I dag har vi tatt en "Trolley-tour" og fått litt mer oversikt over bakgrunnshistorien til det historiske distrikt et fra en energisk yankee sjåfør opprinnelig fra New Jersey. Ikke alt var like "historisk" vi fikk også se stedet der Forrest Gump ventet på bussen i filmen ...eh, Forrest Gump. Etterhvert ble det litt shopping i en koslig butikk kalt Mint og innehaveren der anbefalte oss å spise på byens (faktiske verdens) beste pizza-plass kalt Vinnie Van GoGo's. Og det var god pizza, omtrent som på Ville Paradiso i Oslo. Nå har vi pakket og er klare for hjemreisen. Eller så klare som vi kan bli...

Musikken

Austin liker å kalle seg "the Music Capitol of the World" og så langt er det egentlig ingen som har giddet å motsi dem og det kan ikke underslås at dette er hovedgrunnen til at vi la turen innom. I løpet av et par varme kvelder har vi fått med oss James McMurtry (vi hadde heller ikke hørt om ham før og det var halve moroa) pluss et par band vi ikke husker navnet på en gang. Greia er jo at man kan tasse opp en gate fylt med barer og alle har tre band som spiller i løpet av kvelden. Vi allerede begynt å leke med tanken på å dra tilbake for South by Southwest (en slags :bylarm i n-te potens) en gang i fremtiden, noen som har lyst til å bli med?

Maten

Når man er i Texas er det egentlig bare to ting man forventer av maten: At det er mye og at det befinner seg barbequesaus i umiddelbar nærhet. Texaner'n liker å fritere maten og i utgangspunktet har vi ikke så mye imot det, men det kan muligens overdrives. Dette er de mer eller mindre herlige friterte rettene vi har mesket oss med uten egentlig å gå for fritert mat, det bare ble sånn.

• Fritert kyllingburger
• Kyllingfritert biff (fritert på samme som fritert kyllingburger)
• Friterte kyllingvinger
• Friterte løkringer
• Friterte grønne tomater (akkurat som i boka/filmen Stekte grønne tomater på Whistlestop Café)
• Friterte fylte Jalapenos (fylt med tre typer ost og kylling. Så godt at gode kristne må avstå)

Jeg har forøvrig slått fra meg krokanen men kan likevel nevne at jeg har spist en godkjent is med ristede mandler, jeg regner ikke med å komme nærmere.

Dyrene

Town Lake er hjem for mange dyr. Vi så en drøss med skillpadder som visst nok ikke har noen naturlige fiender i sjøen og derfor formerer seg ganske friskt. Mest kjent er nok flaggermuskolonien på ca 750 000 dyr som holder til under Congress Bridge. Det var ganske sært å stå på brua og se dem dra ut for å spise etter at det ble mørkt

Kjendisene

Austin er proppfull av kjendiser og dette er noen av kjendisene vi ikke så en snurt av: Willie Nelson, Lance Armstrong, Kinky Friedman (ja da, han er kjent du visste det bare ikke før nå), George W. Bush (han bor visst i Washington for tiden), Robert Rodriguez og Renee Zellwegger.

En avstikker til Tombstone - "The town to though to die" fra Interstaten var en morsom opplevelse. Selv om byen en temapark har de klart å bevare den mer eller mindre orginal slik den ble etablert som gruveby i 1877. Men det er skyteepsioden hvor Wyatt Earp og Doc Holiday drepte tre mistenkte kvegtyver 26 oktober 1881, som har gjort byen legendarisk. Historien har ikke blitt enig om hvorvidt Wyatt Earp var den noble sheriffen som vernet om byen sin eller om han bare var en en cowboy på lik linje med kvegtyvene han drepte. Uansett lever byen i dag godt på hendelsen. To ganger om dagen spiller skuespillere sheriff og cowboys til ære for turistene. Vi opplevede opptakten i den støvete gaten, finalen kostet litt dollars og det var vi for kjipe til å betale og fortsatte heller videre mot El Paso.

I dag var vi kjørt 700 miles, inkludert en 50 miles avstikker for litt trøbbel i Tombstone, og er endelig i Texas. Etter gårsdagens kjipe motell-opplevelse satset vi på en kjede denne gangen. Nå er vi tygt innslosjert på Super 8. Rommet er fint, rent og billig, men vi har har en del romkamerater i form av kakerlakker. Og de er STORE (Texas size). God natt...

I dag tidlig våknet vi tidlig, men slettes ikke uthvilte, kvart på seks. Tynne liggeunderlag gir sjelden god søvn og vi lå og svettet selv uten uten soveposer nesten hele natten. Etter en liten runde for å se hvordan området så ut i dagslys pakket vi sammen og la i vei. Vi brukte drøye tre timer ned delvis i mørke og var spente på hvor lang tid vi kom til å bruke opp 7,5 km med 1000 meter stigning. Såklart var det slitsomt med oppakning og varmen, men med vann, energisjokolade, nøtter og annen flott turmat er det utrolig hva man kan utrette. Inkludert en halvtime pause og fotografering underveis, brukte vi fire timer opp til toppen.

Hele turen var helt spesiell. Grand Canyon er et naturreservat og langs hele ruta møtte vi fjellgeiter, rådyr, ekorn og salamandre. På veien opp seilte kondorer over hodene på oss. Vi så ikke noe til de mindre hyggelige dyra. Vi er strålende fornøyd, det var verdt slitet.