En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

En arm og et håndledd med et arr etter en tapetkniv skåret to cm ned på beinet. Med påskriften FUCK LIFE. Noen vil kanskje si "feil vei - han mente det ikke" - Du må gjerne kalle det "feil vei" eller et rop om hjelp - det er like alvorlig.

Dette er arr etter et selvmordforsøk på en 17 år gammel gutt, gjort i september i år. Gutten var her i kveld og viste meg bilde både av såret og dette som jeg gjengir her- såret når det er grodd. Jeg spurte hvorfor har du skrevet fuck life? Jo men det er jo sånn Kjell, sa han. Fuck jul også! Ja men går det ikke bedre da? svarte jeg. Jo litt, svarte han da. Han hadde allerede fortalt meg om julaften i går som han tilbrakte sammen med halvbrødrene sine - og hvor det var om å gjøre å bli mest drita full. Jeg spurte; Var det noe hyggelig julaften da? Han sa: Det er tradisjon det.

Han kom hit i kveld. En 17 år gammel heterofil gutt på besøk første juledag til en 42 år gammel homo. Jeg synes det er rart og jeg synes det er fint. Og så gjør det vondt.

Vi så på flere bilder og blant annet så vi på at øynene hans hadde forskjellig farge på bildene, noen ganger blå, noen ganger nesten svarte. Jeg spurte: hvorfor er det sånn? Han sa; Når jeg har det vondt er øynene mine svarte. Jeg så på de mørke øynene hans og spør: Har du det vondt nå da? Nja - det tar lenger tid... Jeg spurte ikke mer.

Han er verdens nydeligste gutt og ingen klemmer noen slik som han.

Jeg fulgte han på bussen når han skulle hjem til ungdomshjemmet og jeg spurte han - Kommer du til å prøve å ta livet ditt igjen? Vet ikke, sa han. Lover du å ringe før du prøver? sa jeg. Det lovte han.

Hva mer kan jeg gjøre? Tårene mine hjelper jo ikke han....

700 henvendte seg til Kirkens SOS i løpet av en dag i julen...

Enten du er ung eller gammel, har barn eller er enslig, ville jeg blitt glad hvis du/dere ville komme og feire julaften sammen med meg. For meg er det dette julen handler om - å bry seg. Det blir en julaften uten alkohol - ikke noe kristent eller religiøst innhold, ikke noe gavepress. Bare ha det hyggelig og kanskje til og med bli nye venner! Ingen krav til å pynte seg eller hva du er eller hvem du er - hvis du synes det høres hyggelig ut så er du hjertelig velkommen! Ikke grue deg for å ta kontakt.

http://kjellemann.wordpress.com/kontakt-meg/ 

Ifølge statistikk fra år 2000 feiret 9 av 10 nordmenn med familien. Det er flott, men rundt 90 000 feiret helt alene.

Det er flere grunner til at jula kan bli en påkjenning – splittede familier med barn, alderdom, mennesker som ikke har så mange venner eller har dårlig økonomi. Jula blir en sterk påminnelse om alt man skulle ønske var annerledes.

I 2006 hadde Mental Helses Hjelpetelefon 20 % flere samtaler i jula sammenlignet med året før. Det kan virke som problemet er økende, men kan skyldes at flere tar kontakt.

Hvis man føler behov for å snakke med noen, kan man ringe hjelpetelefonen på 810 30 030.

Det finnes arrangementer for de som ønsker å feire jul sammen med andre, men ikke har mulighet til det. Det kan være verd å undersøke om det finnes slike arrangementer der hvor man bor.

Heidi og Rockman har skrevet om alternative julefeiringer og adventstiden:
Alternativ jul - fordi de trenger det like mye som oss andre
Advent....til ettertanke!

Alternativ jul: alternativjul.no
Kirkens bymisjon: Kirkens bymisjon

Dette skrev jeg i september i år på min forrige blogg:

Jeg ble født naken jeg - ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født - men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg - ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far - men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge - et blått armbånd, en blå lue - noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? - svarte de.

Hva så?????

Jeg synes det er så trist å høre alle mennesker som  uffer seg for julen.

Det gamle uttrykket om at julen varer helt til påske ser ut til å ha snudd til å bli - julen varer helt fra påsken. Ikke før har butikkene fått solgt ut påskemarsipanen til halv pris, før de setter ut julemarsipanen. Nå har jeg forsåvidt hørt dette uttrykket at julen starter tidligere og tidligere for hvert år - i alle år - men uansett - jeg er enig i at det så absolutt kan virke sånn.

Jeg er et julemenneske! Julens opprinnelige budskap betyr ingenting for meg - men som ekte homo elsker jeg å pynte hjemme med nisser, nissekoner og nissebarn, glitrende engler og julekuler. Julen skaper veldig gode minner hos meg om forventninger, glede, familie, og tradisjon. Etterhvert som årene har gått og nære familiemedlemmer har gått bort, så har julen for meg også blitt en tid da man minnes dem som man var så glad i.  Bilder av min far som nisse, min bestemor og de fantastiske luktene i huset og bestefar som med kniven satt og målte avstanden fra maven til bordet hver juleaften - fordi han var så mett og god. Julen er så absolutt en familiehøytid - det er tiden på året vi iallefall viser hverandre hvor glade vi er i hverandre.

Det skjer noe når man blir eldre. Den naive troen om at julehøytid bare betyr noe bra, med gode lukter, god mat, gaver og familiehygge, forsvinner litt når man innser at ikke alle har det så bra som det en selv har hatt det. At det finnes mennesker som måneder i forveien faktisk går og gruer seg til denne høytiden. Mennesker i konflikter med familie, ensomme mennesker som ikke har nær familie. Det finnes mennesker som har så dårlig råd at de sliter i flere måneder for å prøve å lage en fin jul og som med bøyd hode kanskje innser at "fattighusets" julepakke nok blir utveien i år igjen. Det kanskje tristeste eksemplet er barna som går og gruer seg. Gruer seg til krangel, fyll og bråk i hjemmet.

Etterhvert som årene har gått har jeg begynt å få blandede følelser for julen. Jeg sitter på juleaften og ser barna i familien bli overstrødd med et titalls gaver. Du kan knapt se de der de sitter der blant metervis av julepapit- gaver som blir pakket opp og slengt fra seg igjen, Har det fra før! Jeg ser gaver som jeg har gitt og som jeg har gått rundt i "evigheter" rundt på kjøpesentrene for endelig å føle at jeg fant "årets julegave" bli slengt fra seg igjen. Enten er det ikke bra nok, eller så har de det fra før. Jeg kjøper aldri krigsleketøy eller voldelige dataspill - det er kanskje derfor at jeg aldri finner gaver gode nok?

Det er hyggelig å få gaver. Men jeg skulle ønske at den hyggelige julehøytiden kunne få inn igjen litt andre verdier. Jeg snakker IKKE om julebudskapet. Jeg snakker om det å bry seg, ta ekstra godt vare på hverandre - ikke bare vise det med en prislapp på gaven.

Det blir stadig mer populært å "hoppe av" julekarusellen. Ribben og juleakevitt blir byttet ut med palmesus og paraplydrink. Jeg forstår det - men forstår det heller ikke. Det måtte da kunne gå an å hoppe av julemaskarusellen her hjemme også?

Jeg har i mange år tenkt på tanken å arrangere en julaften her hjemme for mennesker som er ensomme og som kanskje ikke har noen andre å feire den med. Jeg har jo ikke plass til så mange men jeg ville synes det var fantastisk å kunne invitere ukjente til å feire jul sammen med meg. Tenk på hva slags gave det ville være å bli kjent med disse menneskene. Få gjøre noe spesiellt for noen som virkelig trenger det og som blir glad av så lite. Jeg er ikke rik og jeg kunne ikke skapt en rikmannsjul med overflod og gaver i tusenkronersklassen - men en julemiddag til flere har jeg råd til og jeg har råd til noen smågaver ekstra. Forhåpentligvis kunne jeg klart å skape en annerledes jul for noen - en jul som kunne skape minner for senere. Ikke minst ville det blitt et godt minne for meg selv og jeg ville bli kjent med nye mennesker som jeg er sikker på kunne lært meg masse om livsperspektiver.

Det som har hindret meg er selvfølgelig at min familie gjerne vil at jeg skal være med dem, men de forstår at dette er et sterkt ønske for meg.

Hvis det er noen der ute som ville kommet til meg så ville jeg blitt glad. Ung eller gammel spiller ingen rolle. Hit kan du komme som du er.

Jeg husker min første opplevelse over å være annerledes. Jeg gikk i 5 klasse, og allerede da bar jeg på en hemmelighet, som senere viste seg å forandre mitt liv….fra det å være skrekkslagen og redd, til å bli den gutten jeg idag er. Klassen var en sammensveiset gjeng, med unntak av meg selv. Jeg var nesten alltid den som vandret i skolegården alene, og bar på hemmeligheten min helt alene. Jeg hadde liksom ingen jeg kunne snakke med, for jeg visste at dersom noen fikk vite om den personen jeg egentlig var, ville jeg fortsette med å være en enhjørning, forlatt i en stor verden, med kun mine tanker og følelser som selskap.

I slutten av 5 klasse, begynnelsen av 6 klasse, fikk vi en ny elev. Jeg husker det, som om dette skjedde igår, hvordan han stormet klasserommet med en selvsikkerhet og selvtillit som om han ikke var redd noe. Jeg savnet denne følelsen for min egen del. Og selvfølgelig var det denne nye eleven alle ville vanke med, og dele sin fritid med. Som liten gutt, hadde jeg aldri noen spesielle interesser for fotball, basketball eller håndball, som mange av mine klassekamerater hadde, og kanskje var det også derfor jeg tilbringte mange av mine fritimer bak skolens skur med hodet vendt nedover.

Var det en ting ved skolen jeg likte spesielt godt, var det musikktimene. Det var i disse skoletimene jeg fikk vist hvem jeg var og hva jeg var godt på, selvom jeg egentlig ikke var så veldig god. Blokkfløyte….en dyd for mine ører å høre, når tonene fra fløytens bakende ga sitt mesterverk av lyse og mørke toner. Det var som om en ny dør åpnet for meg, og jeg visste hva jeg kunne bruke for å trekke mine klassekameraters oppmerksomhet mot meg. Men det tok ikke lange stunden før denne kortvarige gleden brant opp, og den isolerende hverdagen på skolen trådde igjen inn i livet mitt.

Gjennom hele barneskolen, har jeg vært den som ble mobbet. Den lille gutten som bar på en hemmelighet, som var større enn noe annet en gutt skulle bære på. Den omhandlet en annen gutt, og noen sterke, ubeskrivelige følelser, selv jeg ikke visste hva betydde. Noen dager kunne jeg ønske at disse følelsene bare forsvant, noe dem gjorde, og jeg begynte på ungdomsskolen. På ungdomsskolen trodde jeg at ting ville forandre seg for meg. Jeg trodde ikke jeg ville være den som ble mobbet lenger, men heller den som stoppet mobbere. Jeg har alltid avskydd den slags oppførsel blandt mennesker, men igjen så fant jeg meg selv i det samme skitne skuret bak skolen,…..helt alene. Jeg ante ikke at livet skulle være så vanskelig å leve. Så mange forventninger og krav som stilles, men som er helt uvirkelig å oppnå. Mitt værste minne fra ungdomsskolen, må være skoleballet vi planla. Helt siden barneskolen, var jeg den ingen ville ha noe med å gjøre, mens dem andre alltid hadde festligheter rundt seg. Jeg var alltid den som ble beskyld for ting i klasserommet under timene, selvom mange av gangene var det ikke jeg som hadde gjort det. Jeg var alltid det sorte fåret, eller den skjulte gutten bak skolens skur. Den ingen ønsket å ha noe med å gjøre. Og hemmeligheten bar jeg på ennå….Det var en vond utvikling jeg kom inn i. Jeg begynte å få vonde tanker om meg selv, om at jeg ikke var bra nok for noen ting. Isolasjonen vokste for hver dag som gikk, og for hver dag som kom. Når jeg idag ser tilbake på de minner jeg har, og de opplevelser jeg har erfart, skulle jeg nesten tro jeg var en ung gutt med sterke depresjoner. Et savn om å erkjenne min drømm og fortelle den til andre.

Jeg begynte deretter på videregående….innledet en rekke forhold med jenter, og “glemte” bort min hemmelighet fra barndommen. Etterhvert som ukene, månedene gikk følte jeg et stort tomrom innvendig. Et tomrom som ikke ble fylt opp igjen av dem jeg var glad i. Selv ikke den jeg var kjæreste med fikk meg til å gløde slik jeg gjorde i en kort periode. Skolen presterte jeg nokså godt. Jeg fikk en hobby innenfor Kirken, og var med som medarbeider under Konfirmasjonsundervisninger og deltok aktivt under Kirkecafe` for ungdom og Kirkekor, men det var ikke det jeg søkte,…det fikk ikke dette tomrommet til å fylle seg opp. Det hele endte med at jeg søkte meg fri fra skolen 1 år, for å avtjene min verneplikt, i en alder av 18 år. Jeg visste knapt hva jeg gikk til, men min eldre bror hadde avtjent sin verneplikt 1 år tidligere og hans fortelling rundt denne erfaringen var fyllende for mine ører. Det var da jeg bestemte meg for å avtjene min verneplikt, og fortelle om min barndoms hemmelighet….min første opplevelse….og redselen etterpå…

Jeg har lenge fornektet meg selv, og min legning. At jeg sier det kommer sikkert overraskende på enkelte, men det tok lang tid før jeg tilslutt fullt ut aksepterte alle sider ved meg selv. Jeg trenger ikke gå lengre tilbake enn sommeren som var, der jeg gikk inn i skapet igjen. Jeg slettet alle mine spor på nettet, alle profiler og bilder som kunne spores tilbake til meg og min legning. Hvorfor vil mange spørre, hvorfor var jeg så feig som gjorde dette?. I sommer gikk jeg på en psykisk knekk, som følger av lengre tids forfølgelse fra mennesker fra min fortid. Jeg begynte å hate meg selv, og den jeg hadde blitt. Jeg hatet mest av alt det faktum at jeg er homofil, og at det er ingenting jeg kan gjøre med det.

For mange virket jeg som en person som var sikkert på seg selv, og som var stolt over sin legning. Men det var ikke tilfellet. Jeg har en mor som ikke klarer å akseptere min legning, en mor jeg egentlig skulle ønske jeg hadde et mye bedre forhold til. Jeg begynte på en jobb der mine kollegaer tydelig viste sin avsky mot homofile, en jobb jeg følte meg tvunget til å slutte i. Jeg havnet i en dyp depresjon, der jeg utestengte meg fra alt sosialt samvær med andre mennesker. Jeg nærmest tvang meg selv til å like det motsatte kjønn, uten at det ble noe suksessfullt.

Sommeren er nå over, og jeg har innsett flere ting. Man er den man er, på godt og vondt. Jeg er en homofil mann, og dette kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg kan nå med hånden på hjertet, si at jeg er stolt over å være homofil. Jeg skulle fortsatt ønske mitt forhold til min mor var mye bedre, men jeg er ganske rådvill og hvordan jeg skal få til det.

Jeg tror følelsen av ensomhet ikke har noe med følelsen av å være enslig om noe å gjøre. Jeg tror tvert i mot at enslige kan ha lettere å takle ensomhet og stiller ofte sterkere enn de som normalt ikke har noen grunn til å tenke at de kan være ensomme.  Enslige er på en måte ofte bedre rustet fordi de er klar over og forberedt på at det å være enslig også handler om ensomhet. De har lettere for å tilvenne seg tanken. En som er omgitt av mennesker rundt seg og som lever i den vanlige gjenge og som allikevel opplever å føle seg ensom blir mer overrasket over følelsene. De skal jo normalt ikke ha noen grunn til å føle det de føler, men føler det allikevel!

Ensomhetsbakterien som lever i meg - altså min ensomhetsfølelse - er kronisk! Jeg har levd stort sett alene hele mitt liv. Jeg har kjent det ensomheten på kroppen mange ganger og har lært meg at når anfall av ensomhet kommer så er det bare meg som kan gjøre noe med det. Da må jeg gå ut til steder det er mennesker og oppsøke dem og sørge for at "anfallet" går over. Dette er jeg vant til og jeg har tilvendt meg og godtatt "diagnosen". Hos meg har diagnosen ensom OG enslig vart så lenge at jeg til og med kan klare å nyte ensomheten. Noen kaller dette egoisme og jo - man blir vel ganske egoistisk når man er mye alene. Man lager seg rutiner og levemåter som hvis noen kom og rokket ved disse ville møtt motstand. Egoistisk ja men kall det positiv egoisme! Men jeg vil forsvare andre holdninger mange har om enslige og ensomme og det er at vi er sære, sure og bitre! Det tror jeg ikke. Jeg tror enslige og ensomme er nysgjerrige på andres levemåter! Det er ikke så lett å innrømme at man er ensom så veldig mange vil kanskje holde sine kort tett inntil seg og derfor kan også noen virke hemmelighetsfulle om sitt eget. Det betyr ikke at man ikke er nysgjerrig på andre.

Så hva kommer først? Følelsen av ensomhet og så blir konsekvensen de andre følelsene, eller er det de andre følelsene som fører til ensomhet? Jeg tror det er forskjell på disse to. En fare med ensomhet er at man kan bli FOR egoistisk - og i egoismens kjølvann så får man medlidenthet med seg selv og denne medlidenheten fører så til at man opptrer passivt og likegyldig. Konsekvensen av dette igjen kan være at man kjeder seg, mister mål og mening med livet osv..  Dette er en fare som det går an å gjøre noe med og som kanskje er letter å forklare og å gi en forklaring. Jeg ble ensom fordi..... og det førte til at jeg.... osv...

Verre er det kanskje den andre veien. At man går i sin vanlige gange i livet, gifter seg som normalt får barn som normalt, hus og bil, drar til syden, ALT er tilsynelatende normalt og vanedannende at du ikke tenker så mye over det. SÅ detter bomben ned i deg. DU ER ALLIKEVEL ENSOM! Dette er den følelsen som ofte kan føre v e l d i g galt avsted. Den som kanskje gjør at luften går så fullstendig ut av ballongen - der du så totalt møter veggen og mister så fullstendig meningen med alt. Vi vet at dette ofte skjer i sånne overgangstider som har med overgangsaldre å gjøre. Plutselig flytter barna ut av "redet", plutselig ser vi at vi begynner å bli gamle. Vi føler at vi har levd i blinde. Hvor ble alle årene av? Hvor ble det av alle planene vi hadde og som ikke ble noe av? Noen føler at de har ofret alt og ikke fått igjen som forventet. Du sitter der og føler deg som en utvasket bordfille, oppvridd og slengt fra seg med noe fettflekker som ikke går å få fjernet - egentlig klar for søppla.

Datamaskinen er en av mine beste venner. Datamskinen er også en av mine verste fiender. På datamskinen møter jeg mennesker og jeg oppsøker sider som jeg føler gir meg noe. Er det ikke noe på tv som underholder meg så har jeg alltids datamaskinen som kan gi meg underholdning. Det er ofte der jeg møter mennesker. Det er ofte der jeg møter vennene mine også. Til og med naboen snakker jeg med der - ikke over gjerdet mellom husene våre. Jeg kunne ikke klart meg uten tv, datamaskinen OG for ikke å snakke om mobiltelefonen. De er ;-) smileansiktene ;-) mine som forteller andre om tilstanden min. Folk tenker at så lenge man har tv, datamaskin og mobiltelefon er man ikke ensom. Man trenger ikke være ensom i dag. Tror mange. Jeg tror det noen ganger selv også.

Det er fordi man blir blind.

Det er fordi vanen er ensomhetens største fiende. Dagene går og så går også tv-programmene. Når big brother er slutt så starter Robinson etterpå og vinter blir til vår og slik går dagene. Hotel Cæsar er høydepunktet på dagen og da vet folk at de ikke må ringe meg for da tar jeg ikke engang telefonen. Ikke rart jeg er ensom tenker nok mange nå. Vel, er jeg ensom om å ha det sånn ? - svarer jeg da.

Alkohol er bra mot ensomhet. Men selvfølgelig ikke å anbefale. Men dop og alkohol er vår lille flukt fra virkeligheten. Rus er mange ensommes venn akkurat som røyken er det. Røykeloven skapte enda flere ensomme. Vi som gikk ut før og som gikk ut for å kose oss med både røyk og øl sitter nå heller hjemme og gjør det. Bare at nå sitter vi mer alene da. Det er ikke sytete å si dette. Jeg tror det er en sannhet og det er en sannhet som kanskje ikke så ofte kommer frem i røykelovdebatter for ensomme har det ikke med å si ifra. Det er de vellykkede som sier mest fra. Vi ensomme føler oss ikke alltid så vellykkede. Vi er jo ikke det fordi mange av oss ensomme røyker. Og noen drikker også. Det er forskjell på å drikke seg full pga at man er ensom og å drikke seg full fordi det er fest med venner. Å drikke seg full alene er ensomt det!

Det er et økende problem at barn føler seg ensomme. Barn er offer for foreldres karriære. Data og tv er blitt de nye barnevaktene. De får en nøkkel i hendene kanskje allerede når de begynner på barneskolen og kommer alene hjem til tomt hus. De har alt de trenger og mer til av de dyreste leker som foreldrene kan kjøpe til dem fordi de tjener penger på sin karriære. Det er overflod av leker - men det gleder ikke barn i dag. I allefall ikke slik det gjorde før. Datamaskinen er også et leketøy for barn. Det er viktig for barns utvikling sies det av barneforskere. De kan likegodt lære seg det først som sist. Alt på datamaskinen er tilrettelagt. Barna trenger nesten ikke å tenke for det gjør datamaskinen for dem. Der lærer de gjennom spill at å drepe er helt ok. Det er bare måten å drepe på som fasinerer og inspirerer. Er det med skytevåpen eller med kniv og detter hodet av eller ikke? Ikke minst; hvor mange klarer de å drepe? Satt på spissen kanskje? Men heller ikke så utrolig beskrevet tror jeg. Det er ganske patetisk at vi satser alt på at på å lære barn at det er feil å mobbe på skolen men synes det er helt ok at de dreper på datamaskinen.

Vår verden er fyllt opp av materielle ting og goder. Vi har alle grunner til å føle oss lykkelige og fornøyde. Alles store drøm er milliongevinsten i lotto for da skal det virkelig skje. Det er toppen av lykke. Jeg tror ikke millioner av kroner hindrer folk i å føle seg ensomme. Penger er ikke noen kur på ensomhetsbakterien. Livet blir ikke nødvendigvis mer meningsfyllt fordi om vi får bedre hus, bedre bil, bedre råd.

En mer rettferdig verden ville løst mer av dagens problemer. Mindre skiller på mennesker. Og jeg tror det går begge veier. De rike har ikke alltid godt av å være rike men de fattige har heller ikke godt av å være fattige. De fattige takler nok lettere å bli rikere enn de rike takler å bli mer fattige.

Hva har rikdom og bedre velferd med ensomhet å gjøre? Jo det finnes rike ensomme også. Men jeg tror mange rike ensomme godt ville delt med seg hvis det førte til at de ikke ble så ensomme. Å være ensom er så fryktelig følelse! Man er aldri så ensom og alene som når man føler seg ensom! Å være ensom er som å rope ut det høyeste du kan og du ikke kan høre ditt eget ekko engang! Det er som å sitte alene i en gymsal som er ribbet av alt inventar - bare et tomt, kjempestort rom. Det er som å se en masse mennesker gå forbi som ikke har stemmer og som ikke har lyd. En stumfilm uten musikk!

Det er liksom ikke helt lov å si det at man er ensom i dag. Jeg tror det er fordi vi er blitt for bortskjemte. Det er ikke den ensomme som er egoistisk men den som tror han har alt men som egentlig bare har tomme ting! Den som tror han har alt er så opptatt av dette at han ikke ser til siden og ser om andre har det bra. Han vil bare ha mer og mer! Dette er han som kanskje har størst mulighet til en dag møte veggen og ende opp som ensom. For han vil ensomhetsbakterien slå han fullstendig ut. Flat, nedtråkket, trampet på. Lykke kan ikke kjøpes den kan bare fortjenes. Lykken er å være en venn og å kjenne en venn. Lykken ligger i å gjøre ting sammen og bry seg om hverandre. Lykken ligger i å høre stemmen og se et ansikt bli glad for at du er til. Lykken er å se til siden og å bry seg om sine medmennesker. Passe på at ingen kjenner seg ensom eller tilsidesatt. Ikke tro på det som er tilsynelatende - vær sikker. Begynn å bry deg i dag!

Eli Rygg, som er forfatter, sanger og underholder og kjent for å være særlig opptatt av barnevern og barns interesser, sa noe jeg merket meg og som jeg har gått og tenkt på i dag. Hun sa blant annet: Det er mangfoldet som er det perfekte!

Vi mennesker er mer enn noen gang opptatt av hvordan folk oppfatter oss. I dette ligger det veldig mye hvordan vi skal se ut - mer enn hvordan vi skal oppføre oss. Vi lever i et samfunn hvor krav til utseende blir bare viktigere og viktigere. I frokost-tv i dag snakket Eli spesiellt om barna, men jeg tror dette gjelder alle i et moderne vestlig samfunn. Det er jo vi voksne som gjerne overfører denne ideologien over på barna. Vi går foran som dårlige eksempler.

Penger er viktig. Rikdom gir makt og det gir muligheter til å vise omverden at vi har det tilsynelatende godt. Høy materiell standard er blitt et slags bevis på at vi har det bra. Vi kan kjøpe det vi vil. Vi konkurrerer med venner og vi sloss med naboer om å ha det beste - eller om det ikke er det beste så er det iallefall det dyreste. Men vi konkurrerer ikke tilsynelatende. Nei, vi har gode begrunnelser for at vi BARE MÅ HA DET..

Vi lager oss statussymboler og vi ER statussymboler. Selv barna våre gjør vi til statussymboler. Midjemål, struttende ubevegelige unaturlige dd-cup-bryster og hårforlengelser og anabole solariumbrune muskler og konebil og flatskjerm-tv viser andre hvor vellykkede vi er. Vi har råd til det. Vi bare Må HA DET og vi er lykkeligst sånn. Eller?

Proposjonalt med all "lykken" og velferden og de STORE musklene og puppene vokser også de psykiske problemene. Vi vet ikke lenger om vi er lykkelige pga all luksus vi skaffer oss, "den sunne livsstilen" og kroppsbyggingen vår - eller om det er lykkepillene vi måtte begynne med. Kroppsbygging og sunnhetsidealer går proposjonalt med økt selvskadingstilfeller, stadig større psykiske problemer, anorektiske problemer og kriminialitetsproblemer. Tross all velstand og lykke og tross at tilbudene hagler over oss av kultur og idrett og kjøpesentre, kjeder vi oss. Noen går og slår ned noen eller raner noen i stedet.

Kravene er store. Mange faller utenfor. Stadig flere faller utenfor.

Noen mennesker går det rett og slett ikke å gjøre "bedre". De blir ikke så mye verre heller. Noen mennesker klarer å godta seg selv som de er. De synes det er deilig å sitte utenfor og bare se og registrere andres kamp for tilværelsen - om å være best, vakrest, størst, minst, slankest, sunnest... osv... osv... Noen mennesker liker godt å ha realiteten bare på realityshow på tv og å vite at "det er bare på tv" - "det er ikke noe jeg vil trakte etter...". De ser mennesker som ved bruk av nær sagt alle midler vil bli kjent. Jo verre jo bedre - og jo mer blir man kjent - og jo mer nærmer man seg selve klimakset av all lykke - kjendisstatusen. Det er godt å sitte utenfor å kunne slå av når man blir lei..

Jeg kjenner at det er godt noen ganger å kjenne på at man er 40 år. Jeg synes det er godt å vite at reality`en ikke har vært slik realiteten er i dag i alle år. Dette er et nytt fenomen. Det er et fenomen som har kommet de senere år. Det er et fenomen som kom etter tiden med søndagsturer i folkevogn med bagasjen på taket, eller kveldene med kortspill og ludo. Det er kommet etter at nærbutikken ble lagt ned og vi ikke trengte ringe på forhånd når vi skulle besøke noen. Det var før,  "før i tiden" når vi hadde tid og vi ikke hadde datamaskiner og mobiltelefon og realityprogrammer og kroppshysteri.

I dag burde alle være like. Staten prøver å fortelle oss det hele tiden. De advarer alle mot røyking, sukker, karbohydrater, overvekt, alkohol, ikke bli for tykk, ikke bli for tynn, ikke gå alene, ikke gå hjem for sent og ikke gå alle på en gang, ta taxi - nei helst bussen, iallefall ikke kjøre bil. Man kan faktisk dø av å leve. Staten advarer oss mot det hele tiden. Moteindustrien sier vi skal være syltynne. Legene sier vi må ikke dø - det kan være farlig.

I dag har en innsatt på fengsel alenerom, dusj og toalett og luftes hver dag- mens gamlingene som vi egentlig ikke trenger mer, setter vi på dobbeltrom eller på gangen - eller toalettet om det ikke er flere rom igjen på gamlehjemmet. De gamle fratas retten til frie valg, frisk luft, rene bleier og en god klem.

V I  H A R  I K K E  T I D!!!!

Det kan synes som om at samfunnet krever at vi skal alle være like. Vi skal være slanke, være sunne, aktiv innen idrett, dusje flere ganger pr dag, følge moter, være velstående, være perfekt... Men ER det dette som er perfekt? Er det et mål at alle skal strebe etter det vi tror er det perfekte? Hva ER perfekt? Det som er perfekt for meg - burde jeg kreve at det også skal være perfekt for deg- eller omvendt?

Dette fenomenet har konsekvenser. Jeg tror det fører til en individualisme som igjen fører til at vi føler oss mer ensomme. Vi bryter opp hele tiden. Skifter miljøer. Oppbrudd. Blir mindre rotfaste. Mister identiteter. Mister samhold. I  vår sunnhet blir vi syke. Vi er stadig på leting etter det perfekte men blir aldri fornøyd. Vi er hele tiden i bevegelse. Vi vil fremover men føler at vi hele tiden står stille. Vi blir egoistiske. Vi blir kalde. Vi bryr oss ikke.

I verste fall er det, eller blir det sånn. I beste fall innser vi at det er mangfoldet og ulikhetene alle besitter som gjør oss rike og velstående og at det er å følge den gyldne middelvei som er det perfekte.

Passe tykk, passe tynn, passe sunn, passe rik, passe fattig, passe egoistisk.

Det er jo bare en ting som vi aldri kan overdrive og det er kjærlighet og det å bry oss. Elske og bry oss om våre medmennesker.

Det er høst, og egentlig en av mine favorittårstider. Høsten er full av nydelige farger og solen tyner ut sine siste varme stråler. Vi sier farvel til blomstene ute og ser at naturen selv sørger for at de dekkes av naturens egen "dyne", de vakreste høstblader. Kveldene blir tidligere mørke og peisvarmen gir varme og romantisk blafrende lys ut i rommet. Vi kryper tettere sammen i sofaen - og det er deilg. Livet går litt i hi.

Jeg skriver i innledningen her at høsten egentlig er en av mine favorittårstider. Høsten ER vakker... Det negative med høsten er at vinteren kommer etterpå! For meg blir dette faktum verre og verre år for år. For meg ødelegges gleden ved høsten ved at jeg går og gruer meg til vinteren.

Vinteren er ensomhetens tid for veldig mange mennesker. Det er kaaaaldt, det er enten masse snø eller ingen snø, usansett står vi opp om morgenen når det er mørkt, går på jobb eller skole og så er det mørkt igjen når vi kommer hjem. Vinteren er møkkete! Den har blitt møkkete - den var ikke det før.

Hvor ble det av barndommens vinter? Da betydde snøen glede. Og gjett om det var snø! Nydelig hvit, ren, kornete snø. Det var masse snø - men var aldri noe problem. Den kom i desember og var der til påske. JO! Det var sånn... Er det bare jeg som husker det sånn?

Før i tiden fantes snømannen. Og snølyktene. Snøborger og snøhytter. Før kastet vi snøballer - og det var lov å kaste snøballer. Veiene hadde snøkanter og jeg kan da aldri huske at de var møkkete? Når vi skulle til hytta, måtte vi først måke oss vei for å komme til døren. Jeg husker det ble en slags gang fra veien til hyttedøren. Veggene av snø virket kjempehøye. Vi satt gjerne på taket av hytta og solte oss. Akebrett var den sikre julegave - og det ble brukt hele vinteren igjennom, sammen med skiene. Vinter luktet appelsin, og vi hadde store snøklumper nederst langs buksekanten. Det gjorde aldri noenting.

Kanskje er det sånn i dag også - for unger. Jeg kan vel ikke sitte her og si at det ikke er sånn lenger. Men jeg tror at snømannen, snøborgene og snølyktene er byttet ut med dataspill, internett, tv, kjøpesenter - kort sagt inneaktiviteter. Vel det er jo en aktivitet men ikke så særlig fysisk akkurat og kanskje ikke bare sunn?

Jeg er ikke bedre selv heller. Jeg går bokstavelig i hi. Jeg kan jo skylde på at jeg er voksen da - og jeg kan jo ikke vite så mye om hva de voksne gjorde i min barndoms vinter. Jeg husker rett og slett ikke. Det er jo ikke så viktig heller. Det viktige er jo hva jeg selv gjør.

Jeg blir trist når jeg tenker på vinter. Jeg gruer meg skikkelig. Før gikk jeg iallefall innimellom på kafe på kjøpesenteret. Eller jeg var en gang imellom ute på byen. Møtte folk over en kaffe, en avis eller en øl og en dans. Det var før røykeloven kom. Etter at røykeloven kom er ikke dette forbundet med kos lenger heller.  Før i tiden satt vi samlet rundt et bord og skålte sammen, snakket sammen og lo sammen. I dag er halvparten av oss ute og røyker - gjerne til forskjellige tider.

Vel, jeg er negativ. Jeg innrømmer det. Vinteren er horribel for meg. Jeg blir virkelig ett år eldre for hver vinter. Aldri føler jeg meg så gammel som om vinteren. Og det blir verre og verre. Og det ødelegger gleden ved høsten til og med. Jeg går i hi...

PS: må bare få poengtert at leserne av bloggen min kanskje er de eneste som vil merke at jeg ikke har sovna helt.. Det var jo kanskje litt positivt... tenker jeg...

Jeg ble født uten baggasje jeg - ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far - men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge - et blått armbånd, en blå lue - noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første "baggasje". Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene "brummet" for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned "skråningen" og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en "arrangert" parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken...

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var "femi" så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt "Per" som "Kari". Tror "Per" visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. "Per" likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til "Per" hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da... Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var "runkebevegelser". Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i "Per" eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil... Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. "Per..." Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er...

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? - svarte de.

Hva så?????

Er du ensom gullet mitt?

Min beste venn skrev dette til meg på en sms i går..
Jeg skrev tilbake: "Ensomhet er så mye. Er ensom, men er ikke ensom liksom. Klarer meg jeg vet du vennen!"

Hva er ensom?
Alene? Singel? bare èn - ikke to? eller ENSLIG..

Ifølge wikipedia betyr enslig:
Enslig er en sivilstand der personen er ugift og lever alene. En enslig mann kalles gjerne ungkar, mens en enslig kvinne kalles ungkarskvinne. En enslig mann over 30 år kalles peppersvenn, mens en tilsvarende kvinne kalles peppermø.

Enslige forsørgere omfatter ugifte mødre, enker, enkemenn, separerte, fraskilte og enkelte andre som har ansvaret for barn under 18 år.

Ensomhet kan forekomme blant enslige som ikke finner en livsledsager.

MERK:

Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Ja jeg vet en del mer om temaet - uten at jeg skal ta meg bryet verdt å dele mine tanker om hva enslig er på Wikipedia. Dessuten tror jeg at enslig sier seg selv - da er man jo alene. Ensomhet derimot, tror jeg mange kan oppleve, også de som ikke er enslige.

Har dere noen gang tenkt over hva oppositen til ensomhet er?
IKKE ensom? Og hva er man når man IKKE er ensom?
Vel, mange tenker vel at det er selvfølgelig. Jeg synes kanskje ikke at det er så selvfølgelig. Jeg tror alle mennesker innerst inne kjenner på ensomheten i og med at det faktisk er bare ÈN av deg. Du er alltid alene - egentlig mot alle. Du må alltid sørge for deg selv. Alt fra den dagen du begynner på skolen i 6 årsalder, kommer du inn i et liv der du alltid må kjempe for deg selv, ditt eget liv, dine egne valg, dine egne avgjørelser. Konsekvenser for deg selv gjelder bare 100 % deg selv. Om du har kone, mann, barn, foreldre, søsken, venner så vil konsekvensene for dem bare være prosentvis under 100 % - aldri helt 100 %. Høres ikke dette i seg selv ganske ensomt ut?

Har dere noen gang tenkt på at den dagen du ligger for døden så er det bare DU som kjenner deg selv, livet ditt, sannheten og løgnene?

Jeg vil påstå at alle mennesker er født inn i en ensomhet og også går bort i ensomhet.

Dette høres jo fryktelig trist ut da..

Mennesker man møter gjennom livet kommer og går. Dette merkes nok enda bedre i dag enn det gjorde for bare 200 år siden. På den tiden man var født inn i en stand - en slags forutbestemt skjebne, som neppe forandret seg om ikke du selv tråkket godt utenfor tradisjonelle mønster. Hvis du gjorde dette var du sær, selvopptatt eller "stor på det". Livsløpet ditt var stort sett lagt avhengig om du var født som gutt eller jente og hvor i rekkefølgen du var født. Den førstefødte gutten var sikret mye bedre enn de søskene som kom etter. Han hadde odelsrett og hadde makten og æren - men også ansvaret - ikke bare for seg selv og etterhvert sin egen familie, men også for foreldres alderdom og søskenenes fremtid. Skam var noe alle var opptatt av. Ikke bare skam man kanskje sto for selv men man var også opptatt av å ikke bringe skam over slekten og familien. Slektssamholdet sto sterkt. Likeså dugnadsånd. Folk hjalp hverandre, slekter imellom, naboer imellom og grender imellom. Hvis det var mennesker som "fallt utenfor" ble de tatt vare på og sørget for.

I går så jeg på programmet "der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Jeg fasineres av forskjellene i VERDIENE mennesker hadde før. Til tross for at all jobb tok mange ganger så lang tid som det gjør i dag, virket det som folk hadde bedre tid. Ikke minst tid til hverandre.

Jeg tror ensomhet i "gamle dager" nærmest var et fremmedord. I gamle dager kunne man nesten ikke dø uten at man hadde tenkt på å snekre sin egen kiste først. Man kunne ikke dø uten å ha sørget for sine og seg selv. Selv livet man hadde levd var alvorlig for hvor man skulle havne når man "fòr". Jeg elsker ordene folk før i tiden brukte om det å dø. Døden var noe man ikke snakket om. Det var en vanlig gjest og noe man hadde respekt for. Når noen "reiste" var menneskene forberedt. Det kunne skje av så mange uforutsette grunner og det skjedde hvem som helst.

I dag leser vi i begravelsesannonsene: "Sørgehøytidligheten avsluttes ved graven, vennligst ingen blomster". Før i tiden ble mennesket som døde hedret etter jordpåkastelsen. Derav navnet gravøl. Den døde ble minnet med glede og det var ikke uvanlig med flere dagers gravøl med fyll og fest. Dette var tegnet på at livet gikk videre med minnet om den avdøde. En fantastisk skikk, spør du meg!

Jeg har vært i begravelser hvor kisten ikke blir senket ned i graven og "gjemt". Når begravelsesfølget går fra kisten er det som det er vi som forlater den døde og ikke omvendt.

Vel, dette ble kanskje litt på siden av temaet ENSOMHET.

Joda, jeg er ensom. Jeg også! Slik jeg tror de aller fleste mennesker er i den moderne verden i dag. I dag har vi ikke tid til å se til siden - se på våre medmennesker og om de har det bra. Jeg har det jo ikke selv helt bra!!!
Min karriære, mine penger, mitt hus, min bil, mitt, mitt, mitt!! Ikke engang familien min sitt, barna mine sitt, vennene mine sitt - bare mitt sitt.

Ektefellen skiller jeg meg fra, foreldrene sender jeg på gamlehjem, barna er mange ganger en byrde for min karriære, vennene og naboene konkurrerer jeg med. Jeg vil ha mest penger, best jobb, best utdannelse, best hus, best bil, størst tv,.. Ja jeg vil gjerne også ha fremgangsrike barn, men er det for deres skyld eller for min egen? Ja kona mi er fin, men det finnes da bedre også! Joda gresset er grønt her men er det ikke litt grønnere hos naboen?

Overdrevet? ja og nei.

Jeg har ikke et svar på dette engang. Ingen fasit.

Jeg synes bare det er synd at det KANSKJE er sånn.

Og så er det viktig å stoppe opp å tenke over det noen ganger, slik jeg har gjort i dag...

Definisjonen, alene sett, kan nesten minne om dommedagsprofeti. Men det Bermann gjør, er å se moderniteten i relasjon til det førmoderne. Vår verden har vært gjennom en enorm utvikling. Vi kan ikke stoppe utviklingen, uten at vår verden blir rasert. Et resultat av utviklingen er at mange føler seg ensomme. Ikke en ensomhet i den forstand at det er en trist særhet, men heller en utilfredshet med livets innhold og mening. Jaget etter suksess og fremgang gir oss ikke alltid den lykken vi forventet. Modernitetens ensomhet oppleves nok verre enn det vi tradisjonelt tenker om ensomhet. Samfunnet i dag forventer fart og bevegelse, engasjement og suksess og det kreves at du er en del av dette.

Vi lever så absolutt i et miljø som utøver eventyr. Kulturer utveksles og avstander minskes. Vi har makt og posisjoner. Vi utdanner og utvikler oss, og teknologi og industri fører oss fremover og oppover. Vi finner glede ved å kunne reise jorden rundt og ha økonomisk trygghet. Fremgangen nytes, fjernt fra realiteter som krig og terror. Utryggheten påvirker oss kun i den grad at kanskje våre reisemål forandres, – og det er synd, tenker vi. Vi finner ikke lenger samme trygghet i tro og kristent livssyn. Vi har ikke tid!

Internet og mobilnett har revolusjonert våre kommunikasjonsmåter i jobb, skole og fritid.
Det er ikke uvanlig i dag at man finner kjæresten eller sexpartneren gjennom internett. Problemet tror jeg, ligger i at vi sitter alene foran datamaskinen. Vi møtes sjeldnere fysisk.
Psykologer og forskere strides om hvorvidt barn er blitt skadelidende av internett, dataspill og tv-titting. En avhengighet av veldig høyt tempo på opplevelser, kan skape vanskeligheter hos barn i vanlige sosiale relasjoner med andre, og føre til ensomhet. Multimediene er blitt den moderne tids barnevakter og kan sees som et resultat av foreldrenes tidsklemme.

Før i tiden, levde vi i storfamilien og jobbet sammen for føde og overlevelse. Dugnadsånden og familiebåndene var sterke. Så kom kjernefamilien med mor, far og 2,4 barn. Når du giftet deg hadde du ingenting. Mannen jobbet for å skaffe inntekter, mens mor var hjemme og passet barn. Skilsmisse unngikk man, - og når barna var store, hadde du akkurat råd til å få bygget på huset. I dag er det slik at samlivspartnere kommer og går. Statistikkene viser at mellom 40 og 45 prosent av inngåtte ekteskap kan forventes å bli oppløst ved skilsmisse. Det har funnet sted en funksjonstapping av familien i de siste hundre års moderniseringsprosess, og offentlige institusjoner har overtatt mange av dens roller, sier professor Thomas Hylland Eriksen. I dette ligger det at det offentlige har overtatt mye av oppdragerrollen gjennom skolefritidsordning, barnehage og skole. Stadig flere velger å bo alene (750.000), og statistikk viser at hver 3. husstand består av én person. (Ensliges Landsforbund)

Identitet og livsstil som ideal
Kropp og livsstil er blitt viktigere enn før for å skape identitet. Dette skyldes nok i stor grad den moderne mangfoldighet og oppløsningen av gamle normer. Før kunne en stor kropp være et symbol på velstand. I moderne tid viser kroppen om du er attraktiv eller sunn. 50 000 kvinner lider av spiseforstyrrelser. I jakten på idealet havner mange i et tomrom av ensomhet fordi kravene til idealer, blir for store.

Minoritetsgrupper utsatt
Innvandrere og homofile sliter ofte med minoritetsstress, fordommer og diskriminering. Dette fører ofte til en identitetskrise og man får følelsen av å havne utenfor ”normalen”.
Resultatet blir en slags statusfrustrasjon som igjen kan føre til ensomhet. Undersøkelser har blant annet vist at en av fire unge lesbiske/homofile, har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nytenkning
Modernitetens ensomhet er en del av en utvikling som er vanskelig å stoppe, men jeg mener det er viktig å ta hensyn til den, særlig kanskje i en dagsaktuell debatt som psykisk helse. Det kreves nytenkning! Politikere snakker om økende sykefravær og spør seg lite om årsak til problemet. Politikere i Regjering og Storting er selv pådrivere til utviklingen og kravene som stilles til menig mann. Kortere arbeidsdager eller hjemmekontor er ikke nødvendigvis svaret. Men større valgfrihet, mindre forskjeller på ”høy og lav” og innkludere flere og gi større innflytelse, tror jeg er løsninger man kan være tjent med. Dette trenger ikke gå utover høye ambisjoner og høy inntjening! Vi presterer langt mer når vi føler oss inkludert og likeverdige.

I seg selv har moderniteten også har brakt oss mye positivt fordi verden er blitt mer global, økt toleransen vår og flerkulturell forståelse. Ensomhet er vanskelig å måle og det finnes nok store mørketall. Et svar til påstanden til Marshall Berman, er at ensomhet kan også være noe det moderne menneske i dag trenger, lengter og søker etter. Ensomhet i dag kan også bety en positiv selvstendighet.

Ny epoke – ny idealisme
Stadig flere hopper av karusellen og tar avstand fra modernitetens ideologi og den ensomheten moderniteten skaper. Helsefanatikere, motebransjer og andre ”forståsegpåere”, forteller oss hele tiden hva som er det ideelle. Hva hjelper det når kravene ligger så høyt og uoppnåelig, at det faktisk gjør mange ulykkelige, syke og ensomme? Hyllen vi setter ”suksesspokalene” på kan fort rase sammen når det viser seg at hyllen mangler skruer. og er dårlig festet til veggen. Suksessen kan bli tung å bære, og kan hende innser vi for sent at vi også har betalt en altfor høy pris. Holdepunktene våre er kanskje blitt borte på veien. Hvem skal vi vise frem pokalene til hvis vi står der ensomme tilbake? Jeg tror vi må begynne med oss selv og ta ansvar for egne ideal. Vi må styrke og utvikle det vi synes vi er gode på. Litt egoistisk i seg selv, men jeg kaller det for positiv egoisme. Kravene må senkes. På livets vei må vi ikke kun se fremover og oppover men også stoppe opp litt og se til siden. Jeg mener det handler om å godta oss selv og hverandre som vi er. Alle har en rett til å føle seg viktige og unike. Ensomhet er ikke moderne!

Citat af Samuel Johnson (1709-1784), engelsk kritiker, digter og forfatter.

Klik her for at se flere citater af Samuel Johnson.