Vi har fått forespørsler om hva vi ønsker oss på dagen vår.

Vi har ikke en lang liste med gaveønsker, men vi har registrert en slags liste på rafens.no, med noen fine og nyttige ting til hjemmet. Men altså. Vi har liten plass... Når vi blir store (snart, håper vi) skal vi kjøpe oss vårt eget sted å bo, men foreløpig bor vi altså på den koselige bittelille ettromsen vår på Løkka.
Derfor ønsker vi oss gavekort fra IKEA. Der har de blant annet en seng vi drømmer om å drømme i. Og så må vi presisere at det selvfølgelig er veldig hyggelig om noen vil gi oss en oppmerksomhet i anledning dagen, men mest av alt ønsker vi oss god stemning på dagen vår:)

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Han var to år og vi var på et kjøpesenter.

Han hadde stor morro av å gjemme seg for meg mellom klesstativ og hyller.

Enda mer morro var det hver gang jeg fant ham.

Da jeg stod å skulle låse opp bilen gikk det opp for meg at jeg hadde glemt ham inne på kjøpesenteret.

Følelsen av panikk er grusom.

Jeg løp inn igjen men da jeg kom inn var alt forandret inne. Det var ikke et kjøpesenter men et spøkelseshus.

Forlatt, lange korridorer, hundrevis av dører, en labyrint med andre ord.

Jeg løp, ropte og lette men han var ikke å finne.

Så våknet jeg...

 

Jeg blir litt frynsete kjenner jeg. 

Det ser i grunnen ut som det var på tide. Alt dette støvet gikk jeg altså forbi i dag tidlig. Det var før det begynte å regne, som oppvakte sjeler vil ha fått med seg.

Og dette - under her - er hvordan jeg føler meg i dag. En smule utslått, og bittelitt vondt i hodet. Den som bare kunne blitt hjemme med hodet under puten akkurat i dag.

Lindis sover urolig for tiden. Drømmer mye. I natt drømte jeg at jeg ikke sov alene. At "noen" var der. Jeg drømte det så virkelig, at når jeg våknet i dag tidlig strakk jeg ut armen bak meg for å finne hånden til "noen". Men han var ikke der. Sukk...jeg ble så skuffet! Enda det ikke var særlig sansynlig at man skulle våkne og være to når man la seg som en, så allikevel...hodet mitt - eller kanskje det var hjertet? -uansett så fulgte jeg visst ikke helt med på skolen når det kom til følelsesregning.

Jeg suger jo rent ut sagt generellt når det kommer til det der med følelser, så why skulle dette være annerledes. Jeg er fortsatt litt der på "brenn verden, brenn!", men det skjer jo ikke så lenge det regner.

PS: jeg kan melde om at Monolitten står oppreist i dag også. Oslo kan ta det med ro, lindis passer på liksom.

PS2: jeg har gått til syvende etg i dag. Fra første til syvende. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg orker å gå helt opp til toppen. En ting er sikkert, jeg kommer til å klare det. Før eller senere.

Etter fem timers søvn våkner jeg. Sola skinner bak gardina. Kjenner at jeg har lyst til å sove videre. Ser på klokka. Og tenker "nei, dette har jeg ikke tid til gitt".

Det er på tide å roe seg ned, kanskje sove mer enn 7 timer ei natt. Det ville bli den første på ei uke. Hver morgen husker jeg at jeg har drømt noe stressende.

Jeg trenger ikke antidepressiva lenger, det er rimelig klart. Jeg som pleide å sove som en stein, kunne sove nesten uendelig hvis jeg ikke ble tvunget til å stå opp og som sjelden drømte anna enn den klassiske om at tennene faller ut. Det er delvis tablettenes feil at jeg våkner før jeg er ferdig å sove, at jeg drømmer livaktig og stressende. Lenge var det en lav pris å betale for litt energi og pågangsot, men nå har jeg det uansett. Så hvorfor slutter jeg ikke?

Jeg tør ikke. Tablettene er et sikkerhetsnett den dagen jeg får beskjed om at utredninga på Rikshospitalet er ferdig. Og sia de ikke kan si noe om når det blir, tør jeg ikke å trappe ned en gang. Så mens jeg tidligere måtte anstrenge meg for å gjøre noe som helst, må jeg nå anstrenge meg for ikke å gjøre noe. Jeg er jo slett ikke sikker på om "lykkepillene" vil hjelpe meg hvis jeg får nei fra Riksen. Egentlig tror jeg ikke at de vil være sterke nok. Hvis det skulle skje, vil jeg nok trenge full narkose, å bli lagt i koma resten av livet.

Men enn så lenge gleder jeg meg over sola som skinner, snøen som glitrer, boka jeg har skrevet, nye prosjekter, venner, positive tilbakemeldinger, dattera mi - alt det som gjør meg mye lykkeligere enn en tablett daglig. Mens jeg svelger dagens dose mental forsikring.

Vagt inspirert av dette innlegget.

Cronenberg ga signalet. Innspillingslederen skrudde på det røde lyset. Cronenberg løftet de lange armene med de spinkle hendene mot lyset. De var alene i den store salen. Kameraet zoomet inn. Cronenberg slikket seg om leppene, tørr i halsen grep han etter vannglasset. Nedtellingen begynte. Han la ansiktet i tillitsvekkende folder, stirret rett i kameraet og ventet til kjenningsmelodien var spilt ferdig.

I kampen mot terrorisme skyr vi ingen midler, sa Cronenberg vennlig og bestemt. Applausen skurret fra fjernsynet. Bildet flimret. I vår søken etter nødvendig informasjon må vi ha lov til å bruke alle tilgjengelige midler. Han spyttet, og tørket sikkelet fra haken. Alle terrorister har et svakt punkt, og slik vi tar hull på en byll skal vi ta hull på dem. Jo tidligere jo bedre.

Cronenberg tørket svetten fra pannen, strakte seg etter vannglasset, rakk akkurat å berøre det før en hånd løftet fjernkontrollen og skrudde ham av. Fjernsynsbildet fortsatte å flimre. Cronenberg eksploderte. Armer og ben spredt rundt i salen. Innpillingslederen truffet av en fot. Skjermen dekket av blod.

Cronenberg våknet forvirret. En flue sirklet rundt ham. Han viftet etter den, men den fortsatte ufortrødent. Snart kom en til og enda en, til en sverm av fluer dekket kroppen hans. Han ble som en svart summende snømann. Bortsett fra at det ikke var snø, men fluer. Cronenberg våknet igjen, grep etter vannglasset på nattbordet og tømte det ned i en slurk. Først da han svelget merket han at det klødde i halsen. Han prøvde først å hoste det ut, så ga han opp. Bare en flue … mumlet han og sovnet igjen. Drømte at han var … en gjennomsiktig … tikkende flue … på vei mot null. Tikk takk. Tikk takk. Tikk takk.

Vekkerklokken ringte. I speilet stirret et uklart ansikt mot ham. Cronenberg satte på seg brillene og gjenkjente det som sitt eget. Han åpnet avtaleboken og leste: Fjernsynstale om terrorisme klokken 10:45. Han kastet et blikk på klokken. 10:39. På tide å finne plassen sin. En flue summet i lyskuppelen, dasket mot glasset, laget skygger på veggen, slapp ikke fri. Cronenberg gned hendene nervøst mot hverandre, smekket døren bak seg og vinglet mot studio.

*

45

  

jeg prøver så godt jeg kan å lese ferdig en krimbok til i morgen. evas øye, skrevet av karin fossum. ikke det mest spennende jeg har lest. den som frykter ulven var bedre. men når jeg endelig er ferdig, kan jeg lese akkurat hva jeg vil igjen :D jeg har en liten liste: oscar wildes samlede som jeg er midt inni, the subtle knife av philip pullman (den må jeg også lese videre på), og så er det shakespeare og lucifer nr 9 som ligger å venter på meg *skynde seg å lese ferdig*

 bøker er virkelig min lykke på jord <3 jeg må få meg en større bokhylle snart...

det er sært når drømmer gjentar seg. to ganger har jeg drømt om et underjordisk sted, alt i sort, grått og hvitt hvor det bor en haug med folk med forskjellige fysiske defekter og lidelser. et helt samfunn. og alle har enten mistet armen eller benet, har stygge arr eller noe annet galt, om det så er fra sykdom, fødsel eller ulykke. jeg likte meg der nede. selv om alt var i sort hvitt og det var en kjempestor innsjø med saltvann og svaberg. jeg tror det var noe som bodde i vannet. jeg var i hvert fall litt redd for å gå alt for nærme. å bade kom ikke på tale.  jeg var der med noen andre folk. skoleklassen min, kanskje. akkurat som om vi var på tur og bare tittet på et sted hvor disse menneskene bodde. den første drømmen var litt som en turisttur, jeg kikket på menneskene der, ble vist rundt av en slags guide og snakket med dem jeg var på tur med. i den andre drømmen fikk jeg vite mer om samfunnet deres, jeg tror jeg var den eneste uten en "defekt" kropp der. de var utrolig hyggelige mot meg, og jeg ville gjerne bli, men visste at det ikke var mulig, fordi jeg hørte ikke til der. de ville ikke ha meg med mindre jeg også var defekt på utsiden. jeg husker at jeg lurte på om de fikk barn sammen, og hva de gjorde hvis de fikk et barn med "perfekt" kropp (for å kalle det noe). jeg hadde utrolig mange spørsmål i drømmen, men jeg husker ikke hvilke svar jeg fikk. det var et hemmelig sted. jeg liker å tro at slike steder finnes, hvor folk som føler seg som outsidere kan bo sammen i all hemmelighet og leve livene sine fritt.  slik som disse menneskene som skal bo i undergrunnstunnelene i USA. leppene mine er tørre.

Jeg satt i dag og så på ungdomsprogrammet WASCHERA. I dag var programmet tilegnet en ung gutt som døde av kreft 29 februar. Filmen om han gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Fredrik hadde sin egen blogg: F for Fredrik

Undertittelen lyder: Hvorfor må det alltid et problem til for å vise noen hvor bra de har det?

Her skriver Fredrik selv om bloggen sin:

Bloggen startet som en motvekt mot rykter, men endte opp som en fortelling om meg, og min nye hverdag. Her kan andre få vite om greiene som ville ta over livet mitt, men som ble tatt over av meg. Fra første stund så jeg det positive i situasjonen, og det har vært det som holdt meg og mine oppe. Dagene på et sykehus kan bli lange og kjedelige, men med humor går det meste bra. Med 25 kanaler på tv'en og gratis mat og drikke, så er det meste tilrettelagt for én. Samtidig får man en livserfaring de fleste går i graven uten. Man forstår lettere at livet ikke bare består av penger og utdanning, men av de enkle gledene man har i hverdagen. Bare det å våkne opp ved siden av noen som er glad i deg, er nok til å leve et lykkelig liv. Gjennom dette har jeg fått meg en kraftig reality-check, og muligens er det hva som var meningen med det hele? Om dere skulle ha noen spørsmål til meg, ta gjerne kontakt på fredrikstave at leverpostei dot com!

Jeg anbefaler alle å gå inn på Fredrik sin blogg og lese hans tanker, om hans sykdom, hans ups and downs og om all støtten han føler han har fått.

Jeg kjente ikke Fredrik - men man skal ikke lese lenge på bloggen hans før man finner ut hvor fin gutt han måtte ha vært. Jeg blir så ydmyk overfor slike mennesker som har kjempet og sloss og som ikke har kunnet ta livet for gitt. Slike mennesker som Fredrik har iallefall ikke levd forgjeves. Han var nok en gave til alle rundt han og hans liv fortsetter å gi - fordi han vil være et forbilde og en vekker for så mange. Han vekket meg i dag - og minnet meg på hvor mye vi har å være glade for og være takknemmelig for vi som får lov å være friske.

Familien har opprettet et fond til hans minne:

Vi har opprettet et minnefond for Fredrik Stave som skal
være en del av at Fredrik aldri skal og vil glemmes.
Dette gjør vi fordi vi har hatt nytte av et liknende
fond når vi var på sykehuset, og fordi vi vil hjelpe den
fantastisk flinke Kreftavd., UNN Tromsø, som hjalp oss mye.
Hvis noen vil gi en gave så er kontonummer som følger;

8982 10 51569

Ellers oppfordrer vi til å lese Fredriks blogg - en fantastisk
velskrevet side av en fantastisk mann!

Link til Kreftforeningen

17 desember skrev Fredrik følgende:

Det eneste som plager meg er uvisstheten. Alle lever egentlig med den, men med en situasjon lik min, kommer det fram til overflaten. Det å kunne planlegge ting, uten den snikende tanken i bakhodet - er noe jeg virkelig savner. Som ungdom ønsker man å gjøre alt, helst på én gang. Jeg er intet unntak. Sett min situasjon i betraktning, gleder jeg meg over det meste. Stort som smått. Bare det å sitte seg i bilen, kjøre ned på butikken, handle noe godt og deretter returnere til leiligheten - gjør meg glad. Fornøyd. Favorittprogrammene på tv? Fantastisk. Kunne det vært bedre?

Bare undertittelen på bloggen hans burde lære oss en hel del:

Hvorfor må det alltid et problem til for å vise noen hvor bra de har det?

-Takk Fredrik -

Mine tanker går til familien, kjæresten og vennene til Fredrik.

Minn alt dere har mistet - men sett pris på alt dere har fått.

Du behøver ikke at anstrenge dig med at skrive en kommentar.
Adressen er nok.

Jeg filtrerer alle kommentarer i min mail-box, så ingen andre,
med mindre du klart tilkendegiver det, behøver at vide hvem du er.

'Hvis jeg må være med i din drøm,
må du være med i min.' (Bob Dylan)

Slutten av en
tikkende eksamen
du var sikker
på
du ville greie,
flyter nå
fort avgårde
bort fra deg –
helt tom
blir du stående
aleine tilbake.

Fortvilelsen
knekker din drøm,
en drøm
din tilværelse
er bygget
opp av –
knuser alt
innenfor
din horisont –
og din indre
katastrofale
godtroenhet.

Skrevet av meg, for flere år siden.

Jeg så ut vinduet. En hjort gikk forbi. En kvinne-hjort, hva enn de kalles. "Det var underlig", tenkte jeg. Det pleier ikke gå hjorter rett forbi vinduet. Jeg har jo sett noen, men Karmøy er ikke så lite befolket at de henger rundt hushjørnene. Jeg bestemte meg for  å gå ut. Det stod en liten hjorteflokk borte på jordet. Det var nytt. Når jeg gikk rundt på oppsiden av huset ser jeg  at det også er to store hannhjorter i nærheten, med intrikate gevir som lett dobler kroppshøyden deres. Sånn ser ikke hjorter ut, men ingen grunn til å tenke mer over det. Uansett er det en stor bjørn som angriper den ene hjorten nå. Bjørnen vinner.

Jeg bestemmer meg heller for å gå og fortelle det til søskenbarnet mitt, som tilfeldigvis sitter i hagen. I det jeg forteller han om de kule hjortene og bjørnen, innser jeg at bjørnen har brukt tiden til å brenne ned huset vårt til grunnen og lage et post-apokalyptisk ødeland. Det er svart aske og ruiner overalt. "Du bør gjøre deg klar", sier mitt søskenbarn, "de er på vei." Enig som jeg er, gjør jeg det.

Så der står jeg i hjørnet i gangen i U2 på Universitetet i Stavanger. Den perfekte plassen å ha sitt siste oppgjør. Jeg har tatt med pistolen min, den vil nok komme godt med. Så kommer de små sirklene rullende nedover, hver med en ny farge. De ser koselige ut, som om de kommer rett ut fra Paint, men jeg vet bedre. Det tar et par-tre skudd for å ta knekken på hver, og det kommer bare flere. Heldigvis har jeg en fin pistol som ikke trenger å lades om. Problemet er at det nå kommer mer enn en sirkel om gangen. De begynner å nå fram til meg, og hopper oppover kroppen min. Jeg forstår at det er slutt, og faller bakover i det jeg blir begravd av fargede sirkler...

Og det, kjære lesere, var det jeg drømte i natt. Av og til er jeg imponert av hva fantasien min finner på, spesielt fornøyd med bjørnen som ender det moderne samfunn. Så det var gøy. Dette bør nok egentlig filmatiseres.

Dagene hennes var lysere når han var hos henne. Nettene mindre mørke. Musikken lystigere. Blomstene duftet sterkere. Maxime ble modigere, stilte krav hun ikke visste at hun hadde, åpnet seg opp, ga seg hen til ham slik hun aldri hadde våget før.

Så snørte nettet seg sammen. Maxime drømte at hun var et barn, innelåst i et lite rom. En tynn stripe lys kom inn fra sprekken i taket. Hun var naken, med et tynt teppe å ha over seg. I hjørnet sto en potte. Hun så aldri den ble tømt, heller ikke at maten ble satt inn. Iblant fikk hun besøk av en mann. Han dukket alltid opp bakfra, bandt øynene hennes før han vasket og matet henne.

Drømmene forandret seg.

Mannen kom oftere. Befølte henne med fuktede fingre. Ikke ubehagelig. Ikke godt. En gang gled tørkledet ned og hun skimtet ansiktet hans. Mannen hadde et arr i pannen og en føflekk på kinnet. Han lærte henne ord på et fremmed språk, belønnet henne når hun sa dem riktig, slo henne når hun sa dem galt.

En kveld kledde mannen på henne, fulgte henne til et veikryss stakk et speil i hånden hennes og forsvant. I speilet oppdaget Maxime at hun hadde et arr i pannen og en føflekk på kinnet. Speilbildet førte henne hjem, åpnet døren og la henne i sengen. Den siste drømmen var at hun begynte å brenne.

Hun prøvde ikke å flykte.

*

Fredrik Hossmann