Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der....

I dag er det slaskedag. Godbuksa er på leiligheten sånn nogen lunde ryddet, sitter å venter på at en kompis skal komme å se film. Jeg hadde egentlig tenkt å bare sitte her i hele dag. Sitte i sofaen, med et pledd og kanskje en kopp kakao og tenne stearinslys når mørket senker seg. Regnet strømmer nedover rutene. Det har regnet i hele dag. Det passer meg perfekt i grunn. Selv om jeg har mest lyst til å ligge i parken å merke varmen over hele meg. Jeg får jo ikke varme noe annet sted.

SÅ får folk tro hva de vil. Jeg skal ikke noe mer enn det...

.... tror jeg.

Music

If love is music
- so play

Let the whole world
be a musical

Let us all play instruments
- please, let us play

Maybe, we one day
will find the right sound

Og hver gang jeg går rundt her
Minner om deg
Hver gang jeg går rundt her
Minner om deg og jeg 

Henger fast i tid og sted
Har gjort det før
Ingen tvil om det
Hva er det vi gjør
Har gjort det før
Har følt det før
Jeg har følt det før
- Postgirobygget "Hver gang jeg går rundt her"

I løpet av nesten et års tid har jeg gått fra

I tear my heart open, I sew myself shut
My weakness is that I care too much

til

Jeg og venninna mi har funnet ut at vi skal ha hvert vårt hus i Helvete, og være naboer. Hun skal ha et rosa og jeg skal ha et kongeblått! Så skal vi ha hver vår mørke, mystiske og ikke minst deiligste mann! Hun vil ha en som biter masse, men jeg vil ha en som bare biter litt. Hun skal ha en med brun-grønne øyne. Jeg skal ha en med bare grønne. Så skal vi sitte å drikke vin, puse (eventuelt ha fantastisk sex) og bare snakke om alt og ingenting hele dagen, foran "peisen". Jeg blir så glad av Camilla! Hun er definitivt en av de kuleste jeg veit om!

Tro ikke alt du hører, si ikke alt du vet...

Jeg tviler sterkt på at jeg kan hjelpe deg...

Men: HYSJ!

Halvparten av ordene betyr i grunn ingenting.

I morra må jeg snakke med deg, men jeg aner ikke hva jeg skal si. Det kommer til å bli som i boka. Man har en plan. Jeg ha en plan, men så plutselig står du der ansikt til ansikt. Eller så sitter du i sofaen fem centimeter fra meg og alt jeg skal til å si faller fra hverandre, slik som puslespillbiter av glass. Og puslespillbitene faller ut av hendene mine, og det blir sakte film og en etter en treffer de gulvet og slår seg i tusen knas. Alt som er igjen er støv og et par punktumer.

Var det noe du skulle si?

- Neida, bare fikk noe i halsen, svarer jeg og hoster kraftig. Som om ingenting hadde skjedd. Til tross for alt sammen. Og vi kommer til å sitte der og jeg kommer til å være fjern. Jeg hater å være fjern. Jeg skjuler så mye når jeg er fjern og jeg aner ikke om du ser noe. Om det bare kunne fulgt med en slik simpel IKEA-bruksanvisning på deg. Alt hadde vært så mye enklere. Veldig mye enklere. For nå er det i bunn og grunn forbanna vanskelig. Og jeg har glemt planen min allerede.

*klikk* Melding!

Fra deg. Jeg smilte for meg selv der jeg sto å gredde det nesten tørre håret.

"Hei søta. Du... Jeg beklager, men det har oppstått en situasjon. Jeg kan ikke komme. Igjen, beklager"

Smilet mitt forsvant, og ble borte resten av kvelden.

En situasjon, du lissom... Jeg vet ikke hva jeg skal tro jeg..

Jeg endte med å knaske i meg hele bollen med potetgull, så Bridget Jones. Fikk tårer i øynene og åpnet rødvinen som var perfekt temperert. Til og med hun fant den rette... Røyka en pakke røyk og la meg tidlig. Småfull, innrøyka og ensom.

I dag var det krangling igjen. Var ute med noen venner, og når alkohol er involvert, så blir ting så mye verre. Jeg sto ute, snakket med noen bekjente og tok en lenge etterlengtet røyk. Først kom en gjeng på omtrent seks stykken marsjerende. Jeg ante fare. Heldigvis dukket politiet opp et minutt seinere og fikk avverget det hele.

Men det stoppet ikke der. For jeg har en venn. En ganske god venn. Han er veldig glad i bråk. Og i dag var han lysten på å knekke noen bein og det var kompisen hans også. Rakk ikke å snakke så mye med han, før han dro videre (muligens for å ikke havne i bråk selv, siden en viss person var på samme puben). Prøvde å få han til å forstå at det muligens ikke er så lurt, men jaja... Kjenner jeg det rett så ble det nok aldri noe bråk. Da får jeg vel høre det, antar jeg.

Men hva er egentlig greia? Kan man ikke bare la være og heller bare la være å snakke sammen, enn å dra opp ting som har skjedd. Enten før eller nå. Det hadde vært det beste. Men hey, det er kanskje bare jeg som synes det? Eller hva tror du?

Men nei. Eller ja. Det kommer helt an på hvordan du ser på det og hva spørsmålet egentlig er.

Jeg burde slutte, for det ender jo bare med at jeg blir alene. Helt alene. Sånn gal katte-dame. Og når jeg er død, vil jeg først bli funnet et par måneder etter og da ligger det en haug av kattakadavre rundt i huset, og noen er spist på. Og ingen går inn i det lille røde huset mitt, med en vill og overvokst hage uten å ha en slags maske, kun for å sperre lukta ute. Og en av de nye politikonstablene vil måtte kaste opp og bommer på en knust blomsterpotte med avflassa maling. De aller fleste kattene vil ha problemer med å overleve, sånn bortsett fra en liten jævel. Yndlingskatten min. Den skal hete Pjusken og være svart, men ha et par hvite flekker. En i ansiktet og to hvite poter. Og det vil stå om saken i lokalavisa (så følg med) eller kanskje til og med i en av de store landsdekkende avisene. og det vil bli skrevet om alle disse eldre som bor alene og aldri får noe besøk og en eller annen komplett idiotisk politiker vil kommentere det og si noe sånt som at det kanskje burde være en straff mot å ikke besøke mennesker over 65 år som bor alene. For hele saken er i grunn ganske forjævelig. Like forjævelig som det lukter når naboen åpnet døren inn til huset mitt for første gangen på seks måneder og finner det stinkende liket av en gammel og skrukkete katte-dame, som alle i nabolaget snakket om. Og som barna var redde for, fordi hun alltid tittet stygt på dem og skrek at de ikke skulle røre kattene hennes, de få gangene hun var utenfor døren. I den overgrodde hagen, der hun aldri fikk sol, men kun regn.

En kald øl på puben med den beste atmosfæren. Mørkt. Jeg liker det mørkt. Muskken seiler sin egen sjø. Den eneste som snakker til meg er bartenderen, når jeg skal ha en ny øl. Løfter hånden stille. Viser et tegn.

- En til.

Det er deilig å forsvinne fra verden. Det er deilig å bare være. Det er deilig at at andre lufter hunden. Det er ikke alltid gøy å gå tur. Plukke opp dens fornøde og hilse på andre hundeeierer. For de som har hund er på en måte ett. De er et lag, en gruppe. Den vil jeg ikke være en del av. Ikke i dag.

Jeg lyver. Jeg har ingen hund. Derfor avskyr jeg å lufte den. Det er derfor jeg angrer på at jeg sa ja til å passe den, når de dro. Hvorfor lot dere meg sitte alene med den? Jeg kan ingenting om hunder.
Men jeg kan alt om å sitte alene på en bar, med en kald pils i hånden og følelsen av at alle andre gir fullstendig faen. Jeg kan alt om å føle meg som den jævligste personen og hvordan jeg tror alle andre sier en ting, men mener noe helt annet.

Det er derfor jeg har de vakreste vennene. De som unner meg å slippe å møte mennesker jeg ikke ønsker å være med. Om bare for en kveld. De som man kan prate med i en evighet uten at tid betyr noe. De som ikke aner hvor mye de betyr. De som ikke skjønner hvor mye de betyr. Og at jeg elsker dem. Kanskje er du en av dem.

Jeg skjuler sannheten, altfor ofte, i et skjerf pakket rundt halsen.

Du føler ingenting, sier du?
Vel, jeg føler for mye.
Lyst til å dele?