Det hele er selvsagt en særdeles subjektiv affære, både når det gjelder hva som er bra film og hva som er gode fortellinger og bra litteratur. Jeg fikk nylig oppfylt ønsket om at også Hobbiten skulle bli foreviget i filmform, så den kan med glede strykes fra listen. Min forkjærlighet for store episke slagscener i blodig antikk eller middelaldersetting ligger til grunn, samt blandingen av hat, begjær og storpolitikk. Litt mystikk skader heller ikke. Her er mine fem forslag:

RIVER GOD (Wilbur Smith)
Maktspill og storpolitikk i det gamle Egypt har det blitt laget lite av tidligere. Cleopatra er vel det nærmeste man kommer, men dette utspiller seg ved slutten av den gamle kulturens levetid. Filmen er også gammel og treg. Wilbur Smiths "River God" ("Hapi - elvegudinnen" på norsk) er første bok i en bokserie som forteller om slaven Taita og hans viktige rolle innenfor et av den gamle egyptens store dynastier. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre. Smiths fantastiske og realistiske skildring av det gamle egyptiske samfunnet suger deg fullstendig inn i handlingen, som virkelig ville gjort seg som en storproduksjon. Historiske drama som "Gladiator" og "Arn - tempelridderen" er dystre, blodige og utrolig flotte å se på. Slik må "River God" også være.

DUNE (Frank Herbert)
Ja, den har vært laget før; og ja, den er elendig. David Lynchs fomlete forsøk fra 1984 er simpelt hen et makkvert fra ende til annen, og rettferdiggjør ikke denne fantastiske science fiction-fortellingen på noen som helst måte. Sci-fi Channels miniserie var hakket bedre, men ikke på langt nær tilfredsstillende. Det er vanskelig å beskrive Dune med få ord for det hele er så enormt stort og så enormt mektig. Den representerer på mange måter Ringenes herres science fiction-ekvivalent. En ordentlig filmatisering med ordentlige skuespillere og påkostede effekter hadde vært en opplevelse. Dette er simpelt hen den mest fascinerende science fiction-fortellingen som noen sinne er skrevet.

MONKEY ISLAND (Ron Gilbert/Lucas Arts)
Hvis du ikke vet hva Monkey Island er burde du skamme deg. Dette er rett og slett noe av den beste historiefortellingen som er gjort innen interaktiv underholdning. Spill til film har sjelden blitt noen suksess, men Lucas Arts pek og klikk-eventyrspillserie om den klumsete antihelten Guybrush Threepwoods kamp mot zombiepiraten LeChuck er virkelig noe lisenshaver Lucasfilm burde gjort mer utav. Selv om produsentene av "Pirates of the Caribbean" har stjålet som ravner fra Ron Gilberts piratfortelling, er det ingen ting i veien for litt god pirathumor på film. Monkey Island ville dog nok ha gjort seg best som animasjonsfilm med mengder av svart humor og tvetydige replikker slik vi kjenner det fra spillserien.

TUTANKHAMON
Tilbake til det gamle Egypt, akk hvor jeg elsker det gamle Egypt. Den myteomspunnede barnekongen Tutankhamon er en av elverikets kanskje mest kjente faraoer. Hans nittenårige liv i en svært turbulent epoke kunne blitt en meget interessant produksjon, til tross for at informasjonen om ham er begrenset. Fortellinge basert på historiske personligheter som levde for så lenge siden vil dog alltid ha et visst element av fri fantasi, siden fakta er vanskelig å fastslå. Igjen vil jeg så veldig gjerne se en storslått film satt i det gamle Egypt, og da er fortellingen om Tutankhamon et godt valg. Og sist men ikke minst; hvilken fengende tittel.

GERALT OF RIVIA (Andrzej Sapkowski)
Bøkene om Geralt of Rivia har jeg ikke lest, simpelt hen fordi de ennå ikke har blitt oversatt til verken norsk eller engelsk (engelsk oversettelse av den første av de foreløpig fem bøkene kommer i år). Likevel er PC-spillet "The Witcher" som kom i fjor bevis nok på at dette er noe jeg vil se mer av. Det som skiller denne fantasiverdenen fra alle de andre fantasiverdenene er, paradoksalt nok, realismen. Man dras inn i en brutal verden av sex, vold og realistiske konflikter hvor de klare linjene mellom lys og mørke (som er typisk for fantasy) viskes ut. Den utrolig komplekse og særdeles tøffe hovedpersonen Geralt av Rivia representerer heller verken det gode eller det onde, noe som ville gjort dette til et friskt pust etter alle de elendige fantasifilmene vi har sett den siste tiden (les Eragon, Harry Potter (vær så god skyt meg!), The Golden Compass). Dessverre er fantasy såpass dyrt i produksjon at fantasy for voksne (fortellingene og Geralt er virkelig ikke noe for barn!) sannsynligvis ikke vil være innbringende nok. Men det er jo alltids lov å håpe.

Så der var mine fem ønsker. Flere forslag er selvsagt velkomne i kommentarfeltet, selv ikke jeg har hørt alle de gode historiene som finnes og som burde blitt filmatisert.

Program:
08.45: Registrering og kaffe/te
09.00: Spill1 – Video1
12.00: Lunsj
13.00: Spill2 – Video2

Pris: 1000,- inkluderer lunsj, kaffe/te og frukt.

Dagen blir delt i to moduler, en om dataspill og en om video. Deltakerne blir delt i to grupper, og deltar på en modul før lunsj og den andre etter lunsj.

Modulenes innhold:
Dataspill:
• Dataspill i biblioteket; Hvorfor, hvordan, hva og hvor mye?
• Gjennomgang og testing av forskjellige konsoller og spill
• Praktisk gjennomføring av spill i biblioteket
• Konkurranse i Wii sports. Vinn en flott premie til ditt bibliotek!
Video:
• innføring i filming og klipping
• opplasting til nettet (YouTube)
• integrering i blogg, hjemmeside og lignende.
• Screencasting

Påmelding og spørsmål til: jonarn@drmk.no eller tlf: 97 16 60 94

Libraries experiment with new information technologies

Etter at vi hadde snakket oss ferdig var det klart for å teste ut forskjellige spill og konsoller. Vi hadde pakket med oss en Xbox 360, en Nintendo wii og to Nintendo ds. Først spilte vi Wii sports, tennis slo an, og det så ut som om mange koste seg. Den største suksessen var nok Wii sports, men vi prøvde også Wii fit og Guitar hero. Det virket som om det var mange som ikke hadde spilt noe særlig før, selvom flere kjente til de konsollene og spillene vi hadde med. Etterhvert fikk de aller fleste dreis på spillingen. Det var imponerende å se så mange "ikke-spillere" prøve ut de forskjellige spillene med så stor entusiasme. Og jeg tror mange ble overrasket over hvor gøy og sosialt det faktisk er!

Popkult ønsker Arendal lykke til med sin spillsatsning!

Kulturdepartementet lanserte i mars i år Stortingsmelding om dataspill (St.meld 14 2007-2008). Selv om meldingen framstår som lite konkret er den likevel historisksiden den klart konstaterer at også dataspill er kultur og at også dette feltet er en del av Kulturløftet.

Dataspillet, slik vi kjenner det i dag, så dagens lys for femti år siden, i 1958 da spillet «Tennis for Two» ble skapt. Siden den gang har utviklingen etter hvert skutt i været med rakettfart. Fra å være en sær hobby og lek er dataspill i dag massekultur og et kulturelt referansepunkt. Som et bilde på utviklingen kan det nevnes at den internasjonale spillbransjen forventes å ta igjen musikkbransjen i omsetning i løpet av få år. Innholdet i Stortingsmeldingen er interessant, men stort sett av oppsummerende og lite konkret karakter. Den er imidlertid verdt
å lese dersom man ønsker å sette seg inn i mediets historiske utvikling og skaffe seg generell saks- og bransjekunnskap. I tillegg presenterer den noen konkrete handlingsforslag. Det viktigste regjeringen gjør med denne meldingen er:
• å faktisk konstatere at dataspill er kultur og
• å være klar på at også elektroniske spill skal være en del av regjeringens kultursatsing via Kulturløftet.
Under overskriften «Hovedmål» skisserer regjeringen at den ønsker å legge til rette for:
• Gode norske dataspill i ulike sjangre basert på norsk språk og innhold.
• En livskraftig norsk spillprodusentbransje.
• Kompetanse, innovasjon og teknologiutvikling.
• Trygg bruk av dataspill.

Blandet mottakelse
I spillbransjen har meldingen stort sett blitt godt tatt i mot. Bransjen har forhåpninger om at meldingen vil føre til større produksjon av norske dataspill og være med på å bygge opp en livskraftig norsk spillbransje. Spilldistributørene har derimot uttalt seg negativt om meldingen, særlig er det forslaget om å avgiftsbelegge salg av dataspill som har blitt kritisert.
I biblioteksammenheng må det nevnes at meldingen foreslår å utrede en innkjøps- og utlånsordning for norske dataspill: «Departementet vil utrede en innkjøps- og utlånsordning for norske dataspill i regi av folkebibliotekene. Departementet mener det er viktig at norske
dataspill i større grad gjøres tilgjengelige for barn og unge (…). En slik innkjøps- og utlånsordning vil imidlertid kreve en utredning av opphavsrettslige problemstillinger. » (Kapittel 7.7.3, s. 54)

Innkjøp av norske spill
Det presiseres altså at det er norske dataspill som skal kjøpes inn, som en støtteordning på lik linje med innkjøpsordning til musikk og litteratur. Det meldingen ikke sier noe om er bruk av
dataspill i selve bibliotekrommet og innkjøp av dataspill generelt. Samtidig er det positivt at Kulturdepartementet faktisk påpeker det opplagte i at også elektroniske spill er en form for
kultur, i prinsippet sidestilt med andre kulturelle uttrykk. Ufarliggjøring Vi har med denne meldingen Kulturdepartementets ord for at dataspillets verden er mangfoldig og består av mer
enn vold og avhengighet, og at dataspillet representerer et mangfold av sjangre og for mange en viktig innfallsport til historiefortelling og utfoldelse. Meldingen kan ses på som et vesentlig bidrag til å ufarliggjøre dataspillet og sette det inn i en kulturell sammenheng. Det er et skritt i riktig retning for et ungt og noe uglesett kulturutrykk. Og forhåpentligvis kan meldingen gjøre noe med mediets marginaliserte plass i norske bibliotek.

Du kan laste ned hele presentasjonen min på Foldershare.

Hva fører digital kompetanse, overlegent stort nettverk og ferdigheter erhvervet gjennom dataspill til? Hvor modne er organisasjonene til å benytte denne kompetansen til både å øke sin egen effektivitet og ikke minst å skape en mer interessant arbeidsplass? Eksempler fra blant annet skolen, viser at det er en viss vei å gå, -for å si det forsiktig. Og de mest innovative  for ikke å si disruptive endringene i næringsliv og forvaltning kommer ofte ikke fra de tradisjonelle aktørene. Eksemplene i analysene er hentet fra flysektoren, bank og ikke minst musikksektoren.

Hvis en ønsker å tiltrekke seg de beste, holder det ikke å se på karakterer fra Videregående, da må en se på andre egenskaper også. En av disse egenskapene kan være erfaring fra online rollespill, som Age of Conan eller World of Warcraft.

(Presentasjonen er under opplasting til Slideshare, og jeg oppdaterer denne posten med lenke til direkte nedlasting når den er klar. - ser ut til å ta litt lang tid i dag.)

Artikkelen har utgangspunkt i et prosjekt som jeg hørte om da jeg besøkte IBMs forskningslab i Silicon Valley våren 2007, som tar utgangspunkt i at en ønsket å undersøke om lederegenskaper utviklet gjennom dataspill kan overføres til andre og mer tradisjonelle omgivelser. IBM har sammen med flere forskere gjennomført et prosjekt over 8 måneder, der de har studert sammenhengene mellom spill og utvikling av mer generelle lederferdigheter. Med utgangspunkt i teorier om hva god ledelse innebærer, finner de at alle dimensjonene i god ledelse, finnes igjen blant dem som har nådd de høyeste nivåene i spill som World of Warcraft. Du kan lese analysen av Byron Reeves (Stanford), Thomas Malone (MIT) og Tony O`Driscoll her.

En annen som skriver om hvorden ledererfaringer fra WoW kan få betydning i real life, er Bob Sutton, professor i management ved Stanford. Her er et lite sitat, der han filosoferer over hvordan Joi Ito utvikler sine organisatoriske  ferdigheter gjennom spillet:

Long frustrated by the fairly conventional hierarchies in even the most innovative technology companies, Mr. Ito says he sees in his Warcraft guild a new way to organize, manage, and motivate people. With his guild doubling in size every month, he does a lot of learning on the fly. “Every week or so, I have to add a new rank, build a whole bunch of new rules, and throw in kind of ad hoc structures,” Mr. Ito says. “I’m playing with all the different kinds of management ideas I’ve had for companies with a bunch of people who are actually very dedicated. They will set their alarm clocks for 3 a.m. to run a raid of 40 people. They are committed to each other like people in a normal company wouldn’t be committed to each other. So as a test bed for these ideas, this is actually pretty amazing.”

Sutton selv finner forøvrig at

Modern organizational life is increasingly an online game, but the modern organizational form hasn’t caught up yet.

Det må også nevnes at Jill Walker og Hilde Corneliussen har redigert en bok om "Digital Culture, Play and Identity" som analysere ulike aspekter ved blant annet World of Warcraft.

Dette er interessante innspill, som jeg har jobbet videre med i forberedelsene til mitt foredrag på den årlige Throne Holst-konferansen ved BI. Kanskje får jeg tid til å gå mer i dybden også på denne analysen når jeg er ferdig med foredraget?

Varaordføreren fra Grimstand gjør definitivt sitt for å bli en norsk utgave av den amerikanske advokaten Jack Thompson. I et leserinnlegg i Agderposten raste den aldrende KrF-politikeren mot Funcoms storsatsing Age of Conan som har høstet fatastiske kritikker og imponerende internasjonale salgstall.

Det som selvsagt er litt festlig er at kritikken fra Skaiaa baserer seg på et par glimt som han har sett på TV. Mannen har aldri prøvd spillet og vet tydelig svært lite om hva et dataspill er.

Han langer ut om Age of Conan fordi spillet oppfordrer til drap, masse drap. Han så et klipp der en mann fikk hugget av seg armen, og et annet der en fikk hugget av seg hodet. Han mener dette spillet ikke er noe Norge kan være stolte over å ha fostret, men derimot en skam som river ned den norske kulturaven.

KULTURARV: Nemlig, så her drar igjen en KrF-politiker fram det populære begrepet kulturarv. KrF har en tendens til å presse dette opp i trynet på alle som ikke er enige med dem i verdispørsmål. Det primisset som mannen selvsagt legger til grunn er den kristne norske kulturarven.

Kristen kulturarv er selvsagt norsk kulturarv, men la oss nå ikke glemme at det bodde mennesker her lenge før kristendommen kom til landet. Hva trodde folk på da? Vel, det er kanskje ikke så interessant i en debatt om kulturarv. I alle fall ikke for KrF og Oddvar Skaiaa.

Bilde 1: Jeg bare vet at jeg et sted langt mot nord har sett akkurat slik natur før.

Bilde 2: For en typisk liten ikke-vikinginspirert by.

Bilde 3: "Her lukter det kristenmanns blod!"

Det er ikke til å komme bort fra at norsk natur og norsk kulturarv av typen vikingkultur og folkeeventyr har vært tydelige inspirasjonskilder for de kreative menneskene bak Age of Conan. Forfatteren av Conan-universet, Robert E. Howard, var selv svært inspirert av gamle kulterer som vikinger, egyptere og romere da han laget sin verden Hyboria.

En viktig opplevelse av å spille dette spillet er rett og slett å kunne vandre rundt i en fantastisk konstruert verden og suge inn kultur og minner fra for lengst svunne tider. Det er mye vold, det er riktig, men det ville egentlig være svært historieløst å ikke ha vold som et viktig element i en verden basert på slik inspirasjon.

Eller kanskje mener Skaiaa at egyptere, romere og vikinger ikke var voldelige kulturer?

Det er tydelig at det man velger å kalle sin kulturarv er særdeles selektivt. Man velger å forgude det man liker, for så å fornekte alt annet. At resultatet blir feilaktig er, som kjent, ikke så nøye.

FELLESSKAP: Nå har jeg snakket om vold, men vold er definitivt ikke det eneste dette spillet handler om. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at spillet handler mindre om vold enn mye annet. Oddvar Skaiaa velger å se på dette spillet som et underholdningsprodukt som utelukkende lærer mennesker å bruke vold.

Så feil går det an å ta.

Hele poenget med å spille et MMORPG (massive multiplayer online role playing game) som Age of Conan og World of Warcraft er nettopp prinsippet at man spiller sammen med andre mennesker. Og her er det ikke snakk om å spille sammen med 5-6 venner, men heller kanskje 8000 andre spillere samlet i det samme miljøet.

Derfor åpner det for muligheter der spillerne ikke bare kan spille mot hverandre, men og med hverandre. Ikke minst er spillet også laget slik at spillerne blir avhengige av hverandre, slik at for å oppnå mål er man nødt til å samarbeide.

Og nettopp dette samarbeidsapektet drar Age of Conan lengre enn de fleste andre onlinespill. Man blir nødt til å ikke bare samarbeide for å angripe andre, men faktisk samarbeide for å oppnå mål. Som å lage sine egne ting i spillet som kan selges og brukes av andre, eller ting som andre trenger for å lage nye ting; eller sammen med en gjeng på 40-50 spillere å bygge sin egen by i spillverdenen.

Dermed må alle samarbeide, og noen må koordinere. Det bygges et fellesskap rundt felles mål, og det nettopp det Age of Conan faktisk handler om: felleskapet. Man lærer å yte sitt, biddra med sitt, for at alle skal kunne ha det moro i spillet.

Spleiselag, dugnad, samfunn, sosialdemokrati. Man har mange ord på det. I Age of Conan kalles det guild (laug).

Video: Funcom forklarer et sentralt aspekt ved Age of Conan. Kanskje burde Oddvar Skaiaa sett den før han skriker videre i media?

DEBATT: Jeg kjenner ikke Oddvar Skaiaa, og jeg kjenner lite til hans politiske virke. Det er likevel litt rart at en såpass erfaren politiker går ut med så bombastisk kritikk av noe som han så tydelig ikke har peiling på. En tanke som er skremmende er hvor god peiling mange politikere har på andre saker de tar stilling til og blåser opp i media. Skaiaa mener det er tankevekkende hva et slikt produkt som voldsspill kan gjøre med samfunnet vårt.

Jeg tror kanskje i så fall det er viktigere å spørre hva som er galt i et samfunn som fostrer voldelige underholdningsprodukter.

Vi lever i et samfunn basert på en kapitalistisk grunntenkning. Markedskreftene fungerer nå en gang slik at det som blir produsert er det som samfunnet ønsker seg. Det kalles tilbud og etterspørsel. Noe som også blir produsert er det som folk kanskje ikke visste at de ville ha; og når tilbudet er der, skriker vi etter mer.

Men det er nok en debatt jeg tror Oddvar Skaiaa ikke tørr å ta.

Bibelen: I Medietilsynets søkelys.

Skaiaas årvåkenhet har nå ført til økt oppmerksomhet rundt andre kulturprodukter. Blant de som nå vurderes av Medietilsynet er bestselgeren "Bibelen".

Medierådgiver Bjarne Håndbrækken har lest de første par kapitlene av boken, og er forskrekket over innholdet. – Bare i de to første såkalte ”Mosebøkene” er det mange eksempler på brutal, umotivert vold. Gud lar for eksempel svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra (1.Mos.6:7) og ødelegger alt som gror på marken. Dette er jo ikke bare massemord, men også grov miljøkriminalitet. Gud truer også med å drepe hele familien til en viss Abimelek, bare fordi han har tafset på en annen dame (1. Mos: 20:7). I 2. Mosebok slår Gud i hjel alle førstefødte i Egypt (2.Mos 11:4-7, 29) bare for å vise at han liker israelerne bedre. Han foreskriver også dødsstraff for det de fleste vil regne som bagatellmessige forseelser, som å slå sin far eller mor, eller forbanne dem (2.Mos, 21:15-17). Håndbrækken oppsummerer: - I det hele tatt framstår Gud som en uberegnelig, psykopatisk massemorder.

Medietilsynet vil nå gå inn for at Bibelen blir gitt 18-årsgrense, og vil sørge for at aldersgrensen blir overholdt ved periodiske kontroller. – Om ikke du reagerer på Bibelens ekstreme voldsskildringer, er du avstumpet, avslutter Håndbrækken.

Jeg kom plutselig over et PC-spill som er under utvikling som heter Battlefield Heroes. Dette ser ikke ut som vanlige skytespill, men ser ut som en tegnefilm og har en fullstendig useriøs stil over seg. Det kommer ut i sommer og det er faktisk gratis. Så nå vet jeg i alle fall hva vi og gutta skal linke på i ferien!

Det ligner kanskje litt på Halflife-moden Team Fortress, bare at dette ser utrolig mye kulere ut. Det virker som det skal være noe linende de andre Battlefield-spillene, bare totalt useriøst og humoristisk. Passer meg perfekt, for jeg elsker spill som Worms og Sam & Max og Evil Genius.

I løpet av sommeren skal man kunne laste det ned fra spillets nettside og bare begynne å spille, helt gratis. Det er sikkert noe reklame inni der en plass, men det kan ikke være for overdrevent mye. Det er sjelden spill skriker moro så høyt som dette.

Jeg liker egentlig ikke multiplayer skytespill noe særlig, men dette har jeg falt fullstendig for allerede før det har kommet ut. I tillegg tror jeg det må ha tidenes mest fengende theme-sang, eller i alle fall en av dem som går deg mest på hjernen. Jeg plystrer ikke på annet for tiden. Bare hør selv i traileren til spillet:

Her er også en gameplay-video fra spillet:

Det massive online-spillet skilter med at det ser et spill for voksne, og prøver å friste de mer voksne gamerne som er leie av alle de barnslige fjortisene i for eksempel World of Warcraft. Age of Conan: Hyborian Adventures viser til en mer blodig og brystfager affære enn konkurrentene.

Når denne lille bugen kom på banen er det egentlig litt festlig at alle disse "voksne" spillerne faktisk er dem som raser over at bryster i melonstørrelse reduseres til en mer normal størrelse. De voksne og modne spillerne er så sinte at de truer Funcom med å avslutte abonnementet hvis ikke brystene snarest blir reparert til original størrelse.

Brystene er med andre ord det viktigste elementet i Age of Conan for disse "voksne" menneskene.

Fascinasjonen av enorme mengder blod og vold og bryster i melonstørrelse er vel noe man først og fremst assosierer med... tretten, fjorten, femten år gamle gutter?

Jeg kan ikke la være å le litt av alle disse voksne menneskene som spiller Age of Conan. Man har tydelig ulike definisjoner på begreper som voksen og modenhet.

Hvordan ser dagens spillvirkelighet ut? Hvorfor er det viktig med spill i biblioteket? Hva har vi gjort på Drammensbiblioteket og hvilke erfaringer har vi gjort oss?

Det mest selvsagte først. Hvorfor vi trenger spill i biblioteket. På Drammensbiblioteket ønsker vi å ta dataspill som kulturuttrykk på alvor, på lik linje med litteratur, film og musikk. Fra å være en nerdete gutteromshobby er dataspill i dag et kulturelt fenomen som engasjerer mennesker i alle aldre uansett kjønn. De første generasjonene spillentusiaster er allerede i ferd med å bli voksne. Vi kommer neppe til å endre bibliotekenes allerede marginaliserte situasjon dersom ikke dataspill og ”nye medier” blir en større del av tilbudet.

En annen av våre målsetninger med satsningen er å ufarliggjøre dataspill for nye brukergrupper. I dag er mye av debatten rundt dataspill preget av moralsk og teknologisk angst. Ved å ta dataspill inn i biblioteket håper vi å gi dem som vanligvis ikke spiller dataspill, både bibliotekbrukere og bibliotekarer, en sjanse til å prøve. Dataspill er også en god måte å aktivisere brukerne på. Dagens spill er stor i grad en sosial aktivitet, der man både spiller sammen og der man aktivt må delta i spillet på en helt annen måte enn før. Dataspill er og en glimrende måte å engasjere og trekke nye brukere til biblioteket. Ikke minst gruppen unge gutter/menn, som vanligvis er en av de gruppene som bruker biblioteket minst. Vi har merket at det å tilby dataspill i biblioteket gir oss goodwill spesielt hos unge brukere, men også hos lokale og nasjonale spill-leverandører. De synes det er tøft at et bibliotek er opptatt av dataspill.

The hard stuff
For en stakkars bibliotekar kan det være direkte skummelt å skulle sette seg inn i dataspillenes forunderlige verden. Det finnes et utall forskjellige maskiner, formater, spillsjangere og spilltyper å velge mellom. På Drammensbiblioteket har vi valgt bort pc-spill til fordel for konsollspill.

I motsetning til en pc, er en spillkonsoll en maskin som stort sett er lagd for ett formål, nemlig spilling. Dagens spillkonsoller kan grovt sett deles opp i to formater og tre leverandører. De to formatene er håndholdt og stasjonær. En håndholdt maskin er, naturlig nok, en bærbar konsoll som er lagd for å spilles hvor som helst og gjerne når som helst. En stasjonær konsoll trenger strøm, skjerm, kontroller (for å styre) og masse ledninger. De tre leverandørene er Sony, Nintendo og Microsoft. Sony lager to stasjonære konsoller, Playstation 2 og 3 (PS2 og PS3) og en håndholdt, Playstation Portable (PSP). Nintendo står bak en stasjonær, Wii, og en håndholdt, DS, mens Microsoft lager den stasjonære konsollen Xbox 360. Spill som er lagd for en konsoll kan kun spilles på denne, men de samme spillene gis gjerne ut til flere av konsollene. Nintendo DS er den eneste konsollen som ikke bruker cd/dvd-skiver, men kassetter. Noe som gjør spillene mer holdbare mot slitasje.

På Drammensbiblioteket har vi valgt å satse på spillkonsoller fordi det rett og slett er enklest. Verken spill eller annen programvare trenger å installeres, du bare kobler i ledninger og putter inn et spill og så er du i gang. At spillene ikke trenger å installeres betyr at det ikke er noen lisensnøkkel og et spill kan brukes på en ubegrenset mengde maskiner. Dessuten trenger ikke konsollene å oppgraderes. Så lenge det lages spill til konsollen kan den brukes som den er. Dette gjør konsollspill til et mindre arbeidskrevende alternativ enn pc-spill, dessuten er konsoller billigere enn pc-er.

Faste konsoller i biblioteket
Vi har valgt å kjøpe inn alle konsolltypene bortsett fra PSP. Vi ønsker å satse så bredt som mulig for å nå så mange som mulig. Xbox 360 (6 stk.) og PS3 (2 stk) bruker vi til faste spillstasjoner i biblioteket. De kan alltid brukes. Man låner spill i skranken og setter seg ved en ledig maskin. Spillene kan ikke lånes med hjem og aldersgrense håndheves på samme måte som med filmer. Disse spillstasjonene står blant publikumspc-ene og trenger ikke noe annet ekstrautstyr enn det som følger med, bortsett i fra ekstra kontrollere. Xbox-ene kjører vi på vanlige pc-skjermer (ekstra kabel kreves) og PS3 er koblet opp til flat-tv.

Vi har ikke tilrettelagt for lyd eller lagring, for å spare oss for mye arbeid og ledningskaos. Noen synes det er kjedelig uten lyd så vi har vurdert å koble til hodetelefoner, men stort sett går det veldig greit uten lyd. Både Xbox 360 og PS3 har store innebygde harddisker som man kan lagre framgang i spillene, så brukerne har mulighet til å lagre, men uten garanti for at andre sletter eller spiller videre på det de har lagret. Konsoll og skjerm låser vi fast med vaiere (Kensington) og kontrollerne låser vi fast med små hengelåser.

Hver onsdag er spilldag
På spilldagene er det i all hovedsak Nintendo Wii det dreier seg om. Vi kobler Wii-en til en projektor, slik at vi kan spille i stort format. Dette gjør spillopplevelsen bedre både for de som spiller og de som ser på. Vi ønsker at det skal være sosialt og inkluderende å spille og da egner Wii seg spesielt godt. Man kan spille 4 samtidig og bevegelsessensorer i kontrollene gjør at man må bevege seg når man spiller. Spiller man tennis så må man faktisk slå som om man spiller vanlig tennis. Mange av spillene til Wii er og tilrettelagt for opptil fire spillere samtidig. Dette gjør spillsituasjonen sosial, men også relativt plasskrevende.

Vi har lagt spilldagen fra tre til fem på onsdag fordi det for mange barn og unge er tiden mellom skoleslutt og middag, hvor de kanskje ikke har så mye annet å drive med. Det går på omgang hvem som har ansvaret for spillingen, men det er alltid en voksen til stedet. Vi hadde på forhånd sett for oss at vi måtte passe på at alt gikk riktig for seg, men vi har enda til gode å oppleve krangling og dårlig stemning. Ungene er veldig flinke til å passe på at alle får være med. Og det er sjelden det er klaging eller erting hvis noen gjør feil eller ikke får til alt.

Det varierer hvor mange som kommer og spiller, men det pleier å være 10-15 innom. Noen spiller bare litt innimellom andre aktiviteter, mens andre er der i to timer. De fleste som kommer for å spille er i alderen 8 til 13 år, og det er en klar overvekt av gutter. For at det ikke skal bli for lenge å vente på tur har vi kjøpt inn tre Nintendo DS som kan brukes mens de venter.

Spill, spill, spill
Det gis ut mange spill om dagen og hvis du aldri har spilt dataspill selv, kan det være vanskelig å vite hva man skal kjøpe inn. Vi bruker en del tid på å teste spill, lese anmeldelser (nettet oversvømmes av gode spillanmeldelser). Dessuten hører vi på hva brukerne våre ønsker, blant annet gjennom spillbloggen vår (spillblogg.wordpress.com).

Ved valg av spill må man ta hensyn til spillbarhet (er det noe gøy å spille), vanskelighetsgrad (man sitter gjerne bare en times tid og spiller, da kan det være greit med spill som man kommer fort inn i) og egnethet (aldersgrense). Det viktigste er å kjøpe spill som brukerne faktisk har lyst til å spille. Det kan være fristende å kjøpe ”spill man lærer noe av”, men disse spillene er ofte kjedelige og lite brukt. Det kan være lurt å knytte kontakter med lokale spillbutikker og andre lokale leverandører. I tillegg kan man gi unge brukere ansvar for spillinnkjøp.

Til Xbox 360 har vi forsøkt å fordele spillene i etasjene etter aldersgrense. I barneavdelingen har vi spill med 0-12 års grense, i annen opp til 16 år og i tredje finnes spill med 18 års grense. Til denne konsollen kjøper vi stort sett de kvalitetsmessige beste spillene og de spillene som vi vet det går mest av. Med Nintendo Wii er det litt annerledes. Fordi det er så viktig for oss at bruken av Wii skal være sosial er vi ganske nøye med utvelgelse av spill. Vi kjøper stort sett inn spill som har mulighet for fire spillere. Fordi det ofte er mange som venter på tur er det også viktig at det ikke tar for lang tid å spille en ”omgang”. Vi har hatt definitivt størst suksess med Wii Sports (golf, tennis, boksing, baseball og bowling) og spill med flere små oppgaver.

Det går nesten ikke en dag uten at foreldre klager over at barna deres bruker for mye tid på Internett og spill. Foreldre engasjerer seg for lite i barnas daglige virkelighet

Les hele kronikken av Dagfinn Nordbø på Aftenposten.no

2007 var et godt spillår med mange spennende titler. Noen skuffet oss, mens andre overgikk alle våre forventninger. Her er, ifølge ungdomsgruppa på Drammensbiblioteket, de fem beste spillene i fjor.

1. Super Mario Galaxy til Nintendo wii
Mario er tilbake! Det har vært temmelig slunkent med gode spill til Wii siden Zelda-spillet ble sluppet i november 2006, men her er spillet som gjør at vi tilgir Nintendo alt. Mario skal igjen redde Princess Peach, denne gangen på forskjellige planeter i et (nesten) uendelig univers. Med enormt god spillbarhet, utfordrende oppgaver og kreativt design er dette soleklart fjorårets beste spill.

2. Assassin’s Creed til Xbox 360 og Playstation 3
Kanskje det spillet vi gledet oss mest til i fjor, og Assassin’s Creed skuffet ikke! Livet som leiemorder i Midtøsten under det tredje korstoget gir en svært engasjerende historie, i tillegg er det nok fjorårets peneste spill. Utrolig god spillbarhet og en bevegelsesfrihet som slår det meste.

3. Guitar Hero III:Legends of Rock til Xbox360, Playstation 3 og Nintendo wii
Dette spillet har vært flittig brukt etter at det kom! Her kan du spille gitar sammen med eller mot vennene dine, og du har muligheten til å boltre deg med hele 71 låter, mange i originalversjon Et av de mest sosiale spillene i 2007.

4. Mario & Sonic at the Olympic Games til Nintendo wii
Nok et spill med Mario i hovedrollen. Kjemp mot andre kjente karakterer fra Super Mariouniverset i diverse sommer-OL-grener. I oppbygging er dette spillet ganske likt mange av de OL-spillene man husker fra 80- og 90-tallet, men Nintendo wii-kontrollerne revolusjonerer spillet. Utrolig sosialt og morsomt.

5. The Orange Box til Xbox 360
Her får man mye for penga, selv om vi har sett mye av innholdet før. “Half-Life 2, “Episode One”, “Episode Two” er altkjent fra tidligere utgivelser. I tillegg får man “Team Fortress 2”, et multiplayer-spill med tegneserieaktige karakterer. Men selveste rosinen i pølsa er spillet “Portal”. I dette utfordrende og nyskapende tenkespillet får man virkelig brynet seg. Her må man legge alle sine logiske evner i å komme fra A til B. Det er tilfredsstillende når man får det til og får bekreftet sin egen intelligens, men desto mer frustrerende når man står fast. Anbefales på det sterkeste.

Men hva sier utlånstallene?
Dersom vi ser på utlånstallene for 2007 er det andre spill som vinner. Det mest utlånte Xbox 360-spillet hos oss i 2007 var ”Cars” (basert på Disneyfilmen), med 334 utlån knuser det all konkurranse. På de neste to plassene kommer ”Lego Star Wars II : The original trilogy” og ”Import Tuner Challenge”. Herfra er det et langt hopp ned til de neste to plassene, ”Fifa 07” og ”MotoGP’ 06”.

Et fellestrekk for Xbox-spillene med høyest utlån på Drammensbiblioteket er at de alle har tre års aldersgrense, og de fleste har mulighet for å spille flere sammen. Det er bil-, motorsykkel- og sport-spill som er de mest populære spillene hos oss; hele ni av de 13 øverste plassene faller inn under disse kategoriene. Utlånsresultatet er blant annet en konsekvens av at vi er strenge med å overholde aldersgrensene; de fleste som låner spill hos oss er under 16 år. Spillene med lavest aldersgrense vil da naturlig nok også ha det høyeste utlånet. Samtidig ser vi at de spillene det går mest av, er de som har sosiale aspekter der man kan spille to eller flere sammen. Det er også sånn at de spillene som lånes oftest, er raske å sette seg inn i, de krever ingen forkunnskaper og har sjelden avansert handling.

Wikipedia - liste over gratis spill i ulike sjangre

Wikipedia - liste over first-person-shooter (fps) spill

Wikipedia - liste over "open source" spill

Wikipedia - liste over spill som tidligere har kostet penger, men som nå er gratis. Anbefales!

NB! Alle spill må lastes ned, men du kan lese om de å se "screenshots" først.

Det er interessant å se hvordan hun knytter Skinners sosiale læringsteori til dataspillene ved at mekanismene for forsterkning er svært effektive. Dermed blir også denne typen spill effektive som læringsarenaer.

Hun diskutere også i hvilken grad dataspill er avhengighetsskapende, men enda mer interessant er diskusjonen om ulike negative sosiale effekter av spillene. Særlig gjelder dette spill som har voldelig innhold, der hun finner at det er en signifikang sammenheng mellom aggressiv opptreden i spillene og aggressiv atferd i sosiale situasjoner in real life. Denne atferden kan for eksempel bestå i at en overhører andres synspunkter og turer fram med sin egen agenda, viser lite empati for andres situasjon og utvikler negative holdninger til grupper som kan være framstilt på stereotypiske vis  i spillene. Siden det er nesten bare gutter som spiller slike spill, er kjønnseffektene spesielt interessante. Flere studier viser at kvinner er underrepresentert og rollemodellene er stereotypiske i spillene. Det samme gjelder til en viss grad ulike minoriteter. For eksempel har en funn at mannlige Afroamerikanere ofte framstår som "gangstas og thugs wyo are more likely to use guns" enn andre karakterer.

Nye studier  viser også at de som spiller voldelige dataspill oftere reagerer med mindre empati overfor virkelige voldelige hendelser. Det er også forhold som tyder på at denne effekten kan være langvarig dersom det er svært unge personer som spiller slike spill, noe som henger sammen med måten hjernen utvikles på. Dermed ser denne forskningen ut til at det faktisk kan skapes varige spor som enten kan fremme positiv eller negativ atferd i ulike sosiale situasjoner som en kommer opp i seinere i livet.

Artikkelen konkluderer med at videospill kan "cause negative social effects", men at de også kan være svært gode læremidler. Derfor bør vi forske mer på effektene av dataspill. Hvordan skal vi utnytte disse til å fremme de gode egenskapene i menneskene, og bli mer bevisst hvordan vi kan hindre mulige negative effekter. Hvilken effekt har det for eksempel å diskutere de "skulte" ideologiene i spillene? Å analysere de ulike rollemodellene, hvilke verdier og holdninger de representerer, og ikke minst hvilke holdninger som ulike 1.persons skytespill (som er svært populære hos gutter) representerer.

Er det forskjell dersom oppdraget er å befri en gruppe mennesker fra terrorister, sammenlignet med om en invaderer et annet land eller opptrår ubehøvlet og aggressivt i et bilspill? Og er det en parallell til diskusjonen om bruk av styrker i det norske forsvaret? Er det mer akseptabelt at nordmenn deltar i FN-styrker enn i styrker organisert av NATO? Er det hensikten med operasjonen som er avgjørende for om den er sosialt akseptabel eller er det den aktuelle atferden? Her er mye stoff for videre forskning, og artikkelen som denne posten har utgangspunkt gir en interessant innfallsvinkel til problemstillingen.

Regjeringen la nylig frem en stortingsmelding hvor det ble ettertrykkelig fastslått at dataspill er kultur. Det årlige arrangementet The Gathering på Hamar ble der dratt frem som et positivt eksempel på spillkultur.

GIGANTREGNING: Det er dessverre ikke skattemyndighetene enige i. De velger å legge moms på billettsalget til The Gathering, også for tidligere års arrengementer. Dette betyr at den frivillige organisasjonen som står bak dette non-profitt arrangementet sitter igjen med en gigantregning.

Dette betyr at The Gathering sannsynligvis ikke lar seg gjennomføre flere ganger, med det nye momstillegget.

BRANSJETREFF: Skattemyndighetene begrunner momsen med at de ser på The Gathering som et bransjetreff, og ikke som et kulturarrangement eller opplevelsessenter.

Jeg er likevel forundret over hvordan det går an å se på en samling ungdommer som spiller Counter Strike, med en gjennomsnittsalder på 16 år, som et bransjetreff.

KULTUR: I går ble det avholdt en demonstrasjon utenfor Vikingskipet. Det skal bli spennede å se om kulturminister Trond Giske velger å gjøre alvor av sine uttalelser om at spill er kultur. I mine øyne burde man støtte dette arrangementet mer finansielt, i stedet for å legge det dødt.

Noe som også er bekymringsverdig er den effekten dette vil ha for andre arrangementer rundt om i landet. Det blir til stadighet avholdt lokale LAN-parties i distriktene. Skal disse måtte betale moms de også?

Kort fortalt har den norske stat, som første land i verden, valgt å støtte videre utvikling av dataspill, for blant annet å fremme norsk kultur og språk innen denne sjangeren. De vil med dette hjelpe den norske spillprodusentbransjen til å hevde seg på markedet og skape flere arbeidsplasser, for videre å sikre kvalitet og nyskaping. Sist, men ikke minst, er et av målene for denne satsningen å øke fokuset på sikker og trygg bruk av spillene for blant annet å unngå spilleavhengighet.

Jeg syns det er kjempeflott at stortinget har gått inn for å støtte denne typen medie, men jeg syns det er synd at det faktum at spill kan være en kilde til læring og kunnskap kun nevnes i en bisetning. De fleste vil karakterisere dataspill som underholdning og moro, men jeg mener det har et enormt potensial til å være en større kilde for læring ikke bare på fritidsbasis, men også innen skole, utdanning og arbeidsliv. Man finner i dag blant annet simulatorer for å forbedrede framtidige sjøfolk på arbeidslivet, eller oppdatere flygere på nyere teknologi, men dataspill kan anvendes på så mange flere områder, og dette mener jeg bør utforskes og bli benyttet. Hvorfor blir ikke dataspill i dag utviklet mer i denne retningen? Hva skal til for å få spillutviklerne til å innse at dette kan være et verdifullt satsingsområde, og samtidig få folk til å bruke denne typen medie til å tilegne seg selv og neste generasjon viktig kunnskap? Det er mye man må finne ut av, men jeg mener dette er noe som er verdt å sikte mot, ikke bare for oss selv, men også for de kommende generasjoner.

 *Link: http://www1.vg.no/spill/artikkel.php?artid=512191 

For å forstå det, må man forstå de mekanismene som ligger bak oppbygningen av et dataspill. De som faktisk får deg til å ville fortsette å spille spillet.

BEHAVIORISMEN: I det Herrens år 1849 kom russeren Ivan Pavlov til verden. Pavlov skulle vise seg å bli grunnleggeren av en svært innflytelsesrik psykologisk teori kjent under merkelappen behaviorisme. Pavlov observerte hvordan hunder reagerte ved å begynne å sikle hver gang de fikk mat.

Ved å sette en klokke til å ringe hver gang han fôret hundene, begynte de etter hvert å sikle bare ved lyden av klokken. Hundene hadde lært at hver gang klokken ringte, var det mat å få, og responderte ved å utskille mer spytt selv før de så snurten av maten. Konklusjonen var ikke til å ta feil av: hundene assosierte nå klokken med mat, og Pavlov hadde klart å endre hundenes atferd.

Tanken var jo selvsagt at disse mekanismene kunne overføres til mennesker. Behaviorismens fundament er at mennesker kan læres til å reagere på en bestemt måte ved å utsettes for bestemte ting, såkalte stimuli.

FORSTERKERE: Gjennom årenes løp utviklet Pavlovs observasjoner seg fra å være en sykelig besettelse av hundespytt, til å bli godt etablert i psykologien. Behaviorismen fikk mange tilhengere og ble videreutviklet blant annet av amerikaneren B. F. Skinner. Skinner har æren for innføringen av prisnsippet om forsterking. Sagt veldig enkelt: bli belønnet for å gjøre noe riktig.

En baby som ser en skje på tallerkenen, vil kanskje gripe etter den og kaste den ned på gulvet. Mamma bøyer seg ned og plukker opp skjeen fra gulvet og legger den tilbake på tallerken. Babyen griper skjeen igjen og kaster den på gulvet. Mamma bøyer seg ned igjen og plukker opp skjeen.

Resultatet kan vel de fleste tenke seg fram til.

At mamma plukker skjeen opp fra gulvet er en respons som fungerer som en forsterkningsmekanisme for babyen, og får babyen til å fortsette å kaste skjeen på gulvet. Hadde mamma bare latt skjeen bli liggende, altså fjernet den forsterkende konsekvensen, er det lite sannsynlig at babyen vil fortsette særlig lenge.

UTBREDT: Bruk av forsterkning er en viktig del av den kompliserte prosessen som kalles læring. På Allergot ungdomsskole på Jessheim har man begynt et prøveprosjekt hvor man tar i bruk en amerikansk teknikk kalt TAGteach. Prinsippet er en liten plastdings som læreren trykker på for å lage en skarp klikkelyd.

Hver gang en elev utfører en aktivitet på ønsket måte, blir han eller hun belønnet med en tag, altså et klikk med TAGteach-plastdingsen. Fravær av tag betyr ingen respons, altså ”prøv igjen”. Prøvekaninene på Jessheim hadde klare oppfatninger av den nye metoden:

- Innsatsen i timen blir litt bedre, for da vil man ha 'klikk' og sånn da.
- Ja, man føler på en måte at man får belønning for det man gjør da. Man får et 'klikk'. Det er jo ikke så mye, men det er ett eller annet som bare gjør sånn at du føler deg litt bedre da. Eller på en måte at du klarer det ordentlig.

TILBAKEMELDING: Umiddelbar positiv tilbakemelding på ønsket atferd er en velkjent og velbrukt fremgangsmåte i skole og arbeidsliv. Den positive tilbakemeldingen må gis så snart som mulig etter at den ønskede atferden er utført, slik at mottakeren lettere kobler den opp mot atferden.

Men det jeg snakket om var jo selvsagt spill, og hva har alt dette med dataspill å gjøre? Svaret er enkelt: det har alt med dataspill å gjøre. Men hvor i spillenes verden kan vi tydelig finne igjen alle disse prinsippene?

MMORPG: World of Warcraft er kanskje en av de aller største spillsuksessene noensinne, og tilhører sjangeren kjent som MMORPG (Massive Multiplayer Online Role Playing Games). Som kjent har slike spill som oftest en månedlig abonnentsavgift, og det er dermed i utviklernes interesse å beholde spillerne så lenge som mulig.

De må derfor rett og slett lære spilleren at han ønsker å fortsette å spille spillet deres.

Spilleren blir derfor konstant utsatt for forstekingsmekanismer. Ved å se på et typisk World of Warcraft-oppdrag, som å drepe et gitt antall giraffer, blir det hele ganske tydelig. Spilleren får et oppdrag og tilbud om en bestemt belønning for å utføre oppdraget.

BELØNNING: Når så spilleren begynner å kverke giraffer, vil han få umiddelbar tilbakemelding om det han gjør er riktig. Hvis han dreper et neshorn skjer ingen ting, men hvis han dreper en giraff vil han momentant få positiv tilbakemelding.

For å utføre oppdraget vil spilleren kanskje få et flott sverd som belønning, men vil også motta en pen sum erfaringspoeng. Disse inngår i en større forsterkingsmekanisme, der ønsket om å nå et høyere nivå får spilleren til å ville fortsette å gjøre oppdrag, siden høyere nivåer låser opp nye muligheter.

Dette finner en igjen i forskjellige former i de fleste dataspill, men er nok spesielt tydelig i MMO-spill. Det spesielle med disse spillene er også det sosiale aspektet; at man spiller sammen med tusenvis av andre.

SOSIALT: Som medlem av et laug (guild) vil nettopp det å ha oppnådd et høyt nivå, eller fått tak i et bestemt magisk sverd, dekke et behov for anerkjennelse i spillverdenen, som igjen er en forsterking som oppmuntrer til å stadig strekke seg lenger for å skape begeistring. Maslows behovspyramide illustrerer dette veldig godt.

Akkurat som at babyen gjerne fortsetter gåtreningen, hvis begeistringen er stor fra omgivelsene.

De enorme mulighetene for kontroll, og den umiddelbare tilbakemeldingen, gjør at spillene i realiteten fungerer som rene forsterkingsmaskiner.

KONTROLL: Enkelte mennesker opplever liten grad av kontroll og forutsigbarhet i hverdagen, og spillet blir lett for dem en flukt fra virkeligheten inn i en verden der også de finner kontroll og forutsigbarhet. En kan spille for å oppleve behagelige ting, eller en kan spille for å slippe unna ubehagelige ting. For mange er det nok litt begge deler.

Men en ting er sikkert: vi lar oss alle henrive av spillenes fantastiske evne til å oppsluke.

Jeg håper jeg har anledning til å oppdaterer bloggen oftere fremover, etter at jeg har kommet hjem fra en studieuke i København. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale alle og enhver som liker spill, å stikke øret innom Studentradioen i Bergen klokka 18:00 hver tirsdag, hvor jeg har blitt fast inventar i spillmagasinet Hardcore. Får du ikke inn Studentradioen i Bergen, blir sendingene til Hardcore også lagt ut på It-avisens freecast.

Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg synes det er litt påfallende at japansk underholdningsindustri ser ut til å favorisere det hvite og det helt perfekte. Typisk for mangagrafikk er ikke bare at karakterene har et helt perfekt utseende (dog ofte svært store øyne) og en hårfrisyre av en annen verden, men at de nærmest utelukkende er hvite.

Bildet ovenfor er hentet fra det kommende Final Fantasy XIII. Jeg tror det er en gutt, men jeg vet ikke. Hvit hud, blondt hår, blå øyne. Er ikke det litt rart? Den store rollespillskaperen Square Enix skaper spill for et internasjonalt marked, men først og fremst for det enorme japanske spillmarkedet. Er det ikke da litt rart at karakterene, og spesielt hovedpersonene i spillene, aldri har et asiatisk utseende?

I den siste tiden har jeg spilt det japanske rollespillet Eternal Sonata til X-Box 360, et spill som har ilagt seg en særdeles tegneserieaktig grafisk stil. Her er det igjen manga som regjerer. Karakterene har store øyne og fascinerende hårfrisyrer, og de er hvite. Alle sammen er hvite. Hvorfor? Hvorfor skyr japanerne sitt eget utseende? Japan stod riktig nok på nazistenes side under andre verdenskrig, men jeg har litt vanskelig for å tro at dette kan ha noe som helst med grunnen å gjøre.

Personlig elsker jeg den japanske rollespillstilen. Ikke fordi jeg elsker manga, men fordi jeg elsker oppbygningen som disse spillene har. Jade Empire er det eneste rollespillet jeg kommer på hvor karakterene har et gjennomgående asiatisk utseende, men dette er paradoksalt nok utviklet av den vestlige spillprodusenten BioWare.

Hvorfor er ikke Super Mario og Zelda av asiatisk utseende? Hva er det ved sin egen fysiske fremtoning japanerne hater så intenst?