Så kom det en spiss, sviende smerte. Ikke god. Ikke på noen måte god. En tynn, djevelsk pinne. Et mini-spanskrør. Men den var til å holde ut. fordi intensiteten var lav. Enn så lenge. Hun jobbet i bølger. Løst, medium, hardt, medium, løst. Pause. Skru opp intensiteten et halvt hakk. Løst til hardt til løst igjen. Igjen og igjen, med et pusterom imellom, med litt og litt hardere intensitet. Jeg pustet tyngre. Jeg sukket, jeg svelget. Jeg svettet. Kroppen begynte å skjelve. Småskjelve. Tilslutt stønnet jeg. Et dypt stønn. Det hele gjentok seg noen ganger. Det endte hver gang med et dypt stønn fra meg. Ikke et skrik, ikke direkte en smertelyd. Mer av en gromlyd. Eller noe midt imellom. Men det kom fra et bestemt sted i meg. Fra der jeg nesten må skrike i smerte, men ikke helt. Fra der jeg nesten kan stønne i vellyst, men ikke helt. Fra det uutgrunnelige stedet i midten, som ikke lar seg beskrive. Som må oppleves. Fra et sted av tilstedeværelse i kroppen, like før jeg får lyst til ønske meg langt bort. Fra stedet mot grensen. Ad limes. Ikke over grensen. Plus ultra. Fra stedet mellom limes og ultra, for å være helt presis. Kom mine dype, boblende, primalrøde stønn. Veldig zen, skulle jeg sagt. Hvis det ikke var fordi jeg var helt hinsides ord på det tidspunktet. Og ønsket den tynne pinnen hun slo meg med, pokkerivold. Jeg hater ting som bare svir og svir. Og gjør vondt-vondt. Hvis det ikke var en mening med det. Men det var det denne gangen. Hengende i limbo, i en vanligvis skjult del av mitt sinn. Som jeg nå kunne oppleve. Mellom limes og ultra. Brukte jeg stemmebåndene på en måte som hittil var ukjent for meg. Men jeg kunne ikke annet.

For det viste seg at nettopp dette stønnet var brunstropet fra det mannlige kjønn til den menneskelige kvinne-skapning. Men det fikk jeg ikke vite før etterpå. Jeg skled av massasjebenken, den var våt av kaldsvette, og knelte foran hennes føtter. Full genufleksjon, full nakenhet. Jeg sa "takk". Kroppsholdningen sa "takk". Det er vanskelig å uttrykke seg når man har vært uten ord en halvtimes tid eller mer. Det er vanskelig å snakke når tiden har stoppet opp. Men det gjorde godt å få lov å knele. Jeg kledte på meg med ryggen til forsamlingen i neste rom. Det var merkelig stille der nå. Jeg gikk alene inn i naborommet, inn til festen i det blå rommet. Jeg trengte sårt en GT. Det var da de fortalte meg det. At det hadde vært fantastisk å være tilhører. At tre heterofile og ikke-sadistiske kvinner hadde spisset ører i naborommet da jeg begynte å stønne. Fordi mine primallyder vekket noe basalt i dem. Deres øyne ble fuktige og glassaktige. De ble rett og slett kåte. De klarte ikke å la være. De ble rett og slett våte. Av mine brunstlyder. Av min smerte-glede. Av min og Hennes "shared zen-moment". Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Men det var ikke behov for noe svar. For kvelden var allerede fullbrakt.

Og her er vi ved poenget. Det er ikke alltid en sammenheng mellom hva kroppen signaliserer av interessante muligheter og hva sinnet er villig til. Uansett hvor stor og sterk man er, mulighetene for interessant action ligger alltid i sinnet. Og har man ikke anlegg for dominans eller sadisme på et fysisk plan, hjelper det lite med en mann som er sterkere enn meg. Da er kreftene fånyttes, så og si.

Men sinnet rommer uante muligheter. En som er fysisk svakere, kan dominere sin partner på den mest utstuderte måte. Fordi sinnet og personligheten rommer en stor kraft. Som andre har lyst og villighet til å underkaste seg. Selv er jeg ikke skapt for å dominere andre psykisk, annet enn i svært korte perioder av gangen. Men jeg kan kjenne det når jeg møter en person med sterke dominerende krefter i seg. Og jeg kan bli sjarmert av det. Og da er det ikke lenger så viktig med det fysiske styrkeforholdet oss imellom. Da er det heller ikke så viktig for meg om det er en mann eller en kvinne. Mind over matter er regelen som da gjelder. Og det er jo eventyrlig. Naturstridig, på en måte. Mennesker er rare.

Eller kanskje ikke så rare allikevel. For det er behagelig med en som kan bestemme. En sterk leder som har alle svarene. Vi ser det i næringslivet og i politikken. Dagens amerikanske presidentkandidater ville aldri vært aktuelle som kandidater hvis de ikke ble sett på som sterke ledere. Med stor vilje til makt. Så også i det små, i parforhold. Men med min iboende vrangvilje tror jeg nok at jeg ville bli et vanskelig kasus å dominere psykisk. Jeg kunne jo risikere å drive den dominerende part på veggen. Og det er jo sannsynligvis feil strategi når jeg selv ønsker å bli slengt i veggen?

Så hørte jeg Stemmen. "Reis deg opp og ta av deg klærne. Still deg opp mot veggen. Nå." Jeg kjente det langt ned i magen. En vill nervøsitet. En svak protest. De neste minuttene skulle bli lange for meg. Smertefulle. Jeg holdt tilbake et svakt klynk, jeg så Stemmen inn i øynene et kort øyeblikk. Men Stemmen bestemte. Jeg reiste meg stille opp, begynte å kneppe opp skjorta. Overkroppen var naken. Jeg gikk mot veggen, stilte meg opp med ansiktet mot veggen. En stor hånd bandt opp den ene armen min, strakk den ut og opp. Så den andre. Jeg var fastspent. Det romsterte i magen. Nerver. Nervøsitet. Ville det bli lett ikveld? Eller vanskelig? Hvor sadistisk var Stemmen? Det var ikke lenge før jeg ville finne ut det. Jeg spredte beina godt, svaiet i ryggen og skjøt baken ut. Så det var lett å treffe den. Utrolig sårbart. Jeg gruet meg.

Skrittene hans fjernet seg. Jeg hørte latter i rommet. Han ba om redskap hos sine kolleger. Jeg kunne ikke snu meg, jeg ville ikke. Måtte bruke de siste dyrebare sekundene til å stålsette meg. Han var tilbake. Jeg hørte et svusj i luften. Det var lyden av spanskrøret. Det første slaget traff meg. Hardt. Kroppen reagerte instinktivt. Før jeg gjenvant kontrollen. Det var vondt. Skulle det bli en sånn kveld? Jeg svelget tungt. En tøff reise lå foran meg. Stemmen ville det tydeligvis slik ikveld. Så jeg fokuserte på pusten.

Hele verden var klemt sammen rundt meg, kun en liten åpning igjen å fokusere på. Ingen vei tilbake. Bare smertene lå foran meg. De måtte gjennomleves. Så jeg overga meg til smerten, til skjebnen, til Stemmen. Det var sommerglad latter i lokalet, men jeg hørte den ikke lenger. Jeg var på vei et annet sted. Det var en helt vanlig kveld på byen.

"Bind meg fast, og sett meg fri"