å være skrekkslagen og redd, til å bli den gutten jeg idag er. Klassen var en sammensveiset gjeng, med unntak av meg selv. Jeg var nesten alltid den som vandret i skolegården alene, og bar på hemmeligheten min helt alene. Jeg hadde liksom ingen jeg kunne snakke med, for jeg visste at dersom noen fikk vite om den personen jeg egentlig var, ville jeg fortsette med å være en enhjørning, forlatt i en stor verden, med kun mine tanker og følelser som selskap.

I slutten av 5 klasse, begynnelsen av 6 klasse, fikk vi en ny elev. Jeg husker det, som om dette skjedde igår, hvordan han stormet klasserommet med en selvsikkerhet og selvtillit som om han ikke var redd noe. Jeg savnet denne følelsen for min egen del. Og selvfølgelig var det denne nye eleven alle ville vanke med, og dele sin fritid med. Som liten gutt, hadde jeg aldri noen spesielle interesser for fotball, basketball eller håndball, som mange av mine klassekamerater hadde, og kanskje var det også derfor jeg tilbringte mange av mine fritimer bak skolens skur med hodet vendt nedover.

Var det en ting ved skolen jeg likte spesielt godt, var det musikktimene. Det var i disse skoletimene jeg fikk vist hvem jeg var og hva jeg var godt på, selvom jeg egentlig ikke var så veldig god. Blokkfløyte….en dyd for mine ører å høre, når tonene fra fløytens bakende ga sitt mesterverk av lyse og mørke toner. Det var som om en ny dør åpnet for meg, og jeg visste hva jeg kunne bruke for å trekke mine klassekameraters oppmerksomhet mot meg. Men det tok ikke lange stunden før denne kortvarige gleden brant opp, og den isolerende hverdagen på skolen trådde igjen inn i livet mitt.

Gjennom hele barneskolen, har jeg vært den som ble mobbet. Den lille gutten som bar på en hemmelighet, som var større enn noe annet en gutt skulle bære på. Den omhandlet en annen gutt, og noen sterke, ubeskrivelige følelser, selv jeg ikke visste hva betydde. Noen dager kunne jeg ønske at disse følelsene bare forsvant, noe dem gjorde, og jeg begynte på ungdomsskolen. På ungdomsskolen trodde jeg at ting ville forandre seg for meg. Jeg trodde ikke jeg ville være den som ble mobbet lenger, men heller den som stoppet mobbere. Jeg har alltid avskydd den slags oppførsel blandt mennesker, men igjen så fant jeg meg selv i det samme skitne skuret bak skolen,…..helt alene. Jeg ante ikke at livet skulle være så vanskelig å leve. Så mange forventninger og krav som stilles, men som er helt uvirkelig å oppnå. Mitt værste minne fra ungdomsskolen, må være skoleballet vi planla. Helt siden barneskolen, var jeg den ingen ville ha noe med å gjøre, mens dem andre alltid hadde festligheter rundt seg. Jeg var alltid den som ble beskyld for ting i klasserommet under timene, selvom mange av gangene var det ikke jeg som hadde gjort det. Jeg var alltid det sorte fåret, eller den skjulte gutten bak skolens skur. Den ingen ønsket å ha noe med å gjøre. Og hemmeligheten bar jeg på ennå….Det var en vond utvikling jeg kom inn i. Jeg begynte å få vonde tanker om meg selv, om at jeg ikke var bra nok for noen ting. Isolasjonen vokste for hver dag som gikk, og for hver dag som kom. Når jeg idag ser tilbake på de minner jeg har, og de opplevelser jeg har erfart, skulle jeg nesten tro jeg var en ung gutt med sterke depresjoner. Et savn om å erkjenne min drømm og fortelle den til andre.

Jeg begynte deretter på videregående….innledet en rekke forhold med jenter, og “glemte” bort min hemmelighet fra barndommen. Etterhvert som ukene, månedene gikk følte jeg et stort tomrom innvendig. Et tomrom som ikke ble fylt opp igjen av dem jeg var glad i. Selv ikke den jeg var kjæreste med fikk meg til å gløde slik jeg gjorde i en kort periode. Skolen presterte jeg nokså godt. Jeg fikk en hobby innenfor Kirken, og var med som medarbeider under Konfirmasjonsundervisninger og deltok aktivt under Kirkecafe` for ungdom og Kirkekor, men det var ikke det jeg søkte,…det fikk ikke dette tomrommet til å fylle seg opp. Det hele endte med at jeg søkte meg fri fra skolen 1 år, for å avtjene min verneplikt, i en alder av 18 år. Jeg visste knapt hva jeg gikk til, men min eldre bror hadde avtjent sin verneplikt 1 år tidligere og hans fortelling rundt denne erfaringen var fyllende for mine ører. Det var da jeg bestemte meg for å avtjene min verneplikt, og fortelle om min barndoms hemmelighet….min første opplevelse….og redselen etterpå…

Jeg tror følelsen av ensomhet ikke har noe med følelsen av å være enslig om noe å gjøre. Jeg tror tvert i mot at enslige kan ha lettere å takle ensomhet og stiller ofte sterkere enn de som normalt ikke har noen grunn til å tenke at de kan være ensomme.  Enslige er på en måte ofte bedre rustet fordi de er klar over og forberedt på at det å være enslig også handler om ensomhet. De har lettere for å tilvenne seg tanken. En som er omgitt av mennesker rundt seg og som lever i den vanlige gjenge og som allikevel opplever å føle seg ensom blir mer overrasket over følelsene. De skal jo normalt ikke ha noen grunn til å føle det de føler, men føler det allikevel!

Ensomhetsbakterien som lever i meg - altså min ensomhetsfølelse - er kronisk! Jeg har levd stort sett alene hele mitt liv. Jeg har kjent det ensomheten på kroppen mange ganger og har lært meg at når anfall av ensomhet kommer så er det bare meg som kan gjøre noe med det. Da må jeg gå ut til steder det er mennesker og oppsøke dem og sørge for at "anfallet" går over. Dette er jeg vant til og jeg har tilvendt meg og godtatt "diagnosen". Hos meg har diagnosen ensom OG enslig vart så lenge at jeg til og med kan klare å nyte ensomheten. Noen kaller dette egoisme og jo - man blir vel ganske egoistisk når man er mye alene. Man lager seg rutiner og levemåter som hvis noen kom og rokket ved disse ville møtt motstand. Egoistisk ja men kall det positiv egoisme! Men jeg vil forsvare andre holdninger mange har om enslige og ensomme og det er at vi er sære, sure og bitre! Det tror jeg ikke. Jeg tror enslige og ensomme er nysgjerrige på andres levemåter! Det er ikke så lett å innrømme at man er ensom så veldig mange vil kanskje holde sine kort tett inntil seg og derfor kan også noen virke hemmelighetsfulle om sitt eget. Det betyr ikke at man ikke er nysgjerrig på andre.

Så hva kommer først? Følelsen av ensomhet og så blir konsekvensen de andre følelsene, eller er det de andre følelsene som fører til ensomhet? Jeg tror det er forskjell på disse to. En fare med ensomhet er at man kan bli FOR egoistisk - og i egoismens kjølvann så får man medlidenthet med seg selv og denne medlidenheten fører så til at man opptrer passivt og likegyldig. Konsekvensen av dette igjen kan være at man kjeder seg, mister mål og mening med livet osv..  Dette er en fare som det går an å gjøre noe med og som kanskje er letter å forklare og å gi en forklaring. Jeg ble ensom fordi..... og det førte til at jeg.... osv...

Verre er det kanskje den andre veien. At man går i sin vanlige gange i livet, gifter seg som normalt får barn som normalt, hus og bil, drar til syden, ALT er tilsynelatende normalt og vanedannende at du ikke tenker så mye over det. SÅ detter bomben ned i deg. DU ER ALLIKEVEL ENSOM! Dette er den følelsen som ofte kan føre v e l d i g galt avsted. Den som kanskje gjør at luften går så fullstendig ut av ballongen - der du så totalt møter veggen og mister så fullstendig meningen med alt. Vi vet at dette ofte skjer i sånne overgangstider som har med overgangsaldre å gjøre. Plutselig flytter barna ut av "redet", plutselig ser vi at vi begynner å bli gamle. Vi føler at vi har levd i blinde. Hvor ble alle årene av? Hvor ble det av alle planene vi hadde og som ikke ble noe av? Noen føler at de har ofret alt og ikke fått igjen som forventet. Du sitter der og føler deg som en utvasket bordfille, oppvridd og slengt fra seg med noe fettflekker som ikke går å få fjernet - egentlig klar for søppla.

Datamaskinen er en av mine beste venner. Datamskinen er også en av mine verste fiender. På datamskinen møter jeg mennesker og jeg oppsøker sider som jeg føler gir meg noe. Er det ikke noe på tv som underholder meg så har jeg alltids datamaskinen som kan gi meg underholdning. Det er ofte der jeg møter mennesker. Det er ofte der jeg møter vennene mine også. Til og med naboen snakker jeg med der - ikke over gjerdet mellom husene våre. Jeg kunne ikke klart meg uten tv, datamaskinen OG for ikke å snakke om mobiltelefonen. De er ;-) smileansiktene ;-) mine som forteller andre om tilstanden min. Folk tenker at så lenge man har tv, datamaskin og mobiltelefon er man ikke ensom. Man trenger ikke være ensom i dag. Tror mange. Jeg tror det noen ganger selv også.

Det er fordi man blir blind.

Det er fordi vanen er ensomhetens største fiende. Dagene går og så går også tv-programmene. Når big brother er slutt så starter Robinson etterpå og vinter blir til vår og slik går dagene. Hotel Cæsar er høydepunktet på dagen og da vet folk at de ikke må ringe meg for da tar jeg ikke engang telefonen. Ikke rart jeg er ensom tenker nok mange nå. Vel, er jeg ensom om å ha det sånn ? - svarer jeg da.

Alkohol er bra mot ensomhet. Men selvfølgelig ikke å anbefale. Men dop og alkohol er vår lille flukt fra virkeligheten. Rus er mange ensommes venn akkurat som røyken er det. Røykeloven skapte enda flere ensomme. Vi som gikk ut før og som gikk ut for å kose oss med både røyk og øl sitter nå heller hjemme og gjør det. Bare at nå sitter vi mer alene da. Det er ikke sytete å si dette. Jeg tror det er en sannhet og det er en sannhet som kanskje ikke så ofte kommer frem i røykelovdebatter for ensomme har det ikke med å si ifra. Det er de vellykkede som sier mest fra. Vi ensomme føler oss ikke alltid så vellykkede. Vi er jo ikke det fordi mange av oss ensomme røyker. Og noen drikker også. Det er forskjell på å drikke seg full pga at man er ensom og å drikke seg full fordi det er fest med venner. Å drikke seg full alene er ensomt det!

Det er et økende problem at barn føler seg ensomme. Barn er offer for foreldres karriære. Data og tv er blitt de nye barnevaktene. De får en nøkkel i hendene kanskje allerede når de begynner på barneskolen og kommer alene hjem til tomt hus. De har alt de trenger og mer til av de dyreste leker som foreldrene kan kjøpe til dem fordi de tjener penger på sin karriære. Det er overflod av leker - men det gleder ikke barn i dag. I allefall ikke slik det gjorde før. Datamaskinen er også et leketøy for barn. Det er viktig for barns utvikling sies det av barneforskere. De kan likegodt lære seg det først som sist. Alt på datamaskinen er tilrettelagt. Barna trenger nesten ikke å tenke for det gjør datamaskinen for dem. Der lærer de gjennom spill at å drepe er helt ok. Det er bare måten å drepe på som fasinerer og inspirerer. Er det med skytevåpen eller med kniv og detter hodet av eller ikke? Ikke minst; hvor mange klarer de å drepe? Satt på spissen kanskje? Men heller ikke så utrolig beskrevet tror jeg. Det er ganske patetisk at vi satser alt på at på å lære barn at det er feil å mobbe på skolen men synes det er helt ok at de dreper på datamaskinen.

Vår verden er fyllt opp av materielle ting og goder. Vi har alle grunner til å føle oss lykkelige og fornøyde. Alles store drøm er milliongevinsten i lotto for da skal det virkelig skje. Det er toppen av lykke. Jeg tror ikke millioner av kroner hindrer folk i å føle seg ensomme. Penger er ikke noen kur på ensomhetsbakterien. Livet blir ikke nødvendigvis mer meningsfyllt fordi om vi får bedre hus, bedre bil, bedre råd.

En mer rettferdig verden ville løst mer av dagens problemer. Mindre skiller på mennesker. Og jeg tror det går begge veier. De rike har ikke alltid godt av å være rike men de fattige har heller ikke godt av å være fattige. De fattige takler nok lettere å bli rikere enn de rike takler å bli mer fattige.

Hva har rikdom og bedre velferd med ensomhet å gjøre? Jo det finnes rike ensomme også. Men jeg tror mange rike ensomme godt ville delt med seg hvis det førte til at de ikke ble så ensomme. Å være ensom er så fryktelig følelse! Man er aldri så ensom og alene som når man føler seg ensom! Å være ensom er som å rope ut det høyeste du kan og du ikke kan høre ditt eget ekko engang! Det er som å sitte alene i en gymsal som er ribbet av alt inventar - bare et tomt, kjempestort rom. Det er som å se en masse mennesker gå forbi som ikke har stemmer og som ikke har lyd. En stumfilm uten musikk!

Det er liksom ikke helt lov å si det at man er ensom i dag. Jeg tror det er fordi vi er blitt for bortskjemte. Det er ikke den ensomme som er egoistisk men den som tror han har alt men som egentlig bare har tomme ting! Den som tror han har alt er så opptatt av dette at han ikke ser til siden og ser om andre har det bra. Han vil bare ha mer og mer! Dette er han som kanskje har størst mulighet til en dag møte veggen og ende opp som ensom. For han vil ensomhetsbakterien slå han fullstendig ut. Flat, nedtråkket, trampet på. Lykke kan ikke kjøpes den kan bare fortjenes. Lykken er å være en venn og å kjenne en venn. Lykken ligger i å gjøre ting sammen og bry seg om hverandre. Lykken ligger i å høre stemmen og se et ansikt bli glad for at du er til. Lykken er å se til siden og å bry seg om sine medmennesker. Passe på at ingen kjenner seg ensom eller tilsidesatt. Ikke tro på det som er tilsynelatende - vær sikker. Begynn å bry deg i dag!

Jeg vender sakte tilbake til virkeligheten. Blir oppmerksom på deg. Du ligger oppå meg. Inni meg. Veldig nært. For nært. Jeg er for naken.

Du ser på meg. Øynene dine stråler, glitrer, smiler. Varme og ømme, ømme, ømme. Det knyter seg inni meg. Det gjør vondt. Du lener deg nærmere, skiller leppene. Jeg trekker opp armene, folder dem over brystet. Må ha litt avstand. Hver berøring kjennes ut som nålestikk. Du åpner munnen, skal til å si noe. Jeg ser de 3 små ordene på vei opp. Du låser blikket mitt. Hjertet mitt vrenger seg.

Jeg vrir meg unna. Snur meg. Bryter øyeblikket. Lar deg ligge nær, men ikke for nært.

Når hjertet mitt har falt til ro kommer tårene. Lydløse. Såre.

Jeg burde forbanne min stahet og min stolthet. Som fikk meg ut på dypt vann. Men som kanskje også gjorde at jeg holdt ut. Holdt meg flytende. Selv om jeg fortsatt kaver rundt i havet. På overflaten er det turkisgrønt. Fargerike vakre koraller. Papegøyefisk som lykkelig mumser mat høylytt. Men hvis jeg trekker pusten dypt, og dykker ned så langt jeg kan, så skimter jeg mørket der nede. I det fjerne. Det er kaldt og ensomt der nede...