På Roskilde Festival er man kreativ, sjov og dyrker fællesskabsfølelsen – og det giver bonus på arbejdspladsen.

Er man en af dem, der drømmer om at feste igennem på Roskilde Festival, og som endnu ikke har fået fri fra arbejde, er der her et seriøst argument til chefen. Et argument støttet af forskning.

»Roskilde Festival er en stor voksen-lege­plads, hvor man kan være andet end det, man er til hverdag. Lige nu efterlyser virksomhederne kreative medarbejdere. Og hvis man skal være kreativ, skal man lege. Ellers går det i stå,« siger Ann Charlotte Thorsted, forsker i innovation og voksenleg, som mener, at det i mange tilfælde vil give god mening, hvis chefen siger ja til at lade sine ansatte drage af sted til fire dages festival som inspiration til arbejdet.

»Der sker nogle erkendelser, når man bliver ramt i hjertet af musik under en koncert. Det er en god følelse, som man gerne vil bringe videre til andre på jobbet. Der er stadig de gammeldags industrivirksomheder, som ser anderledes på den slags, men de falder bag om dansen i fremtiden. Der ligger et krav i tiden om, at arbejdet skal være sjovt,« siger hun

Ann Charlotte Thorsted, den til artiklen indforskrevne "ekspert" er "PhD fellow" (det kalder phd-studerende det, når de ikke vil hedde "studerende") på Danmarks Pædagogiske Universitet, hvor hun startede i april dette år. Hendes omfattende forskning betyder således, at hun har kompetence til at etablere at:

• Virksomhederne "lige nu" efterspørger "kreative medarbejdere." (Og det gjorde de ikke for 2 år siden? Eller?).
• De "gammeldags industrivirksomheder falder bag om dansen" (går bag om dansen?) hvis de ikke giver medarbejderne fri i fire dage til at tage til Roskilde-festival.  (Og det ved hun hvorfra? Hvilke internationalt publicerede, peer-reviewede undersøgelser understøtter dette?).
• "hvis man skal være kreativ skal man lege." Tjaaa ... Det er vist en ren sammenblanding af at det explorative kan være fælles for såvel leg som kreativitet. Men leg kan være yderst formel og ukreativ. Og kan man ikke være "kreativ" uden at lege? Forlyder der noget om at Dostojevski legede? Eller Wagner? Eller Gödel?  Særdeles alvorlige herrer. De har næppe leget meget. Men de var kreative som bare Fanden.

Psykisk-, psyksosialt- og kulturelt relaterte babydrap.

Babydrap forekommer i alle verdenshjørner, både i rike og fattige, folkerike og folkefattige land. Årsakene varierer fra bestialsk, seksualisert vold, til psykososial nød der en alenemor grunnet manglende ressurser og omsorgsevne begår en form for eutanasi overfor sitt nyfødte barn. I førstnevnte tilfelle, føler vi bare avsky overfor gjerningspersonen. I sistnevnte tilfelle, sitter vi gjerne tilbake med følelser av sinne og mismot. Da særlig om ugjerningen blir begått i land med tilsynelatende velutviklete sosial- og helsetjenester. Både fordi vi forsøker å føle på den bunnløse fortvilelsen bak handlingen, og fordi vi gjerne vil tro at miljøet rundt og offentlig forvaltning skal fange opp og hjelpe disse kvinnene gjennom svangerskap, fødsel og oppfostring av barnet - gi mor og barn trygghet.

Vi klarer knapt å ta inn over oss det faktum at babydrap skjer, også i dagens Vest-Europa. I Tyskland har man hatt en bølge med barnedrap, og vi opplever årlig tilfeller også i Norden. Tallene er synkende og årsakene til ugjerningene flere, men det bekymrer at det skjer. Angående synkende tall for babydrap i Norge, er disse heller uetterrettelige. Det fordi leger, under dekke av taushetsplikt, ikke politianmelder saker der hvor det er mistanke om babydrap, og at sakene derfor ikke etterforskes. Høsten 2006 skrev Riksadvokat Tor-Aksel Bush brev til Helse- og omsorgsministeren hvor han sterkt kritiserte Helsedirektoratet for en praktisering av taushetsplikten som ikke har støtte i norske rettskilder. Helsedirektoratets medlemmer hevder på sin side at loven om taushetsplikt er klar. Daværende barneombud, Reidar Hjermann, uttrykte bekymring over helsetoppenes holdning i saken.

Det er også slik at straffen i saker der babydrap er begått av den biologiske moren settes lavt i forhold til lovbruddets art. (Et eksempel på dette fra 2002, er straffen på 3 års fengsel en svensk mor ble ilagt for å ha kvalt sine to babyer, den første i 1993 og den andre i 1999. Likene gjemte hun i fryseren). De relativt lave straffene kan skyldes problem med å bevise at handlingen gjøres med forsett, eller uvisshet rundt gjerningspersonens psykososiale forhold og mentale tilstand i gjerningsøyeblikket. Men det kan også tenkes at det ligger en erkjennelse av skyldfølelse over sviktende samfunnsansvar bak domsavsigelse og straffeutmåling.

Det som er enda vanskeligere å forholde seg til er at babydrap, som i utbredt grad skjer i tett befolkede land som India og Kina, har utviklet seg til å bli kultur. En kultur som også blir med på flyttelasset når de bosetter seg og føder barn her i Vesten. Favorisering av guttebarn som bærere av familienavn og tradisjon, og som resultat av en ønsket politikk om å dempe befolkningsvekst og fattigdom (begrenset forsørger- og omsorgsevne) gjennom ett-barns eller få-barns familier, har bidratt til å utvikle kyniske holdninger til nyfødte jentebarns menneskeverd og rett til å leve. Tall for fødselsrater over barn av indiskfødte kvinner bosatt i Storbritannia, viser et misforhold mellom gutter og jenter som tilsvarer at hvert tiende jentebarn “mangler”. I perioden 1990-2005, mangler 1.500 jentebarn. Disse antas å ha blitt fjernet ved abortinngrep.

Daily Mail trykket i desember i fjor en artikkel under tittelen ”Britain's missing babies: A chilling new investigation reveals a disturbing trend” (en artikkel som gjør sterkt inntrykk!), om indiskfødte kvinner, bosatt i Storbritannia, som under press fra ektefelle og storfamilie velger bort jentefostre ved abortinngrep. Selv om disse britene med indisk etnisitet har levd sine voksenliv i en Vestlig kultur, evner de ikke å omstille sin mentalitet angående synet på jentebarn og likeverd mellom kjønn.

Man undres over alle disse brudd på menneskerettigheter. Og man spør seg om hvor stor tyngde og troverdighet de politikere har som stadig er ute og kritiserer andre nasjoner for brudd på menneskerettigheter har? Det er viktig at temaet holdes varmt, men her finnes forbedringspotensiale for alle nasjoner. Abortloven i Norge sier at kvinnen selv kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet, men at denne retten til selvbestemt abort er tidsbegrenset og gjelder til og med tolvte uke i svangerskapet. Videre er Norge, som blant andre India og Kina, fullverdige medlemmer av Barnekonvensjonen (FN) som trådte i kraft i 1990.

Man burde altså kunne forvente at mor og barn gis oppfølging, støtte og beskyttelse fra og med trettende svangerskapsuke i Norge, og at ethvert født barn i land som er fullverdige medlemmer av Barnekonvensjonen, nyter godt av sin status som verdensborger. Drap på spedbarn i India som beskrevet i artikkelen i Daily Mail; “One of the most horrific methods is "dry drowning", where the open mouth of a female infant, searching for her mother's nipple, receives instead a handful of grain or rice which chokes the child to death. There are also reports of baby girls buried avlive.”, sier noe om hvilken jobb som må gjøres i det enkelte medlemsland ihht Barnekonvensjonen, og hvilket ansvar som hviler på det internasjonale samfunn. For Norges del må det bli slutt på at mistenkelige babydødsfall ikke anmeldes og etterforskes. En slik praktisering av taushetsplikt fra leger, undergraver rettsstatens mulighet til å oppfylle sin plikt. Når taushetsplikten bidrar til å skjule eller beskytte overgrep og drap har den, slik jeg ser det, mistet sin funksjon og legalitet.

Men hvordan stemmer dette inngrepet i Renaelva med hva som har blitt sagt og lovet i saken underveis? Følgende sitat er sakset fra dette dokument, sitat:

PROSESS Rena Elv/Løpsjøen

1. Rena elva skal ikke røres - Stortingets vedtak om ny hovedflyplass og flytting av Kavaleriet til Åmot, spesifiserer opprettelsen av vernesoner mot Løpsjøen og Rena elva, for å beskytte vassdraget mot forsvarsaktiviteter (Stortingsprop. 90 [1991-1992]).

2. Rena elva konsekvensutredes ikke - ingenting skrives som tyder på bruk verken av Rena elv eller Løpsjøen gjennom Konsekvensutredning om nytt regionalt skyte- og øvingfelt 1996

3. Rena elva / Løpsjøen skal ikke røres - Åmot kommune vedtar kommunedelplan for Rødsmoen (1997), der vernesoner opprettes for å sikre vern av disse viktige friluftsområdene.

4. Rena elva skal ikke brukes - prosjektdirektør Gransæter under åpent møte på Terningmoen, 7. juni 1997.

5. Bruk av Rena elv/Løpsjøen ikke aktualisert - Stortingsmelding nr. 11 (1998 - 1999), vedtatt 19. mars 1999 uten at vassdragene er nevnt.

6. Forbud mot inngrep i Rena elv - enstemmig kommunestyrevedtak 31. mai 2001.

7. Bruk av Rena elv / Løpsjøen ikke problematisert - Vedtak av Stortingsprop. 45 (2000 - 2001), juni 2001, som innebærer flytting av ingeniørregimentet fra Hvalsmoen til Rena. Ingeniørregimentets behov for øving i vann utenfor forsvarets eksisterende områder nevnes ikke, og er ikke gjenstand for debatt eller problematisering. Heller ikke behov for Broskolen i Løpsjøen.

8. Bruk av Rena elv må konsekvensutredes - Åmot kommunes anmodning til MD, avvist av MD 01.07.02.

9. Broskolen vedtas med knappest mulig flertall - Åmot kommunestyre 4.9.03, etter sterkt statlig press. Bygging er ennå ikke startet.

Ingeniørregimentet oppdager at Rena elva og Løpsjøen ikke tilfredsstiller deres øvingsbehov. Det kommer som en stor overraskelse når Forsvarsbygg avslører at Glomma må tas i bruk i tillegg. Forsvarsbygg forsikrer at bruken kun vil skje i begrenset omfang. Så utarbeides aktivitetsplanene, som viser at Glomma kan belegges med aktivitet ca. 65% av året.

Under befaring i Åmot juni 2005, ba SFT om et utfyllende notat om konsekvensene for Holmbo camping av Forsvarets bruk av Rena elv og Løpsjøen (Rødsmoen øvingsområde og Regionfelt Østlandet). Notatet fra BIO-RØ er basert på tilgjengelige utredninger og planer, og kan leses ved å klikke på lenken nedenfor. Sitat slutt. (Se lenke i bunn av denne). 

Lokaldemokratiet har blitt tråkket ned i myra fra første stund ved at Åmot kommunestyre enstemmig, og i tre omganger, gikk mot opprettelse av skytefelt. Dernest ble kommunestyret, sammen med et enstemmig Fylkesutvalg i Hedmark Fylkeskommune, overkjørt av staten etter krav om at utbygging skulle stanses i påvente av at søknaden om utslippstillatelsen for støyforurensning var ferdigbehandlet av SFT. Og endelig tok kommunen opp med Miljøverndepartementet (MD) behovet for ytterligere konsekvensutredninger, som følge av krav i flere høringsinnspill til revidert kommuneplan, da etableringen av Østerdal Garnison med overføring av Ingeniørvåpenet ble bestemt. MD, som avgjør slike saker, viste i stedet til Forsvarsdepartementets egne vurderinger der behovet for ytterligere konsekvensutredninger ble avvist!

Man tror knapt hva man leser! Og dette er bare små utdrag som viser hvordan lokaldemokratiet kan overkjøres og ignoreres fullstendig når sentrale myndigheter har bestemt seg for noe. Mitt inntrykk er at Åmot kommunestyre har vært på banen og forsøkt på hederlig vis å ivareta naturen i området. Etter hvert har de vel innsett at det bare er å nikke og dilte med. Kanskje har noen også latt seg presse eller true grunnet risiko for tap av de økonomiske fordeler militær tilstedeværelse gir for kommunen og det lokale næringsliv. Men alt i alt er dette et skremmende eksempel på maktovergrep og manglende respekt for lokaldemokratiet - faktisk også overfor Fylkesmannen!

Det sørgelige faktum er at sentrale myndigheter har vært en av hovedaktørene bak voldtekten av lokaldemokrati og lokalsamfunn. De har ikke ønsket konsekvensutredninger. De har ikke vært opptatt av å få fakta på bordet. De har vært like løgnaktige og udemokratiske hele veien som Forsvaret og Forsvarsbygg. Det at man underveis stadig har frontet anlegget som et prosjekt med høyt fokus på naturmiljøet, åpen og god informasjon, samt godt samarbeid med lokalsamfunnet, framstår bare som en av mange usannheter.

Nå har Forsvarsbygg opprettet et eget Rena Forum (RF) som er omtalt i deres Nyhetsbrev for februar 2008. Jeg har ikke sett noen deltakerliste for RF, men det vil snart vise seg om man vil finne personer til forumets 8 stoler. Det mest overraskende om man klarer å opprette et slikt forum, er at bakgrunnen som er skissert ovenfor er allment kjent. Deltakerne fra ulike brukerinteresser av elva vet at dette høyst sannsynlig blir et spillfekteri mot umoralen selv. Det beste man kan oppnå, er å bli sittende som gissel i saker der alt synes planlagt på forhånd, og hvor det som tilsynelatende skal handle om miljøhensyn, demokrati og samarbeid, er skuebrød. Om noe overrasker, er det at ikke Den Norske Turistforening ved lederen er invitert inn i forumet. DNT er trolig ikke, som tidligere i prosessen, mot inngrepene per i dag. I hvert fall ikke om vi spør lederen, tidligere Forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Hun ville blitt et egnet gissel, for ikke å si Krohn-vitne.

RENA FORUM

2 repr. Åmot Elvelag/Åmot Utmarksråd, (sekretariat)

1 repr. Forsvarsbygg

1 repr. Glommen og Laagen Brukseierforening

1 repr. Åmot Jakt- og Fiskeforening

1 repr. Åmot kommune

1 repr./observatør, HiH/Evenstad Settefiskanlegg

1 repr./observatør, Fylkesmannen i Hedmark

Vederlaget for å sitte i RF, vil nok bidra til at navnelista blir fylt uten problemer. Men annet enn noen kroner for å sitte der, vil det neppe være å hente. Historien i denne saken tilsier ikke det. Og Fylkesmannen i Hedmark, samt representanten fra Åmot kommune, burde boikotte hele forumet ved å trekke ned buksene, bøye seg fram og vise sårskader fra tidligere voldtekt! I tillegg har HiH/Evenstad Settefiskanlegg og Fylkesmannen i Hedmark (ved Fiskeforvalteren) vært mer opptatt av settefisk enn villfisk, og her stiller også GLB sterkt. Så med tanke på elvas og villfiskens ve og vel, er de blanke - eller snarere svarte - kort.

Det eneste fornuftige Fylkesmannen kunne gjøre, var å gi sin plass og sin stemme til for eksempel Museth eller Kraabøl (2 av 4 bak NINA-rapport 234), to biologer med fersk kunnskap om lokaliteten og problematikken ihht Forsvarsbyggs planer, og med en integritet panelet kunne nytt godt av. På den annen side er jeg høyst usikker på om deres bidrag ville hatt noen virkning når jeg ser hvordan rapportene deres leses og hvordan de brukes:

Utdrag fra NINA-rapport 234, og eksempel på Forsvarsbyggs bruk av denne rapporten, blant annet i sitt Nyhetsbrev, februar 2008:

Under kapittelet i Nyhetsbrevet som heter “Effekter på fisk og miljø”, stemmer fint lite. Man innleder med å vise til et miljøfaglig grunnlag for OVAS-inngrepet ved rapporter fra NIVA og NINA, og man skriver, sitat:

Basert på denne kunnskapen er Forsvarsbygg av den oppfatning at de samlede effekter av bygging og drift av traséene ikke vil påvirke produksjonsforholdene for fisk i vesentlig grad. Sitat slutt.

NINA Rapport 234 er en av rapportene man støtter seg på, og den sier blant annet i debattdelen (5.2), sitat:

Denne undersøkelsen har bekreftet at OVAS-området er et viktig gyteområde for både harr og ørret. (…) Vi vurderer de negative effektene av de fysiske inngrepene i OVAS-området som potensielt mer alvorlig for harr- og ørretrekrutteringen i området enn militær båtaktivitet i elva i det omfanget som er skissert. (…) Dersom gytingen blir utsatt som følge av forstyrrelser vil dette sannsynligvis medføre redusert naturlig rekruttering for vedkommende art. (…) Forsinkelser (i gytingen) utover disse naturgitte forholdene (temperatur, lys, med mer.) har vist seg å redusere gytesuksessen i betydelig grad. (…) Overmodning gir redusert levedyktighet hos rogn, og økt dødelighet, misdannelser og redusert fertilitet øker med økende antall døgn som går mellom tidspunktet for eggløsning (naturlig gytetidspunkt) og forsinket gyting/befruktning. (…) Disse tre faktorene (dødelighet, antall misdannede og antall ubefruktede rognkorn) er essensielle parametere på naturlig gytesuksess, og den raske og betydelige endringen som følger av økende tidsdifferanse mellom eggløsning og befruktning viser hvor sårbar laksefisk er for forstyrrelser som medfører forsinket gyting. (…) Forstyrrelser fra båttrafikk i Rena vil kunne virke forsinkende på gytefisk ved at fryktreaksjoner som oppstår hos fisk ved passering av båter vil medføre avbrudd i naturlige atferdssekvenser i forbindelse med forberedelse til og gjennomføring av gytingen. Sitat slutt.

Jeg minner altså igjen om hva Nyhetsbrevet fra Forsvarsbygg sier: “Basert på denne kunnskapen er Forsvarsbygg av den oppfatning at de samlede effekter av bygging og drift av traséene ikke vil påvirke produksjonsforholdene for fisk i vesentlig grad.”

Hva skal man egentlig med forskningsrapporter når man ikke klarer å lese dem? Og hvordan i all verden våger man å støtte seg på disse rapportene, som så klart sier at anlegging og drifting av OVAS-traséene, og med tilhørende båttrafikk under øvelsene, med all mulig sannsynlighet vil påvirke fiskens gytesuksess? For her kommer også vitellogenesen (modning av rogn i en 2-månedersperiode før gyting) inn, som forteller at forstyrrelser av gytefisk de to månedene før selve gytingen trolig skader mer enn forstyrrelser under selve gytingen. Jeg kan ikke med beste vilje tolke Forsvarsbyggs Nyhetsbrev som annet enn desinformativt! Og at det skjer bevisst og med overlegg for å unngå protester fra lokalbefolkningen, er jeg ikke i tvil om.

Sjansen for at Museth og Kraabøl ville blitt gisler som medlemmer av Rena Forum, siden Forsvarsbygg allerede har vedtatt og startet inngrep og ødeleggelser i elva, er mer enn stor. Men de ville blitt gode navn på lista når Forsvarsbygg skulle framlegge bevis for at de har gjort alt i sin makt for å ta hensyn til villfisk og miljø.

Hele saken har vært betent fra start, og det slutter ikke her. Jeg kontaktet forleden dag et medlem av Forsvarskomitéen for å få dem til å se inn i ulike sider ved saken, og ble lovet at det skulle luftes for Forsvarsdepartementet i går (13.02.08). Om konkrete svar kommer ut av det, eller hvor vidt saken blir noen sak, er høyst tvilsomt. Men det er lov å håpe.

I papirutgaven sto det også et tillegg av samme forfatter som sier noe om tallene for innrapportert helsepersonell, og da grunnet ulike ulovligheter. Jeg siterer (kursiv) det som sto under overskriften Fire mistet helselisensen:

Fire personer mistet linsensen til å jobbe som helsepersonell i fjor. Statens helsetilsyn har gjort opp status for året 2007. I Telemark ble fire leger og annet helsepersonell fratatt lisensen til å utøve yrket sitt. Tre personer fikk advarsler fra Helsetilsynet. Reaksjonene fra Helsetilsynet kom etter at helsearbeidere har brutt helsepersonelloven.

På landsbasis delte Statens helsetilsyn ut 77 advarsler og inndro 70 autorisasjoner i 2007. Det er omtrent like mange som året før. Av de 77 som mistet autorisasjonen var 22 leger og 28 sykepleiere. Rusmisbruk var vanligste årsak til tap av autorisasjon. Oppførsel, seksuell utnyttelse av pasienter og at autorisasjonen allerede var inndratt i et annet land var andre viktige årsaker.

I fjor kom det inn flere tilsynssaker til Statens helsetilsyn enn året før. Likevel endte det i én færre reaksjon. -Betyr det at pasientene har fått lavere terskel for å klage? -Det er så små variasjoner at vi heller tror det dreier seg om naturlige svingninger, sier avdelingsingeniør Gorm Are Grammeltvedt i Helsetilsynet.

I tillegg til at det her kommer tall på bordet, som jeg ikke klarte å finne til forrige innlegg, dukker også en annen faktor opp som det er verd å legge merke til:

"(...) Oppførsel, seksuell utnyttelse av pasienter og at autorisasjonen allerede var inndratt i et annet land var andre viktige årsaker."

Jeg må undre meg på om dette er et resultat av den legemangelen småbyer og tettsteder i mange kommuner sliter med? Er det faktisk slik at desperasjonen etter å fylle legestillingene, som er pålagt kommunene, fører til lemfeldig kvalitetssjekk av legene som tilsettes? At kommunene ikke kan velge blant de beste legene i klassen når man har et dekningsunderskudd, kan man forstå. Men at man ansetter utenlandske leger som ikke lenger har autorisasjon - leger som i et annet land er blitt fratatt sin autorisasjon og rett til å praktisere - verken kan eller vil jeg forstå!

Lista for å miste autorisasjonen som lege, ligger etter det jeg har lest og forstått høyt. Med alle forbehold antar jeg derfor at disse legene enten har blitt tatt i grove forseelser, eller gjentatte forseelser av ulik alvorlighetsgrad, i hjemlandet. Og i og med at de tapte autorisasjonene har latt seg avdekke etter at de ble ansatt her i Norge, må det bety at en avdekking kunne skjedd allerede i utgangspunktet. Dette er altså ikke hemmeligholdte dokumenter og opplysninger for de som foretar ansettelser, og det at legene har forbrutt seg igjen og blitt avslørt, bør få konsekvenser for tilsettingsrutinene - eller mangel på sådanne - for å unngå at dette fortsetter.

Fra tid til annen leser vi dessverre om tilfeller der leger blir beskyldt for å ha misbrukt sin autoritet og stilling i ulike henseende. Det kan være økonomisk motivert, skyldes misbruk av tilgang på medikamenter for salg eller eget bruk, reseptjuks, eller det kan være seksuelt motivert. Andre motiver finnes sikkert også. Men det å involvere seg seksuelt i sine klienter, med eller mot klientenes vilje, står i en klasse for seg. Her brytes det profesjonelle tillitsforholdet og den emosjonelt sett faglige avstanden som er så viktig. Man kan i noen tilfeller forstå at slikt kan skje, men det kan ikke aksepteres.

Jeg har ikke funnet noen statistikk som forteller hvor mange tilfeller vi har årlig om saker mot leger grunnet seksuelle overgrep overfor klienter, og uansett vil jeg anta det finnes mørketall som er vanskelige å estimere. Det har naturligvis å gjøre med tvilstilfeller og problematisk bevisførsel. Og særlig vanskelig blir det innenfor psykiatrien, der diagnosen kanskje fratar klienten enhver troverdighet. Utgangspunktet er jo at vi tror blindt på legen som vår kompetente fagperson og hjelper. Men at det skjer overgrep og avvik fra legeetikken er hevet over tvil, og det smerter faktisk litt å ta det inn over seg.

Kvinner i alle aldre, og særlig unge kvinner og tenåringsjenter, skal ikke måtte føle på mistanker om seksuelt misbruk i tilknytning til legebesøk grunnet nyhetsoppslag om faglig sett umoralske leger. Ikke menn heller for den saks skyld. Men jeg vil anta det i all hovedsak er kvinner som blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Og selv om enkelte leger fratas retten til å praktisere etter avsløring om utillatelig atferd overfor klienter, er kanskje den største skaden at mistillit er sådd i helsevesenet som etat. Vi hører og leser om det, og det er nok til at det ligger i tanken og plager.

Slike saker har ingen vinnere. Ofte står også ord mot ord uten at klare beviser kan føres, noe som skader begge parter og deres nærmeste uavhengig av hvem som er offer av de to. For det er minst like ille med feilbeskyldninger mot en lege, der motivet kan være å snyte til seg penger via erstatningssøksmål. Det kan ødelegge legens karriere som fagperson, i tillegg til hva en vedhengende mistanke påfører legen, hans familie og omgangskrets. Og en urettmessig beskyldning vil også havne i media og skade helseetatens omdømme. Tilliten som egenskap og verktøy blir skadelidende uansett.

Det er et stykke tid siden at jeg har checket Nomos-blog, så lad mig ile med at anbefale  Morten Uhrshov Jensens vurdering af Majestætens nytårstale og ikke mindst Lars Christiansens zapning af "Lennon-evangeliet." Det frydede Krabasken at se hade-sangen no.1, den idiotiske "Imagine," blive taget under vingebenet!

Drengene ovre på Konservativ Reaktion har leveret en række gode indlæg her i julen.

VG

Det reiser seg flere etiske og moralske problemstillinger knyttet til mennesker som lever i Norge illegalt. Etiske fordi man her har med ulovlig opphold å gjøre, samtidig som menneskerettighetene også gir de med illegalt opphold rett til bl.a. akutt legehjelp, samt skolegang for barna om de har vært her mer enn 3 måneder (FN’s barnekonvensjon). Så har man også mange aspekt omkring helsesituasjonen. Somatiske skader er en ting, psykiske og psykosomatiske skader en annen. Mange kvier seg naturlig nok også for å benytte offentlige tjenester de har krav på, av frykt for å bli tatt. Det er en uverdig og uholdbar situasjon for alle parter. Sverige og Sveits har opprettet egne helseklinikker for papirløse innbyggere, og trolig følger også Norge etter for å kunne ivareta sine forpliktelser på en for brukerne bedre tilgjengelig måte.

Vi har her en underlig og korrumperende situasjon der helsearbeidere, og framfor alt lærere som gir barn opplæring i etikk og moral, på en side plikter å gi barn med ulovlig opphold undervisning, og på den annen side har en samfunnsmoralsk plikt til å innrapportere det ulovlige oppholdet slik at barnet og dets foresatte tas hånd om av styresmaktene. Også alle de av oss som har mennesker uten oppholdstillatelse i vårt nabolag, fanges i en lojalitetskonflikt. Skal man i anstendighetens og medmenneskelighetens navn bidra til å skjule og heller hjelpe disse menneskene? Skal man være lojal overfor samfunnet og rapportere brudd på norske lover om opphold? Skal lojaliteten brukes til å la internasjonale menneskerettighetslover overstyre lojaliteten til norsk lov?

Det skrives at mange av disse menneskene er mer lovlydige enn de aller fleste for å unngå oppmerksomhet og å bli tatt. Men de må jo jobbe og tjene penger, eller begå vinningskriminalitet. Det betyr at flere lover brytes, nær sagt uansett. Det handler om de som benytter disse menneskenes ulike tjenester i jobbsammenheng uten å oppgi dette til myndighetene. Det handler om svart arbeid. Og det handler om vinningskriminalitet. De er i realiteten tvunget til å begå kriminalitet for å skjule det faktum at de ikke har lovlig opphold. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at myndighetene ønsker å ta tak i situasjonen heller. Med så mange uten oppholdstillatelse og så få pågripelser, ville det være en ren fallitterklæring både fra politikere, politi og etterretningstjeneste om man hevdet noe annet.

Hvordan man fra politisk hold vil løse denne vanskelige floken, gjenstår å se. Problemet med å ikke ta tak i det, er at respekten for norske lover og påtalemaktens forlengede arm forvitrer. Et annet poeng er at nordmenns kjennskap til disse forholdene, i negativ grad bidrar til å opprettholde istedenfor å bygge ned skepsis og mistenkeliggjøring av alle med utenlandsk, etnisk opphav. Det er ingen vinnere i slike saker, men å la det fortsette å skure og gå er trolig den dårligste løsning av alle.

Det er ikke noe nytt sett i forhold til lignende lønnsforhandlinger her hjemme. Faglært helsepersonell tvinges i kne og fratas i praksis streikemuligheter ved at regjeringen raskt kommer på banen med tvungen lønnsnemnd, da konsekvensene alltid innebærer en viss risiko for at livsnødvendig pleietrengende blir skadelidende. Men om denne finske modellen tas i bruk, der man går til kollektiv oppsigelse av sine stillinger, er det vanskelig å se for seg andre løsninger enn at lønnskrav i betydelig grad må innfris.

Kanskje innleder Tehy en ny nordisk trend i måten å løfte lavtlønnet helse- og omsorgspersonell på med masseoppsigelsene. Så langt har styresmaktene lent seg tilbake og stort sett alltid spilt på helsearbeidernes ansvarlighet overfor brukerne. Man har vært ute og rost disse yrkesgruppene for idealismen og varmen de viser og gir, og de har alltid funnet talspersoner, gjerne godt voksne og veletablerte kvinner med menn i full jobb, som uttrykker at de ikke valgte jobben på grunn av lønna. Det har vært et spill over tiår.

Nå blir det spennende å se hva som skjer med sykepleiernes lønnskrav og aksjoner i Finland. Og får de innfridd sine krav kan man vel bare vente på hjelpepleierne, omsorgsarbeiderne og ikke minst alle ufaglærte i kommunenorges helse- og omsorgsetater som med sin ansiennitet og opparbeidete erfaringskunnskap ikke så lett kan erstattes. Prislappen for å ivareta de hendene som utfører kommunenes lovpålagte helse- og pleietjenester, varme hender det trengs flere og flere av framover, kan bli meget høy.

Language, appearance, sex, and family: Each of the signs by which we used to recognize a member of the underclass fails today. But the proletarianization of the dominant minority has broader implications than changes in social norms. What we are witnessing is the aftermath of a collapse of the code of the elites, creating a vacuum in which underclass behavior takes on the elements of a code.

By code I mean your internal yardstick for tracking how you measure up to a standard that is accepted by those whose approval you seek. I will focus here on the code of the gentleman as it evolved in this country, where it had nothing to do with being rich or wellborn. To be an American gentleman meant that one was brave, loyal and true. When one was in the wrong, one owned up and took one's punishment like a man. One didn't take advantage of women. One was gracious in victory and a good sport in defeat. One's handshake was more binding than any legal document. When the ship went down, one put the women and children into the lifeboats and waved goodbye with a smile.

They used to be rules. Now they are jokes. Some men still live by them--there is a lot of stealth virtue going around--but they are embarrassed to say what they are doing. The code of the gentleman has collapsed, just as the parallel code of the lady has collapsed.

Jeg merket selv at overskriften traff slik redaktøren åpenbart har ønsket, og jeg liker ikke ordbrukens måte å vinkle et viktig tema på. Ordet sex selger, men dette handler om noe ganske annet i mine øyne. Det handler om å la barn utforske egen og andre barns kropper også i settinger der foreldrene ikke direkte har mulighet til å overvåke leken eller å gripe inn. Foreldrene må antas å være de som best kjenner barnets historikk og opplevelser, og ikke minst er det foreldrene som best kjenner besteforeldrenes synspunkter på hva barn bør og ikke bør få lov til. Faren for at mange barn blir ofre for svært ulike signaler fra voksne de er glad i og ofte forholder seg nært til, er absolutt tilstede. Selv om intensjonene i den praksis Pia Riis her taler for er ensidig gode, ser jeg også at resultatet kan bli forvirrede barn. Jeg må anta at det man aller minst ønsker, er å svekke barns tillit til foreldrenes (i noen grad også besteforeldrenes og øvrige slektningers) evne som oppdragere og forbilder. Det kan gi seg negative utslag på mange områder av oppdragelsen.

Jeg undrer meg også over at det ikke legges en mal for hvordan barns nysgjerrighet og lek med kropp skal håndteres av barnehageonkler og -tanter - både de med førskolelærerutdanning og de ufaglærte. Det kan ikke være slik at det i vesentlig grad blir opp til den enkelte barnehagetilsatte å tolke og håndtere dette rent subjektivt. Også barnehager benytter seg av vikarer ved korttidsfravær, og det må ligge en instruks til grunn for å sikre at for eksempel vikarer ikke reagerer signifikant annerledes på barnas atferd enn det de er vant til. Når Riis påpeker sin oppfatning om at det er stor usikkerhet blant barnehagetilsatte rundt om angående håndtering av barns nysgjerrighet på og lek med egen og andre barns kropp, mener jeg man har forsømt seg i opplæringen og derfor starter i feil ende. Slik jeg ser det burde barnehagepersonale landet over blitt kurset i en faglig fundert måte å håndtere dette på, enten barnehagen de jobber i er statlig, privat eller også preget i ulik grad av trospåvirkning. For med vårt bosetningsmønster er det for svært mange foreldre ikke snakk om et valg mellom barnehager med ulike etiske retningslinjer og ulik praksis av moral, men et valg mellom å takke ja eller nei til ett barnehageplasstilbud.

En mulig positiv effekt av å naturliggjøre barnas atferd på dette området, er å lettere kunne oppdage og komme i dialog med misbrukte småbarn. Her kan det være store gevinster å hente. Motsatt kan det bli svært utfordrende å takle misbrukte barns reaksjoner på å være vitne til eller selv bli del av intim kroppskontakt med “fremmede” (barn). Hvor et seksuelt misbrukt barn befinner seg i en fortregningsprosess, er det for eksempel umulig å vite. Det er også umulig å vite hvordan et misbrukt barn takler dette utenfor barnehagen, og når lyset slukkes for natten. Hva barnepsykiatrien sier om slike forhold vet jeg ikke, men at den faggruppen må være en sentral samarbeidspartner for å legge fundamenter i håndteringen av våre små verdensborgere også på dette området, synes påkrevd.

Jeg tenker også rundt dette med overgang fra barnehage til skole. Hvor - på hvilket alderstrinn og i hvilke settinger - endres reglene for atferd i det institusjonelle og offentlige rom? Og hvordan bør informasjonen til foreldre, også de som ikke benytter seg av barnehageplass, skje? Selv om “jeg” er hjemmeværende med mitt barn, ønsker jeg likevel å vite hva barnehagebarna er vant til å se på som akseptabelt. Mitt barn vil omgås barnehagebarna i ulike sammenhenger på fritiden (bursdager, lekeparker, osv.) og jeg må da forholde meg til alle sider ved barnas lek. Det er i det hele tatt mange sider å vurdere dette ut fra, og uansett kan man takke for at det nå legges på bordet til åpen diskusjon og meningsbrytning.

Det er mange nivåer å beskrive mental uniformering på, fra det familiære til det intra- og interkulturelle. Det handler om hvilke enheter vi definerer oss og agerer ut fra, og hvor sterke skjold vi pakker disse enhetene inn i for å beskytte og skjule holdninger og gjerninger på godt og vondt. Som eksempler på hvordan dette kan arte seg for den familiære enheten velger jeg på negativ side incest, der familiær lojalitet er skjoldet som ofte skaper taushet overfor omverdenen for å beskytte familiens ære og navn. Baksiden er at familien går i indre oppløsning grunnet det hemmelighold overgriper og offer praktiserer overfor øvrige familiemedlemmer av frykt for å skape disharmoni og skamfølelse, og i ytterste konsekvens familiesplittelse. Fortielse skjer innenfor og, intensjonelt feilaktig, for familien som enhet. På positiv side kan familieenheten, dersom den er harmonisk og åpen, gi medlemmene en trygghet og en felles styrke som gir enkeltmedlemmene de beste forutsetninger for selvrealisering, noe som igjen kommer familieenheten til gode. Ut av det, om alle basisbehov er oppfylt, vokser tryggheten som gjør at skjoldet kan åpnes.

For å eksemplifisere kulturen som enhet, er det nærliggende å gå til politiske styresett. Her danner den nordiske modellen, med sine gode sosialdemokratiske tradisjoner som gir trygghet i form av statlig organisert fellesskapsansvar, grunnlag for gode samfunn å leve i. Det å føle trygghet for grunnleggende utdanning, samt pleie og omsorg når helsa svikter og trygdepenger å leve av om man av ulike grunner ikke er i lønnet arbeid, legger til rette for at man kan praktisere god moral uavhengig av sosial status. Staten og kulturen som enhet inviterer her til gode holdninger og fellesskapsmoral. Motsatt, i samfunn der staten ikke representerer noe sikkerhetsnett for innbyggerne, overlates borgerne til å klare seg selv. Her vil det ikke utvikles holdninger og levesett som tjener et større fellesskap siden egoisme, lav moral og kriminell atferd for mange er forutsetninger for å kunne dekke nødvendige behov. Likevel vil også borgerne av disse kulturene definere seg som en enhet - et rike - som det bygges skjold rundt. Derfor kan det paradoksale skje at borgerne står sammen og forsvarer sin kultur, med alle dens mangler og svakheter, overfor fremmede kulturer. De har, til tross for at staten (fellesskapet) ikke stiller opp for dem (slik sosialdemokratiet gjør), en statlig-kulturell tilhørighet de vil stå opp for og forsvare utad. Som med incest-familieenheten handler det om å bevare ansikt og ære til tross for betydelige, disharmoniske, indre forhold.

Mellom familieenheten og nasjonalenheten finnes et utall av enheter, hver og en omgitt av skjold med ulik tykkelse. Det kan være store og små organisasjoner, ulike skoler, religioner eller særkulturelle regioner (for eksempel regioner med urbefolkningskulturer). Grupper av mennesker som i kraft av sitt medlemskap og tilhørighet er villige til å stå opp og forsvare enhetens agenda og indre liv - nær sagt for enhver pris. Grunnen er at enkeltmedlemmenes egen stolthet forbyr dem å innrømme svakheter og feil ved det system de selv - frivillig eller ufrivillig - mentalt uniformt er del av, eller som de beriker seg uhemmet på (s. 26: Det egoistiske menneske som ideolog). Og det er dette som indirekte og direkte truer menneskeheten, fordi enkeltindividets logikk, fornuft og empatiske grunnholdning overstyres av den mentale uniformering. Toleranse i møte med fremmede kulturer uteblir i stor grad. Tverrpolitiske og tverrkulturelle samarbeidskonstellasjoner hindres i å utvikle seg fritt til felles beste. Fellesansvar for naturmiljøet hindres i å utvikle seg. Og de nordiske, sosialdemokratiske nasjonene, med trygghet for borgerne grunnet velutviklede fellesskapsordninger - derav med tynne skjold rundt seg - utnyttes i noen grad av fremmedkulturelle som mangler reell tilhørighet, fellesskapsansvar og fellesskapsholdninger (s. 28: Innvandrernes samfunnsansvar). På den ene siden er enhetenes indre trygghet forutsetning for tynne skjold og fredelig, flerkulturell sameksistens, felles ansvar og innsats for natur og miljø. På den andre siden blir trygge enheter med tynne skjold utnyttet og felleskapsordningene truet. Iført våre mentale uniformer er vi fanget i spennet mellom altruisme og egoisme. Det hindrer sosial utvikling og utjevning, og det hindrer felles innsats for å utvikle gjensidig forståelse og respekt samt ivareta naturens bærekraft som grunnlag for alt liv.

Jeg skal ikke påstå dette er dagligdagse hendelser, men tenk om det skulle skje! Jeg tror kistene, i hvert fall i Irland, nå vil bli utstyrt med egen innvendig lomme til mobiltelefon, kanskje også litt å spise på mens man venter. Avisa Politiken har en helt utrolig historie å fortelle.

Hva ønsker journalisten å formidle? Hva forventer han at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest overskriften og artikkelen? Hvorfor knytte ugjerningen til partitilhørighet om drapet ikke er påvist å være politisk motivert? Har journalisten selv en politisk agenda her?

Jeg oppfatter dette som ondsinnet journalistikk der journalisten er ute etter å ramme en partipolitisk organisasjon. Dette er noe PFU burde ta tak i slik at vi blir spart for denslags framover. Irrelevante opplysninger som kan skade uskyldig part (les: parti) hører ikke hjemme i nyhetsbildet.

Oppdatering: Det er dagen derpå, og Aftenposten kjører nå også en sak på CCD.

Jeg håper inderlig at gjerningsmannen blir tatt. Og jeg lurer på hva straffen bør bli. Hva er passende straff for slik atferd? Den grove voldtekten finnes det strafferamme for, men minst like grovt er det å misbruke medmenneskeligheten, slik jeg ser det. Misbrukt medmenneskelighet rammer vidt. Det skaper usikkerhet rundt det å ta ansvar for å hjelpe mennesker i alvorlige situasjoner.

Det har vært saker tidligere, der landeveisrøvere har benyttet seg av samme taktikk, men jeg husker ikke lignende episoder her i landet. For et par år siden opplevde jeg frykten enkelte har for å stanse og yte hjelp. Jeg skulle på jobb en grytidlig søndagsmorgen og møtte en bil med en eldre herre som blinket med lysene og vinket ut av vinduet. Så jeg stanset for å høre hva han ville. Han fortalte at det lå en mann i grøfta noen hundre meter bak ham, at han ikke hadde turt å gå ut men at han hadde ringt politiet. Jeg fant mannen like etter og stoppet for å sjekke hva som var galt. Jeg innrømmer at jeg var på vakt og ikke følte meg veldig høy i hatten, men jeg syntes ikke jeg hadde noe valg. Kanskje hadde det skjedd en trafikkulykke, og kanskje kunne livreddende førstehjelp være nødvendig. Det viste seg at det bare var en sørpe full, ung mann, som hadde sovnet på vei hjem. Mitt poeng er at vi er ille ute den dagen ingen våger å stoppe for å hjelpe, av frykt for å bli lurt eller antastet.

Den store saken i dag er om hvordan den modige Kadra Noor igjen står fram og stiller berettigede spørsmål om hvordan Koranen skal fortolkes i dag relatert til kvinnens plass i det islamske trossamfunnet. Gulam Sarwars kommentar til Kadra bekrefter den patriarkalske ukulturen som råder. Det ville kanskje være ufint å beskrive atferden (ukulturen) som tilbakestående og ondskapsfull, så det skal jeg ikke gjøre. Men det er en skamplett!

Dessuten har vi ikke så mye å skryte av her på bjerget heller. Kristendommen har fint lite å by på når det gjelder toleranse og menneskeverd - kort sagt nestekjærlighet. Enhver sjanse til å utstøte, fordømme og diskriminere gripes begjærlig av altfor mange, og med økonomisk støtte fra oss alle. Takket være statskirkeordningen har det skjedd positive trekk i utviklingen, men det skjer på bakgrunn av press og medienes evne til å avdekke uverdige forhold. Det er for meg også betenkelig at misjonærer fra Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) med økonomisk støtte fra meg sendes ut i verden med det norske flagg og etterlater det inntrykk at nordmenn tillater bl.a. kvinnediskriminering (som trakassering av kvinnelige norske prester).

Det er på høy tid at ordningen med statlig økonomisk støtte (ut fra det enkelte trossamfunns medlemstall) revurderes. Det må legges klare føringer som ivaretar menneskeverd og menneskerettigheter, føringer som danner et etisk minstekrav og som må oppfylles, før økonomisk støtte kan gis. I praksis vil det per i dag si at knapt noe trossamfunn vil få statsstøtte.

I Varden i dag står en slikt innlegg om en 40 år gammel mann på Notodden som er blitt slått ned inne på et utested natt til søndag av fire menn på 18-20 år med utenlandsk opprinnelse. Slåsshanske har vært benyttet. De fire fortsatte å sparke og slå 40-åringen etter at han lå nede, og mannen ble sendt til sykehus med kuttskade over øyet og stikkskader i ryggen. Politiadvokat Hilde Jorunn Skei Kostveit sier ifølge Varden at "siktelsen mot de fire opprettholdes, men ser ikke at vi har noe fengslingsgrunnlag", og videre at "saken ligger i grenselandet mellom den minst og den mest grove voldsparagrafen i straffeloven".

Hva som har skjedd eller blitt sagt i forkant står det ingenting om, bare at voldshandlingen syntes å være umotivert. Og jeg tenker at dersom jeg hadde vært offer for slik umotivert vold og møtt voldsmennene på gata da jeg kom hjem fra sykehuset, vel vitende om at politiet faktisk hadde pågrepet dem, ville jeg blitt både frustrert og farlig sinna! For hvordan skal man forstå at disse menn som tidligere har vært i klammeri med politiet, såkalte kjenninger av politiet, og som fortsetter sin kriminelle løpebane skal få gå fri? Finnes det ett eneste menneske her i landet som faktisk tror at en eller flere av dem ikke vil begå voldshandlinger og kriminalitet igjen - og igjen? Finnes en eneste politimann som tror disse fire fra nå av vil oppføre seg på en akseptabel måte? Jeg tviler på det, og derfor forstår jeg heller ikke at de slippes, eller at grunnlag for fengsling etter slik atferd ikke finnes.

I denne saken har politiet gjort jobben sin, men hva hjelper det når påtalemyndigheten og rettssystemet mener det er slike gutter gamle Norge skal ha i gatene? Jeg vet ikke hvor mye mer av disse oppslagene som skal til før det ender opp med borgervernliknende aksjoner, men jeg føler at respekten for rettssamfunnet er i ferd med å forsvinne totalt! Ingen er tjent med at dette fortsetter, aller minst alle de med utenlandsk opprinnelse som oppfører seg ordentlig (de rammes indirekte av sakene der voldsmennene er av utenlandsk opprinnelse).

Det hører med til historien at de fire var hjemmehørende i forskjellige kommuner, noe som kan lede tanken mot at dette var en hevnaksjon. Og for det jeg vet kan den overfalte selv ha gjort seg skyldig i vold mot en av de fire tidligere. Det forandrer likevel ikke prinsippet om at voldsgjerninger må straffes. Tar vi lett på fysisk hevn grunnet ærekrenkelse eller som overlagt gjengjeldelse på vold, er vi på farlige veier. Da får vi, ikke kulturnasjonen, men dyrehagen Norge, der den primitives, dyriske rett skal gjelde.