På den måten har tatovøren mange sammenfallende interessefelt med AD-en som står ansvarlig for kam-panjene. Skrift blir stadig viktigere innenfor tato-veringskunsten, og mange er kjen-disene som har navnet på eks-dama, kona, de tre ungene og til og med bikkja på underarmen eller i nakken. Veskedesigneren Francesco Biasia fikk oppmerksomhet i 2006 for sin kampanje med produktinformasjon digitalt tatovert på bakkroppen til en modell i en veskereklame.

En effektiv måte å få frem både bag og trend.

Klassisk tatovering som inspirasjon 

Francescos moderne «fake» ryggtatovering minner litt om strekkoder, og er ikke veldig typisk for tatoveringer IRL. Det er imidlertid vanlig å tatovere navnet på seg selv og sine kjære i gotiske bokstaver – i klassisk sjømanns- og fengselsstil (alveskriften var et blaff mine venner, den døde ut omtrent et år etter at siste del av Ringes Herre-trilogien slapp markedet i 2003). Den heldekkede kroppen, er kanskje mest typisk i Japan og blant amerikanske gjenger og motorsykkelklubber. I fjor høst dukket supermodell Gisele Bundchen opp på en reklame for sandaler fra merket Brasil, for anledningen iført retro tattiser fra topp til tå, som om hun var en gammel sjøulk.

Forskjell på reklame og Real Life

Men det er selvfølgelig stor forskjell på reklamens perfekte verden og virkeligheten. I det virkelige liv har tatoveringer sjelden «perfekt» fargedekning og sylskarp outline på hele motivet. Og mens papir er dødt, statisk og dermed forutsigbart, er huden på et levende menneske organisk og i kontant forandring. Dermed er det kanskje ikke så rart at en Chanel-tatovering funker bedre i en annonse enn den gjør i virkeligheten … Eller hva synes du, sjekk Chanel-tatoveringene under – den ene på en reklame, den andre «på ordentlig».

Merketilhørighet

Det er ingen nyhet at store, internasjonale merkevarer kjøper seg identitet gjennom å sponse kjendiser. Det er heller ikke nytt at de forsøker å låne seg street-cred gjennom å hyre inn folk fra subkulturelle miljøer. Noen husker kanskje Levi's reklamer fra midten av 90-tallet der fotografen David Sims brukte folk fra rockabillymijøet i London for å promotere sine relanseringer av klassiske jeansmodeller. Converse er et av de andre, legendariske, amerikanske merkene som paradoksalt nok har blitt mainstream, gjennom å aktivt promotere en alternativ livsstil. Når «en autentisk livsstil» er til salgs i butikkene for bare 600 spenn, er det klart at det napper. Men i likhet med Chanel tar også logoen til Converse (og de fleste andre) seg best ut på papir og tekstiler …

La det Coste

80-tallets store jappemerke, La Coste, har fått renessanse på 2000-tallet. Klær av høy kvalitet med lang levetid har blitt et sunt alternativ til masseproduserte klær fra lavproduksjonsland – og en sporty livsstil er noe mange kan identifisere seg med. Men selv i denne kundegruppen, hvor merketrofasthet og morsmelk ofte kommer fra samme bryst, finnes det folk som er mer opptatt av merkesymbolikken, enn av kvalitet. Eller hva synes du om La Coste-tatoveringen under?

Ink gone BAD

Dessverre er det med tatoveringer, som med de fleste andre «syklustrender»: Det er alltid noen som ikke får det helt til :)

Eksemplene under burde tale for seg selv. Ralph Lauren-logo på Hugh Grant-lookalike. Og et forsøk på å kjøpe seg en plass i livets forbikjøringsfelt, med det gamle slagordet (som har blitt brukt om alle fra James Dean til Sid Vicious*): Too fast to live, too young to die.

Husk spell-check neste gang! :P

* Uttrykket stammer opprinnelig fra filmfrasen «Live fast, die young and leave a good-looking corpse», fra filmen Knock on Any Door med John Derek og Humphrey Bogart i 1949.

Med internasjonale varehus, mote-blogger, retrobutikker, second-hand sjapper, masse fete ting. Så bare... poff... forsvant den! Jeg så for meg sene netter med m-ø-y-s-o-m-m-e-l-i-g backtracking av alle lenkene og byttelenkene og følte meg omtrent like entusiastisk som en stabel med gårsdagens våte aviser. «Jeg får vel skrive noe i bloggen om alle lenkene som forsvant, og at det kommer til å ta litt tid», tenkte jeg. Men så, i dag, når jeg logget meg på... poff... var den tilbake! Noe som har opplevd noe liknende? Er det en bug, eller kan jeg ved en feiltakelse ha kommet borti tryllekunstkommandoknappen i Wordpress?

En ting som i hvert fall ikke er min feil, er en pussig tegnsettings-hickup i Wordpress. Feilen gjør at det går ann å skrive venstre-stilte anførselstegn, men ikke høyrestilte. Hvis ikke DET er en bug, så vet ikke jeg. Den bøgger i hvert fall meg. Jeg forsøker vanligvis å skrive norske anførselstegn («») i bloggen min, i stedet for engelske (""). Jeg digger alle sånne Korrekturavdelingen-greier, selv om jeg ikke alltid klarer å følge dem.

Anyway, med Mac på Wordpress, må jeg trykke SHIFT+ALT+V for å få «. Vanligvis er det SHIFT+ALT+B for å få ». Men det går slett ikke i skrivefeltet i Wordpress. Jeg får det første tegnet, men ikke det andre. Imidlertid går det greit å taste inn SHIFT+ALT+B og få en høyrestilt » i overskriftsfeltet. Dermed må jeg for hver gang jeg skriver en blogg, hvor jeg har tenkt til å bruke anførselstegn, skrive inn en  » i overskriftsfeltet, som jeg siden må klippe ut igjen, for så å lime inn på alle de plassene i innlegget som trenger et høyrestilt, norsk anførselstegn!

Jeez'christ, I'm loosin' it ;)

KLINEPRESS: Line (16) og Ida Serine (22) i forrige ukes premiere på «Top Model». Foto: TV3

VG, Side2, Se og Hør og en rekke andre medier har de siste dagene fulgt opp sesongpremieren av «Top Model» med intervjuer av deltakere, dommere og bransjefolk.

Flere av modellhåpene har uttalt at de følte seg presset til å kline med hverandre – og dessuten kle av seg – foran fotografen på første episodes fotoshoot, der en slags svensk versjon av Per Heimly (no offence, P! ;) oppfordret damene til å «bara köra på!»

Se og Hør intervjuer bl.a. reklame- og motefotografen Ragnar Hartvig. Ragnar har jobbet i en årrekke for magasiner som Det Nye og Henne. Han har ikke gode ting å si om TV3s modell-reality:

- Som TV-program kan jeg ikke si annet enn at «Top Model» er suspekt. TV-bransjen er kynisk, og formidler ikke akkurat hvordan verden virkelig er. 

Hartvig mener modellene i et konsept som «Top Model» ikke står hundre prosent overfor et eget valg når de blir spurt om oppsiktsvekkende ting, som for eksempel å kline med andre deltagere. 

- I den vanlige verden kan modellene velge selv om de vil gjøre oppdrag av en sånn type karakter. I «Top Model» kan deltagerne føle seg presset til å gjennomføre det, slik at de ikke forsvinner ut av programet. Jentene må bli mer bevisst hva de faktisk har gått til ved å melde seg på, mener han.

- Deltagerne må være klar over at ingenting kreves av dem, selv om man kan få inntrykk av det i programmet. Man kan sammenligne det med det å spille i en film - først leser man manuset, så får man bestemme etterpå om dette er noe man vil gjøre, sier Hartvig. 

- Lite akseptert 
Hartvig er ikke alene om kritikken mot «Top Model». Julie Pike - også hun motefotograf - legger ikke skjul på at hun har liten respekt for eventuelle fotografer som utøver et slikt press mot modeller.

-  Man må vite hva som er riktig og galt, sier hun til Fotopia.

Jeg støtter meg til Ragnar og Julie. Jeg har jobbet i motebransjen i mange år, og har aldri noensinne kommet borti en situasjon/fotoshoot der nakenhet eller heftig pikekos har vært et «påbud». Jeg har faktisk aldri vært på et shoot der det har vært en prioritet å vise mest mulig hud og former, annet enn i denne ufarlige badedraktserien for alle fasonger i Henne.no som vi lagde for et par-tre år tilbake (og som fremdeeeles ligger ute! ;) Men det er jo en helt annen ball-game.

Når det er sagt, så er jo ikke «Top Model» real life. «Top Model» er jo TV! Dermed blir premissene for videre deltakelse noen helt andre. Kontrovers, kropp, nakenhet, sex, og kanskje aller mest pikesex selger – og det har TV3 fått med seg. I tillegg er det selvfølgelig viktig å beholde intrigemakere og sterke personligheter lengst mulig i konkurransen, slik at man skaper «good television». Men i rekrutteringsfasen med et seriøst modellbyrå, uten TV-kameraer til stede, ville du aldri ha blitt bedt om å kle av deg eller kline med noen. Hvis du opplever det er byrået bad news, og jeg anbefaler deg å komme deg fortest mulig ut der i fra! :O

På vei hjem fra jobb i forrige uke, rundet jeg Rosenkrantz' gata, og svinger inn på Karl Johan. Der, midt på hjørnet, står en lang og hengslete mann og støtter seg på en stokk, mens han med ustø hånd rekker frem en tom Deli de Luca-kopp.

Mange av oss som har fulgt med på tiggerboomen de siste par årene, kan ikke unngå å ha lagt merke til at koppene fra Deli de Luca ranker høyest på utstyrslisten. Etterfulgt av trekkspill, munnspill, tamburin, stokk, krykker, heklesjal – og en variasjon av hodeplagg og hatter som får selv norske Derby til å blekne. Jeg synes for øvrig at Deli de Luca-kjeden skal ha honnør for å dele ut tusenvis av gratis kopper på den måten, for trenden har sannerlig bredt om seg.

CHRISTIANIA BOHEMEN

Den brunbarka tiggeren på Karl Johans gate er antakeligvis både sulten og arbeidsløs. Men han har ikke klart å få hjelp av noen som snakker norsk til å skrive seg et skikkelig skilt i papp. Normalt sett ville jeg ikke lenger ha stusset over synet av en tigger. Her om dagen, da jeg satt utenfor Bar Boca på Grünerløkka, kom det hele fem tiggere bort til bordet vårt i løpet av et par timer. Men denne tiggeren var annerledes. Han var nesten velkledd.

<< HOT HATT: Eva Mendes forlater hotellet i New York, i skyggen av en Burberry-hatt. The future's so bright... 

UOVERVEID HATTEVALG

På toppen av et uflidd rede av halvlangt, grått hår og Spellemann på Taket-skjegg, sitter nemlig en beige Burberry-hatt på snei. De brune og røde rutene er ikke til å ta feil av: Dette er enten en original eller en god kopi. Men denne mannen bryr seg neppe om moteriktige ruter og kjendismerker. Hadde han visst hva han hadde på hodet, hadde han sikkert skjønt at det å tasse rundt og tigge på Karl Johan, et sukkerbitkast fra Grand Hotel med en Burberry-hatt på huet, ikke er verdens beste forretningsidé. En litt loslitt kapteinshatt, kanskje. Eller en bredbremmet gårdshatt av noe slag – gjerne med et par strå i hattebremmen. Til og med en piratlue hadde hatt en viss positiv stopp-effekt. Men en Burberry-hatt?

BURBERRY FOR ALLE: Dette bildet har ingen ting å gjøre med personen(e) i denne historien. But I dig the hat.

Nu vel. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt et bilde av ham, men jeg er i ferd med å bytte mobil. Den gamle skal snart henrettes på skafottet ute i gården. Etter å ha blitt frastjålet tre mobiler på rad, har jeg de siste månedene slepet rundt på en blytung Nokia fra hine dager, som stadig går tom for strøm eller sliter med minnet sitt, stakkars. Jeg vuderer å skaffe meg en mobil, der første-pri er et stort minne og bra kamera. Jeg har skjønt at det er lettere å ta bilder når man har et bra mobilkamera, enn å huske å ta med et kamera i tillegg til mobil. Men det var en hm... digresjon.

NESTE SOMMER: Burberrys herrekolleksjon for sommeren 2009.

Tilbake til designere og tiggere.

For noen år tilbake bodde jeg i Paris, og det slo meg at mange av de mannlige tiggerne var overraskende velkledde. Selv i nøden hadde de selvrespekt (og mulighet?) nok til å pynte seg så godt de kunne. Hverdagseleganse har dypere røtter i Frankrike enn i vår egen kant av verden. Jeg har prøvd å tenke ut en passende konklusjon til denne historien. Det var ikke så lett. Jeg endte opp med flere mulige utfall, i stedet for konklusjoner. Her er de:

SLÅENDE SKJØNNHET? Enkelte mener at norske jenter er de vakreste i verden. Andre mener de er dørgendes usexy. Hva mener du? Dette bilder viser den norske skuespilleren Julie Ege. 

På denne lenken til Henne.no finner du en video med en rekke intervjuer med diverse journalister & stylister fra siste Oslo Fashion Week (OFW). Som du ser, er de fleste enige om at norske jenter er både grisepene og flinke til å kle seg. Mens andre synes at sine medsøstre er «utrente og usexy» (!).

Hva synes du???

[polldaddy poll="886804"]

<< TIL ØYNENE: Produktet jeg kjøpte er tilfeldigvis det eneste i serien man får lov å bruke på den sensitive øyekonturen (og jeg som ikke visste at jeg hadde en sensitiv øyekontur en gang!)

USMINKET har aldri vært noen stor forbruker av øyekrem. Mer sminke, egentlig.

Men det har vel gått med noen titusenlapper på dyre ansiktskremer gjennom åra. Men her om dagen gikk jeg til investering av min første øyekrem (som ikke har vært laget av papayafrukter, gresk salat eller kaktusplanter fra Body Shop, eller annet kosetullebilligmerke); «RETIN-OX» fra Roc til nesten 300 kroner for 15 ml. på Apoteket. Jeg har prøvd dagkremen, og synes den var bra.

SKUMMELT

Stor var derfor min overraskelse da jeg leste vedlagte bruksanvisning av alle de andre produktene i samme serie: Bl.a. dagkrem, nattkrem, «Serum Max - Intensive anti-wrinke serum» og «Serum Soft - Anti-wrinkle serum». De skal, i følge utbrettsbrosjyren, nemlig ikke brukes på «den sensitive øyekonturen». Det står til og med at du skal unngå det!

Hæ?  Spesialprodukter mot rynker rundt øynene, som ikke kan brukes... på den sensitive huden rundt øynene? Jajjamennsann :)

<< UTENFOR POSTHALLEN: Rett & Slett kommer dessverre ikke til å vise på Posthallen igjen.

Papirutgaven av Dagens Næringsliv skrev 7. august om nedleggelsen av det norske designer-merket Rett & Slett.

De siste dagene har norske aviser og nettsteder trappet opp andelen av mer eller mindre relevant motestoff, i forbindelse med ukas åpning av Copenhagen International Fashion Fair (CIFF)  og neste ukes Oslo Fashion Week (OFW). Men selv om motestoff er blitt en stadig større del av sommerens mediale agurksalat, er det selvsagt pikant å servere en slik nyhet rett før Moteuka dundrer i   gang på                                                                                                        Posthallen og kongressenteret.

MERKET FOR GOD DESIGN

Rett & Slett Design ble etablert i februar 2000 av Trine Rødli Gjørtz og Christine DiBiagio, og har siden oppstarten presentert bærbar og feminin mote med gode snitt og naturmaterialer av høy kvalitet. I 2005 designet Rett & Slett arbeidsantrekk til de ansatte på Skaugum, på oppdrag fra Kronprinsparet. Våren 2007 mottok de Merket for god design av Norsk Designråd, for kolleksjonen «Orientekspressen». Nå er sagaen om Rett & Slett en saga blott.

FIKK MERKET FOR GOD DESIGN: Rett & Slett sin kolleksjon «Orientekspressen».

SKAPENDE ETTRPÅKLOKSKAP

I intervjuet i Dagens Næringsliv innrømmer designerduoen at de burde ha innhentet hjelp til administrasjon, økonomi og markedsføring tidligere. Det er vanskelig å konsentrere seg om det skapende, når man samtidig graves ned i papirarbeide, mener de – uten at dette er et direkte sitat (dessverre glemte jeg å ta med meg avisa hjem fra jobben, og saken ligger ikke ute på nettsiden deres i skrivende stund, så dette blir litt på gefühlen). Jeg oppfatter det uansett som at essensen av artikkelen handler om litt av det samme som jeg skrev i forrige blogg: «Sjenert norsk design». Selv om jeg på ingen måte påstår at jentene fra Rett & Slett er sjenerte, så oppfatter jeg det som at mesteparten av bransjen sliter med en tilbakeholdenhet og evnen til å gutse. At et salgbart og trivelig merke som Rett & Slett legges ned er rett og slett trist. 

IKKE BARE MØRKT

Heldigvis er det fremdeles enkelte norske designere som klarer seg bra for tida, til tross for at svenskene ikke en gang regner oss som en reell konkurrent når det gjelder fashion. Varner-Gruppen hadde i fjor et resultat før skatt på 900 millioner kroner, etter en omsetning på 7 milliarder, opplyser NA24. I tillegg til innkjøp og videresalg av utenlandske merker, designer de også egne kolleksjoner til butikker over hele Skandinavia og deler av Øst-Europa. Bik Bok har også egne butikker i London. Moods of Norway hadde en omsetning på 18 millioner kroner og et resultat på rundt 2 millioner kroner i 2006, i følge nettstedet.

NORDISK ROMANTIKK: Ti-Mo går stille i dørene, men kan vise til imponerende driftsresultater.

LAVMÆLT SUKSESS

Men også mindre medieprofilerte designere gjør det skarpt i Norge og utland. Det norske designermerket Ti-Mo hadde en omsetning på 15 mill. i fjor, og hele 22 mill. så langt i år.

– Jeg trives ikke så godt i spotlighten, så vi har i stedet valgt å jobbe hardt i alle ledd bak kulissene. Det har ført til resultater, forteller designeren Tine Mollatt til «USMINKET» under moteuken i København, på CPH VISION i Øksnehallen. Hennes svale, romantiske sommerklær for neste år ble en hit blant innkjøperne også under årets motemesse i Køben.

SVENSK-DANSK SEIER

Men den samlede motebransje i Norge har vi enda langt igjen, før vi kan puste våre Skandinaviske venner i nakken. På Stockholmsbørsen var det i fjor moteselskaper til en verdi av 220 milliarder kroner. Hennes & Mauritz solgte i fjor klær for fem milliarder i Norge gjennom 79 butikker, like mye som i 114 butikker i USA. I tillegg omsatte Kapp Ahl for 1,2 milliarder kroner her til lands. Filippa K har totaltomsetning på rudt 2,4 milliarder kroner, i følge Fashion Style Guide. I Danmark eksporterer man moteklær som Bruuns Bazaar og By Malene Birger for 20 milliarder kroner - hovedsaklig gjennom kjeder som IC Companys og Bestseller. 

Vi trenger flere suksessfulle, norske klesdesignere. Det er på tide å ruste opp på PR, administrasjon og økonomisk styring i bransjen vår. Kanskje kan Kulturdepartementet, Norges Eksportråd (NE), Norsk Designråd eller Innovasjon Norge bidra til å heve kunnskapsnivået i disse områdene? Jeg håper også at moteskolen Esmod sørger for solid undervisning i nettopp disse fagområdene, for å sikre sine nyutdannede designere en stødig plattform å bygge sine karrierer videre på. 

MUNTE + SIMONSEN: Dansk design med bra nedslag i Norges moteverden.

«Edelkoort har vært kurator for utstillingen 'A World of Folk' i Sandnes, som åpnet i juli i forbindelse med kulturbyen Stavanger 2008. Det er her hun har fått øynene opp for norsk design», skriver avisa. 

FLERE HALLINGKAST?

Jeg stusser litt på et av utsagnene hennes: - Dere må ikke være så sjenerte. Vær enda mer norske - se etter det unike som er deres eget, sier Li Edelkoort (57), som jobber i trendprognosebyrået Edelkoort.

Har ikke tendforskeren fått med seg at det er typisk norsk å være sjenert? Dette er jo vårt fremste varemerke! Jeg lurer litt på hva hun vil at vi skal være mere av... Hun fortsetter:

- Regjeringen deres burde gjøre mer for å dytte norsk design opp og fram. Forsiktigheten er deres svakhet. Men nå som vi har satt fingeren på problemet, kan vi ta det opp til debatt.

GENETISK BELASTET

Hm. Nettopp. Vi nordmenn er av natur for forsiktige. Når skal regjering og norsk moteindustri ta coachingtimer for å lære å tro på – og selge – en av landets viktigste ressurser, design - ikke minst med tanke på fremtiden. Oljen kommer til å ta slutt, og det er viktig å begynne å satse på det vi er gode til på andre felt. 

- Norsk design er ikke det samme som dansk og svensk. Den er mer autentisk og ekte, og har en renhet og bærekraft som jeg ikke finner på samme måte hos de andre skandinaviske landene. Jeg tror dere kan komme langt - med en liten dytt i ryggen, avslutter trendforskeren.

Enig, det er virkelig ikke noe i veien med norsk design. Det kan være alt fra middelmådig eller smart til helt genialt. Men det var det dyttet, da. Hvem skal gi oss det?

(Og kan du si i fra på en skånsom måte, helst uten å skrike, når det skjer, eller?)

MOODY: Moods of Norway er blant mindretallet av norske klesmerker som satser kommesielt og internasjonalt. Disse gutta sliter verken med sjenanse eller forsiktighet, og har skapt big-business på egen hånd. 

P.S. Sjekk for øvrig ut nettsidene til SNITT - magasin for visuell kommunikasjon, som utgis av Grafill.

STOR: Enkelte kroppsbyggere tar sin kroppsfiksering til det ekstreme. Men hvor stort er egentlig stort nok? 

Det er merkelig hva folk henger seg opp i. Det som for andre synes som en kosmetisk filleting, kan være enormt i eget hode. Mange mennesker går til drastiske tiltak for å pynte på eget utseende.

Det være seg gjennom slanking, trening, anabole steroider, kosthold eller kosmetiske inngrep, for å skaffe seg alt fra større overarmer til pupper - eller til og med pikk. Apropos pikk så jeg en dokumentar om en mann som tok penisforlengelse og penisfortykkelse (phalloplasty) for noen år tilbake. Jeg glemmer den aldri, stakkars mann.

MR. BIG

Den amerikanske mannen i dokumentaren var totalt fiksert på at han måtte ha større pakke, selv om kona hans tryglet ham om å la være. Hun var superfornøyd med varene. Men han ville gjerne føle seg som «en større mann». Etter første operasjon gikk det infeksjon i familiejuvelene. Flere operasjoner og opp i mot en million kroner (!) senere, var hans tidligere normalsiza og velfungerende penis totalt ubrukelig. Mannen ble impotent og penisen var totalt skamfert, han hadde pådratt seg betydelig gjeld, mistet jobben på grunn av alt sykefraværet, mistet huset som han ikke lenger klarte å betale for, og forlatt av kona. Den gråtende mannen kunne under intervjuet fortelle at hele livet hans var blitt ødelagt, og at han burde hørt på kona og latt smågodtet i fred. «Den store mannen» forble, dessverre, aldri mer enn en drøm. Jeg tror jeg gråt en skvett selv.

STOR? «Mr. Big» er blitt et begrep, både blant gutta og damene. Kroppsfiksering har inntatt rollelista.

YOUR BOOBS ARE OK

Andre ganger får fikseringen mindre konsekvenser, men stjeler fremdeles mye tid og tanker. Og kan koste mye smerter. En kvinnelig bekjent av meg innbiller seg at hun har store lår og korte ben. Dama er sylslank, høy og flott, med atletiske, sterke bein. Dritfint i mine øyne. Men for henne er de en irriterende konsekvens av å være veltrent (!). En annen jente jeg kjenner fettsugde lårene sine, fordi hun mente hun hadde ridebukselår. Etter operasjonen var muligens lårene bittelittegrann slankere. Men jeg husker også at hun lå på sofaen med en kjip kroppsstrømpe og tygget paralgin forte i en hel liten evighet, mens hun klagde over all verdens uhumskheter forbundet med inngrepet. Noen jentebekjente har måttet bytte pupper fire ganger, på grunn av komplikasjoner – mens de fleste menn synes å like naturlige pupper like godt.

VARIABLE: Lene Alexandras pupper har en pussig evne til å variere sterkt i størrelse. Men jeg tipper hun lett drar menn uansett.

MODEL BEHAVIOUR

For mange år tilbake datet jeg en herremodell, som også var dørvakt på Stravinsky. Needless to say var han ikke så værst å se på ;) I tillegg slapp han meg gratis inn på klubben – et datingfrynsegode som på den tida var et gigantisk pluss. Men denne kjekkasen hadde en stor lyte. Han hadde nemlig et ENORMT kompleks for at den ene leggen hans var smalere enn den andre. Allverdens ensidig leggtrening hjalp ikke. Den forble mindre enn den andre. Jeg husker at han i lange seanser av gangen kunne stå naken foran et helspeil og stirre granskende på leggene sine, mens han psyka seg selv ut med kommentarer som «den er fremdeles mindre er den ikke? Er det skikkelig tydelig eller? Faen, hadde den bare vært LITT større...»

Men det var ikke den ene, tynne leggen som gjorde ham mindre attraktiv, det var det hang-up'et hans som sto for. Etterhvert ble det derfor stadig færre turer på Stravinsky. Jeg håper for hans skyld at han fikk ordnet opp i problemet sitt. Og da mener jeg ikke nødvendigvis ved å legge inn et implantat, skaffe seg et tivolispeil, slanke den andre leggen, eller slutte som modell kanskje. Men oppe i hodet sitt. Når alt kommer til alt er det jo der det ligger. For å sitere en låt med en ikke ukjent, norsk gitarist:

«You better use what you got, it doesn't matter 'bout your size»

Og da snakker jeg ikke lenger om størrelser på peniser, pupper, lår eller leggmuskler. Men om det som sitter mellom øra. Det er gjerne der menneskers mest attraktive egenskaper befinner seg ;)

P.S.! Fjorårets bestselger «No Body's Perfect» er en bra presang til en tenåring.

MATADOR: Den som er med på leken får tåle steken (for anledningen en Columbianer).

Som tidligere nevnt her i USMINKET-bloggen og på Nettavisen, har jeg tilbrakt deler av sommeren i Spania. Helt sør i Spania, i byene rundt Malaga og Marbella.

Vi hadde leiebil, og kom oss rundt på alle de fete strendene med de beste strandbarene. Mellom alle SMS'ene, som egentlig skulle til glamourmodell Katrine, ble det også tid til shopping og yaughtspotting i Puerto Banus, og svimlende sightseeing opp til den lille fjellbyen Ronda. I 35 plussgrader opp over en bratt fjellside med hårnålssvinger, og en smal fil i hver retning. Byen Ronda ligger cirka 45 minutters kjøring nord for Marbella, og huser bl.a. en av Spanias eldste tyrefekterarenaer. Den er fremdeles i bruk hver september, og hotellene i byen er derfor fullbooket for september måned for flere år fremover.

Selv har jeg et veldig blandet syn på tyrefekting. Jeg er fascinert av kostymene, men misliker dyreplageriet sterkt. Kultur blir stadig brukt som en begrunnelse for en lang rekke bestialske handlinger mot både mennesker og dyr verden rundt. Jeg synes vi bør bestrebe oss på å justere våre kulturelle tradisjoner ettersom ny viten og nye hensyn dukker opp. Selv om jeg forstår at tyrefekting har en stolt tradisjon i Spania, synes jeg personlig at det er en bestialsk form for underholdning. Jeg kunne derfor ikke få meg til å kjøpe billetten til tyrefekterarenaens museum, som bl.a. er kjent for å ha en imponerende samling av matadordrakter med heftige, ornamentale broderier. Sukk. I stedet tok jeg meg en liten spasertur langs juvet i Ronda, og grublet litt over fenomenet med matadorer og tyrefekting.

RONDA: Bygget på klipper for å forsvare en bro. Utsikten fra mitt hotellvindu.

For ærlig talt, disse  matadordraktene er da utrolig feminine. Mens dette med å drepe en okse er så macho. Og i det disse overpynta jåledokkene stikker lansene sine inn nakken på oksen, er det alltid med et like kniks i hoftene. Litt sånn: «Der tok jeg deg. DUMMEN!»

UTSTYRSFREAK: Som for alle andre «sportslige» machoaktiviteter, er tyrefekting en arena der det gjelder å ha utstyret i orden.

FEMININ?: Matadorens drakt er egentlig ganske feminin. Kort bolero og bukser med høyt liv setter fokus på lår og rumpe. 

THINK PINK: Rosa strømper og bringebærrød kappe. Denne outfitten er jo sensasjonell :)

Men til tyrefekterarenaen strømmer turistene fra hele verden. Dit går de altså for å se en knøttliten mann i en stram bukse med veldig høyt liv  (og en svær hatt med en enorm rosett som ser ut som den kommer ut fra garderobeskapet til Tante Fiolett!) gjøre alt for å irritere vettet av en stakkars okse ved hjelp av et digert flagg i rosa sateng. For så å stikke spisse gjenstander inn i den til den forblør og dør av utmattelse. 

Selv er jeg mer interessert i draktene. Rent bortsett fra at jeg synes det er vittig at en så macho «sport» som tyrefekting har fått en så blomstrende innpakning, er håndverket på draktene verdt et nærmere blikk. Fantastiske broderier som slynger seg i rosetter og bladverk nedover ermer og bukseben. Snitt som sitter som spytta på matadoren, men likevel sitter som støpt og nyrensa etter utallige rundkast med en frådende okse med lange spisse horn. Den dramatiske kappen og effektfulle rendene, som skaper heftige linjer når matadoren suser rundt på arenaen, er virkelig skredderkunst.

Det begynner å demre for meg, at det kanskje er spanjolene som dro med seg skredder- og broderikunsten til Mexico og USA, derav cowboydraktenes tilsvarende overdådige broderier. Spania koloniserte Mexico i 300 år, og Texas var i lang tid en del av denne kolonien. Når man ser på rockestjernekostymer fra den legendariske cowboydress-designeren Manuel, er det mye som kan minne om «scenekostymet» til matadoren. 

MANUEL: Legendarisk designer for stjernene, inkl. Madonna, Johnny Cash, Dolly Parton, Beatles og Elvis.

KONGELIG GARDEROBE: Noen av Manuels dresser for Elvis.

Både Matadordrakten og Flamenco-kjolen er gode, gamle schlägere i Spania, og har inspirert en rekke internasjonale designere i en årrekke. John Galliano er født i Gibraltar, som ligger et stenkast fra Marbella – forutsatt at du kan kaste en stein bortimot 100 kilometer. I fjor høst dukket han opp på catwalken med – ja, du gjettet riktig – en matadordrakt.

DON GALLIANO: John ankom med stil på visningen i fjor høst.

Under moteuken i Madrid, viste den spanske designeren Carlos Diez «red carpet»-kjoler med ildfullt temperament. Og designeren Francisco Montesinos lagde til og med en matador-inspirerte drakt for damer. 

SPANSK DESIGN:  Carlos Diez lager temperamentsfulle premierekjoler. Fra sommerens kolleksjon.

I resten av Europa og USA er det helst den amerikanske drømmen det går på - vi lar oss oftere inspirere av cowboyer enn tyrefektere, til tross for at begge yrkesgruppene sysler med okse-relaterte aktiviteter, ofte ikledd kappeliknende klær, masse broderier og store hatter. Flere internasjonale designere satset på cowboyinspirerte klær i sine herrekolleksjoner for sommeren 2008.

Flamencodansernes kappeskjørter og senoritas med bustete hår og bondefletter, er også spanske inspirasjonskilder, som aldri helt går av moten.

NUMBER NINE: Westernjakke med skinnfrynser og smale knebukser.

GAULTIER: Urban kugutt i kortbukser, fra Gaultier.

ETRO: Jazzy ensemble fra Etro, som også gir spanske assosiasjoner.

CAVALLI: Det er noe Buffalo Bill-aktig over denne kreasjonen for sommeren fra Cavalli.

YOHJI YAMAMOTO: Jakke med cut-outs, som er typiske for western-wear, for sommeren 2008.

NAVNESØSTER: Mange elskovssyke menn har sendt meg frisky SMS'er og MMS'er i sommer, i et forsøk på å kontakte glamourmodellen Katrine Marstrander. Bildet er hentet fra Michael R. Productions hjemmeside.

Sorry! Kjære alle ensomme gårdbrukere på Vestlandet, alle randy smågutter fra Lier, og alle bootie-call-makers fra Oslo, sånn cirka en halvtime etter siste skjenkerunde. Jeg er ikke Katrine Marstrander.

Jeg har ikke tilbrakt den siste sommermåneden liggende halvnaken på en bryggekant, med digre taukveiler mellom beina – på sidene til Vi Menn. Jeg har ikke pupper som på enkelte på bilder ser ut som de er større en hodet mitt, eller som peker rett i været når jeg ligger og gnukker ryggen mot småstein i fjærekanten. Jeg har ikke piercing i kinnet. Jeg er ikke glamourmodell. OK?

NAUTISK TEMA: Familenavnet Marstrander kommer fra sjøfartsbyen «Marstrand». Det føltes vel derfor naturlig for Vi Menn å lage en serie med Katrine Marstrander med natisk tematikk ;) Jeg låner bildet av serien fra Vi Menn, og festbildet under, fra Katrines hjemmeside, som tort og svie for alle de slibrige SMS'ene jeg har fått i sommer.

Nå har SMS'ene fra  sommerkåte gutter og menn over hele landet, tikket inn i mobilen min i et par uker allerede. Alt fra «Lenge siden, hvordan går det?» (fra menn jeg aldri har kjent), til «HEI. VIL.DU.VÆRE.KJÆRESTEN.MIN.ELLER.» (med freaky caplocks og punktum mellom hvert ord!), til «du er dig» (med en «g»).

Det var jo nesten litt hyggelig når den første meldingen dumpet inn, og jeg lurte på hvilken hemmelig beundrer som hadde sendt meg en frekk SMS ;)

Men til tross at jeg er i besittelse av en ganske raus porsjon med kvinnelig forfengelighet har jeg jo samtidig en viss selvinnsikt, så jeg skjønte jo at det var noe muffins på et (veldig) tidlig tidspunkt. Jeg regnet med at forklaringen lå i jeg plutselig har fått en navnesøster i glamourverden (Jeg har et mellomnavn som likner på hennes).

Jeg var på ferie i Spania, da meldingene begynte å tikke inn. Etter hvert ble jeg skikkelig lei av alle idiotmeldingene som fylte opp innboksen min (tror virkelig gutter og menn at de kan få seg en glamourmodell som kjæreste, bare ved å sende henne en dustete SMS, som samtidig beviser at han ikke kan stave!?). Dessuten var jeg litt pissed på Vi Menn som trykket etternavnet hennes, selv om det antakeligvis er Katrines eget valg. Tilslutt logget jeg meg på, Googla navnet og fant soft-porno bildene på nettet. En av karene som sendte meg en melding på mobilen, sendte meg til og med hele billedserien fra Vi Menn som MMS. Litt sånn; «Er dette deg, eller?»

Veldig fint at han sendte meg hele billedserien, slik at jeg fant ut om det virkelig var meg! ;)

Her er for øvrig bloggadressen til min navnesøster Katrine Marstrander!

<< TREFFSIKKER POLITIKK?:

På en jaktskytterklubb får du tak i disse plakatene, som du kan øve deg på. Villdyrbestanden i Norge er nedadgående, samtidig som Staten utbetaler rekordhøye erstatnings-summer for gårdsdyr som angivelig er drept av villdyr.

I en (altfor) liten notis i Aftenposten på tirsdag, kunne man lese at en stor andel nordmenn misliker at det finnes villdyr som ulv og jerv i Norge. 

«En undersøkelse Synovate har gjennomført viser at 55 prosent mener gaupen bør ha en plass i den norske faunaen, 52 prosent vil ha bjørn, 51 prosent jerv og 50 prosent ulv. På den andre siden liker 24 prosent av de spurte meget dårlig eller nokså dårlig at det finnes ulv i Norge. Tilsvarende tall for bjørn, jerv og gaupe er 19, 17 og 14 prosent» skriver avisen.

MISS CONGENIALITY

Det er mulig jeg har sovet i timen, men jeg visste ikke at Norges fauna var en populæritetskonkurranse. Kan jeg velge bort de artene jeg ikke liker? Flott, hva med å fjerne de uønskede 24 prosentene som misliker at ulven også bor i Norge?

GOD IDE: Jeg er ikke religiøs, men dette tradisjonsrike yrket en langt bedre idé, enn å drepe alle rovdyra. Pass heller på dyra deres! Norge er en av de få landene i verden som ikke tror på gjetere. 

BUDEIER OG GJETERE EN SAGA BLOTT

Norge er en av de få landene i verden, som ikke lenger tror på gjetere. I stedet får bøndene kompensasjon for hvert husdyr som blir tatt av rovdyr. Staten erstattet i fjor 39.600 sauer som ble tatt av rovdyr. Prislapp 117 millioner kroner, eller ca. kr. 3000 per sau. Aldri tidligere er det gitt erstatning for så mange dyr. Det er et tankekors, når man samtidig vet (se grafen på slutten av artikkelen!) at rovdyrbestanden vår har en sterkt nedadgående kurve. Mon tro om alle disse sauene virkelig ble tatt av villdyr? 

JEG HAR EN GREVLING I KJELLERN, GREVELING, GREVELANG …

Det får meg til å tenke på den faktisk har bodd grevling i kjellern vår, midt på tjukkeste Grünerløkka i Oslo. Om jeg stikker på Trekkspilltreff i slutten av måneden, kanskje jeg hooker opp med noen som kan skaffe meg et svartebørs-sertifikat på et par-tre sauer, og fake noen sauedrap i kjelleren. Jeg kunne virkelig trengt 9000 kroner ekstra til sommerferien! *

SKADELIG POLITIKK

«Dagens system gir økonomisk kompensasjon ved tap av husdyr til rovdyr, men motiverer ikke økonomisk til å redusere tapstallene», skriver WWF. De mener at de store rovdyra skal forvaltes som en verdifull og viktig del av norsk natur, i tråd med våre internasjonale forpliktelser og Stortingsvedtak. 

Selv om flertallet av det norske folk mener at rovdyra er en viktig og naturlig del av norsk natur, skaper rovdyrforvaltning stor debatt hvert år. Deler av dagens rovdyrpolitikk, bl.a. begrensning av ulvestammen, vil kunne føre til innavl og skade på villdyrbestanden på lang sikt, skriver Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk.

Notisen i Aftenposten slutter med følgende: «Bekymringen øker jo nærmere de spurte befinner seg rovdyra.»

Nettopp. Jeg har et enkelt og selvfølgelig løsning på dette problemet: Flytt.

NEDSTEMMENDE UTVIKLING: Rovdyrbestanden i Norge stuper. Grafen er hentet fra WWF (se lenke over).

 * Grønt = ironi.

NB! Les for øvrig denne saken fra Nettavisen i fjor, om en saueflokk som stanget ned en gaupe som gikk til angrep. Se det, de kan jo til og med forsvare seg selv!

Enkelte vet ikke når de skal stoppe. Bildet av denne eldre damen dukket opp på skremselssider for kosmetiske operasjoner, bl.a. Awfulplasticsurgery.com, i vinter. Hennes lærbrune, avmagrede kropp med et pitabrød i hver brystlomme, er i følge «en som kjenner henne» resultat av sterk overvekt, fulgt av aggressiv fedmeoperasjon og tilslutt brystimplantater – som fremdeles er på sin reise mot jordens indre. 

To pitabrød med broiler og gresk salat, anyone?

Se og Hør er aldri fremmed for rumpebilder, enten det gjelder bikinikavalkader eller annonser for kvinnelige billedkunstnere og jeans. Tvert i mot; det kan nesten se ut som om sexy damerumper er et must for å holde sjappa i gang ;) På nettutgaven har de i lengre tid hatt annonser fra online-butikken FashionDiva.no.

Folk må få lov å selge hva de vil, og gå i hva slags klær de ønsker, for min del. Men det betyr ikke at jeg trenger å like det spesielt godt. Og akkurat nå ser jeg meg faktisk tvunget til å si noen ord om «Crazy Age» jeanskolleksjonen hos Fashion Diva.

KJÆRE DERE …

• For det første gikk vel strengt tatt disse aggressive bleikeeffektene av moten for minst fire år siden.
• For det andre: Det er ikke lenger hot med ørne- og kronebroderier på ræva. Selv Victoria Beckham har funnet seg andre, og helt nye lommebroderimotiver.
• For det tredje: Veldig snilt at man får et gratis belte med kronemotiv, når man kjøper seg et par «Crazy Age»-jeans. Men i.o.m. at kronemotivet også gikk av moten for fire år siden … ehrm, hva skal man egentlig med det?
• For det fjerde: Det var ikke stilig da damene gikk med G-streng trukket opp til under armene og bukser med lavt liv. Så hvorfor lager dere jeans som ser ut som om de har en tanga på utsiden av jeansene? ;)

Bill.mrk. Takknemlig for svar

«Jeg blir ikke overrasket om vi bruker enda mer tid på shopping, enn de engelske damene»

Av Hilde Marstrander (04.12.2006)

Forskere har funnet ut at britiske kvinner bruker 8 år av livet sitt på shopping, sto det på Nesteklikk.no i 2006. Jeg regner med at norske kvinner bruker enda mer. Avisen The Guardian publiserte for en tid tilbake en rapport som forteller oss at britiske kvinner tjener mindre enn kvinner i nesten alle andre, europeiske land. Jeg blir derfor ikke nevneverdig overrasket om norske damer, med sine høye lønninger og flagrende kredittkort, bruker enda mer tid på å fordrive tid og penger på handlerunden, enn våre medsøstre i Storbritannia. Mange undersøkelser plasserer norske kvinner på forbrukertoppen i europeisk sammenheng (og til og med gutta våre synes vi er noen sløsete fjoller, skriver VG i 2008).

6 år med såpeserier

Som jeg såvidt teaset i går, så jeg en veldig bra doku om punkens historie på SVT i helgen. Masse sjeldne opptak fra konserter på 70- og 80-tallet med gjenlevende medlemmer fra band som Clash, Sex Pistols, Siouxsie Sioux, Flack Flag, Ramones, Dead Kennedys, The Slits, The Screamers m.m. Halvveis inn i dokumentaren slår det meg at det er store forskjeller mellom amerikansk og britisk punk...

Ja da, de snakker om noen av forskjellene i dokumentaren... En amerikansk gitarist sier bl.a.: «Britisk punk handlet om kaos og anarki, men de hadde ingen selvironi. De bare skrek ut om alt de hatet ved samfunnet, men tilbø ingen løsninger. De amerikanske bandene filosoferte og ironiserte litt mer over tingenes tilstand, og tekstene ga ofte et glimt av håp om forandring.»

IRONISKE AMERIKANERE? 

Nå er vel ikke akkurat amerikanerne kjent for å være så innmari selvironiske, så vi får nesten ta det utsagnet med en klype salt. Og mange vil vel dessuten si «Hæ, amerikansk punk – punken oppstod jo i London med Sex Pistols!». Uansett, for begge leirene var den tidligste punken UTEN hanekam, sikkerhetsnåler og svarte søppel-sekker som kjole.

Sarah Harding fra Girls Aloud i en søppelsekkjole på veldedighetsgalla i London i vår. Det finnes mye sen-punk og new-wave i moten om dagen, men vennen, det der er bare så 1979!

Hanekam og bondage-stilen var, i følge Mick Jones fra The Clash, en look som ble manet frem av mediene. Den tilhørte andregenrasjonspunkerne – de som haddde lest om punkbevegelsen i avisene, og gjerne ville være med på moroa.

THE LOOK OF LOW

De britiske så mer ut som unge, hjemløse i fillete T-skjorter og bustete hår. De amerikanske var mer image-conscious, og hadde litt mer puddel, glæm og tidlig Madonna over seg.

Men den ALLER STØRSTE FORSKJELLEN???? Tenna selvfølgelig! Det spiller nesten ingen rolle hvor hardt du har vært på kjøret i USA, du har likevel falsetter som skinner som juveler, mens England er et folk som hovedsaklig er kjent for fem ting: Diana, øl, fotball, punk og dårlig tannhelse. Se bildene under og døm selv ... ;)

AMERIKANSK PUNK: (f.v.) Jello Biafra fra Dead Kennedys, Rancid-plakat og Henry Rollins fra Black Flag, med perlerad.

BRITISK PUNK: Johnny Rotten fra Sex Pistols, Mick Jones og Paul Simonon fra The Clash. Ikke gratis tannpleie i England, nei!?

Ah, jeg gleder meg til i morgen (eller kanskje det blir i kveld?). Jeg har samlet en mengde herrrlige bilder fra punkens glansdager, etter å ha oppdaget noe SUPERVIKTIG om de ulike forgreningene innen sjangeren, i en knallbra punk-doku på svensk TV 2 forrige helg.

Sjekk inn igjen senere! :D

Det tidligere sexsymbolet Brigitte Bardot er i mediene igjen. Denne gangen for å ha ertet på seg fransk presse, myndigheter og muslimske folkegrupper med sine fremmedfiendlige utsagn.

«Fire ganger er 73-åringen ilagt bøter for å ha kommet med rasistiske uttalelser, og nå er en domstol i Frankrike i gang med en ny sak mot henne etter at hun påsto at muslimene i Frankrike 'ødelegger oss, ødelegger landet og påtvinger oss sine handlinger'», rapporterer Dagbladet/Kjendis.no

Tidligere har hun kommet med liknende utspill mot homofile, og selvfølgelig mot dyreplageri av enhver art. Brigitte ble født 28. september 1934 i Paris, og var særlig hot på 50- og 60-tallet. Hun har flere ganger havnet på listene over tidenes vakreste kvinner, senest i fjor – da hun ble inkludert i Empire's «100 Sexiest Film Stars».

Brigitte var danser og modell, før hun ble skuespiller, popstjerne og moteikon. Hun landet sitt første moteshow i 1949, prydet coveret av franske ELLE året etter, og ble oppdaget av en lovende, ung filmregissør, Roger Vadim. Det fikk selvsagt fart på filmkarrieren. Mellom 1952 og 1956 dukket hun opp i hele 17 filmer!

FØR: Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd, etter å ha vist seg frem på Cannes filmfestival i 1953. Da skrev filmkritiker Ivon Addams: «She is every man's idea of the girl he'd like to meet in Paris.»

 

ETTER: I dag ville man kanskje ikke skrevet det samme...

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

Og kanskje særlig ikke i et trangt smug, etter mørkets frembrudd ...

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

Og i hvert fall ikke om om man er muslim ...

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

eller er i ferd med å slakte et dyr ... ?

Og med tanke på hvor glad hun er i katter, er det kanskje ikke så rart at Brigitte har valgt å eldes naturlig i stedet for å legge seg under kniven for å likne dem, og dermed se ut ... ehrm, som en slakta katt. Ladies & Gentlemen, I bring you – Jocelyn «The Cat Woman» Wildenstein! The craziest cat alive.

Av Hilde Marstrander (20.06.2006)

Verneverdig art deco

Men det største savnet er likevel det flotte butikklokalet i hjørnegården til Thorleif Hallén. Dameforretningen er der fremdeles, skjult bak gråpapir og flere lag med tægging. Men det er bare et sprukkent skall igjen. Det gjør vondt langt inn i sjelen å se den vakre gården, som tidligere huset en av byens fjongeste dameforretninger, forfalle til den stand den er i dag.

 

 

Bygården i nyrennesansestil fra 1880 ble tegnet av en svensk arkitekt, og fikk ny butikkfront i art deco-preget funksjonalisme på 30-tallet. Den nye eieren, Thorleif Hallén, hyret inn den anerkjente arkitekten Ole Sverre til jobben. Hallén fortalte meg en gang at han fikk kjøpstilbud på lokalet minst en gang i uka, men at han fremdeles hadde kunder som regnet med ham – og derfor ikke kunne selge! Han var en sta, gammel herremann, som det sto respekt av.

Bråbrems for H&M

Forhistorien til forfallet er at butikkjeden Hennes & Mauritz fikk leieavtale med gården i 2005, med tanke på å åpne sin første filial på Løkka. Da klasket Byantikvaren - og det med meget god grunn - et midlertidig vedtak om freding av eksteriør og interiør på bordet. Dermed ble det bråbrems for utviklingsplanene til klesgiganten. Siden den gang er det ingen som har viet verken tid eller kjærlighet på den verneverdige kjolesalongen på Løkka. Noen drittunger eller drittfolk har knust den antikke nylonstrømpe-automaten, som vender ut mot Thorvald Meyers gate 59. Og hvis filleristing var en straff, burde vedkommende fått plenty med betinget filleristning for hærverket. 

 

 

Hadde jeg hatt pengene selv, hadde jeg kjøpt lokalet på flekken - og fylt det opp med nydelige klær fra de beste av norske og utenlandske designerne. Beholdt hver kjøpmannsbenk og hver reol. En «Colette» i Oslo. 
Et drømmeprosjekt!

 

 

En byoriginal

Da jeg flyttet inn på Løkka var sjappa fremdeles operativ. Jeg kjøpte 50-tallsundertøy hos den biske, gamle mannen for to år siden. Og da jeg som tenåring jobbet som sypike i nabolaget, fikk jeg «the grand tour», med hele bakgrunnshistorien og en omvisning i begge etasjene. 

Der sto symaskiner og stoffruller fremdeles fremme, som om hele avdelingen med sømmersker nettopp hadde gått til lunsj. Billedskjønne, antikke utstillingsdukker sto fortsatt stivt poserende. Og trappegelenderet var nypolert.

Thorleif var en virkelig byoriginal, som kroket seg fram med små, målrettede skritt. Han hadde stiv rygg og stive bein, og kanskje også litt stive priser. Men han elsket sin butikk, slik han hadde gjort i 75 år, og for meg gjorde det ham beint fram «elskelig». 
Jeg vet at han hadde en stille drøm om at butikken skulle bli det den en gang var. På 50-tallet reiste selv de fine fruene fra Vestkanten over elven, for å handle siste chic’e skrik fra verdens motemetropoler. Halléns var en av de beste butikkene i byen. Nå er det en av de verste.

Kjære Bydel Grünerløkka, Hennes & Mauritz eller Kulturdepartementet ved Trond Giske – er det ingen som skal gjøre noe? Er det ingen som kan hjelpe Thorleif Hallén med å oppfylle drømmen om å bevare byens vakreste kjolesalong?

P.S. Det går i 2008 rykter om at bokhandleren (og tegneseriebutikken) Tronsmo skal flytte inn i Hallén-gården. Jeg synes det er trist at butikken ikke skal få lov å fortsette å være en kjolesalong, slik den er skapt for å være. Men Tronsmo er i alle fall bedre enn H&M – eller Horgans.

Les mer her:

Interiørbildene er hentet fra NRK.no, foto Bjørn Hagring

Eksteriørbildene er hentet fra Artemisia.no

Les Byantikvarens forslag til fredning av Halléngården her.

Originale kommentarer:

	02.02.07 "pappa'n min" Ulf Thorleif Hallén
	19.08.06 Svar til Lillian
	10.08.06 Det ble i våres søkt om å starte kunstkafé i lokal ...
	08.08.06 Det virker som ingen vet at min far Ulf Thorleif H ...
	27.06.06 Forflatning av byene Takker iallefall for at H& ...
	21.06.06 Gjør som med Ekeberg restauranten
	21.06.06 Hei Hilde! En fin historie om Hallén..og veldig T ...
	20.06.06 Hva skjer, Hallén? Les hele artikkelen ...

 

En sjeldent fleksibel bikini på Nicole Richie, før og under graviditet.

«One Size-plagg er designet for å få deg til å tro at tilværelsen er enkel og lettvint, når den egentlig er mangslungen og komplisert»

Av Hilde Marstrander (04.07.2006)

For alle oss «magasinomaner» er sommeren en årstid da det er tett mellom gratisgavene. I fjor fikk jeg både en rød bikini med hvite prikker og en hvit med røde prikker, en knøttliten singlet og opptil flere saronger, plastret sammen med motebladene.

«One Size Fits All» sto det på pakkene, og det stemte godt i forhold til samtlige saronger - som lettest kan beskrives som et stort, firkantet stykke stoff. Verre var det imidlertid med toppen som bare såvidt dekket kroppen, og polkadottene, som knapt dekket dotten.
Singleten, som kom i et mystisk syntetisk materiale, omsluttet hver eneste lille kurve, som om den aspirerte til å bli en latekshanske på Gastrokirurgisk avdeling på Haukeland. 

Stryk i Geometri

Og når det gjelder bikinitoppene: Kan noen forklare meg en gang for alle hvorfor to trekanter blir sett på som det ultimale designet til å dekke et par runde jentepupper? Altså 2D-TREKANTER til å dekke RUNDE 3D-objekter? 
Er det slik at samtlige badetøydesignere strøk i geometri, før de hoppet ut av videregående og tok fatt på designutdannelsen? Eller er det betydelig morsommere å klippe ut tusenvis av små trekanter fra stoffrullene på bikinifabrikken, enn tusenvis av runde? Jeg bare spør.

Etter mange sommere med uvitenskapelige undersøkelser av gratisgaver i One Size Fits All-størrelser, har jeg kommet frem til at bikiniene på magasincoverne først og fremst er designet for å se pene ut - og ta minst mulig plass - under plasten. For at det skal kunne skje, må de naturligvis være paddeflate - i motsetning til de fleste kvinner som kjøper bladene.

«Today's Modern Homes – One Size Fits All»

Nær-presang-opplevelse

One Size-plagg fikk sitt store gjennombrudd på 80-tallet, mest fordi figurløse unisexklær var en stor greie på den tida. Også den gangen var de magiske universalklærne laget i ufyselige stretchmaterialer, som var så kjemiske at du risikerte at Frederic Hauge hoppet på deg bakfra med en diger hakapik, om du turte å lufte faenskapet rundt kvartalet. Det fantes nylonstrømper som stoppet midt på låret og hatter som strammet slik at det gjorde vondt langt inne i hjernen. En T-skjorte som satt som spytta på Samatha Fox, ble festivaltelt for andre. På 90-tallet ble tubeskjørt og tubekjoler den store One Size-hypen. Men selv med 90-tallets strålende teknologi var passformen fremdeles begredelig. Og den er det fremdeles. One Size-plagg er faktisk designet for å få deg til å tro at tilværelsen er enkel og lettvint, når den egentlig er mangslungen og komplisert.
Nå tenker sikkert mange at dette er en typisk jentegreie. At det bare er vi jenter som sliter med å finne universalstørrelser som er lange og store nok. 
Men det er det slett ikke. 

Aldri stort nok

Menn sliter med mye av det samme. Et slips som er passe langt til Vince Vaughan for eksempel, må jo nærmest subbe i bakken for Tom Cruise. Gutta har antakelig også det samme problemet med stramme luer som gjør vondt i hjernen, eller uformelige standarduniformer i offentlige etater. Band-T-skjorter i «Large» kan da umulig heller passe alle. Men det verste for karer må likevel være kondomene. 
Her har RFSU & co alltid kjørt steinhardt på One Size-konseptet, uansett hvilket market de har henvendt seg til. Gul, hvit, blå eller grønn - det spiller ingen rolle om de er foret opp med proteinshakes eller sammalt reinsdyrhorn - alle menn i alle aldre får servert One Size-kondomer som det naturlige valget. 
Dette til tross for at nesten alle menn sier de ikke finner kondomer som er store nok ...

Størrelsen (på kondomet) teller! ;)

Newsweek skrev for et par dager siden om en ny bildebok som forklarer småbarn hvorfor mamma «trenger» (ehrm ...) kosmetisk kirurgi av typen fettsuging, boob- og nosejob. Ikke overraskende er det en amerikansk bok vi her snakker om.

I «My Beautiful Mummy» blir en liten jente med mamma til kirurgen. Mamma forklarer hvordan hun snart kommer til å bli penere, viser fram bandasjene og det ferdige, «perfekte» produktet. Som i et ekte eventyr ender det hele bra med en lykkelig mamma og en lykkelig datter. Dr. Michael Salzhauer fikk ideen til boken etter å ha sett flere kvinner komme inn på kontoret hans med barn på slep. Han sier til Newsweek at det mystiske besøke til doktoren kan virke skremmende på barn. Helten i boken er den plastiske kirurgen Dr. Michael som ser ut som en superhelt og gir mammaen både fettsuging, nesereduksjon og brystimplantat, skriver AbcNyheter.no.

I boken forklarer mammaen situasjonen til sin lille datter slik:

«Du skjønner det at da jeg ble eldre så ble kroppen