Jarle, som ikke overraskende, er mannen bak denne postingen har forsøkt å finne objektiv informasjon vedrørende konflikten. Dette har imidlertid vist seg å være umulig. Han endte opp med Wikipedias versjon av Israels historie. Det er en kortversjon som kun beskriver de grove linjene. Det finnes bedre versjoner men disse må kjøpes siden de er i bokform. Her kommer altså Israels historie så langt. Hvordan bør historien fortsette ? Har jødene krav på et landområde ? Finnes det grobunn for en tostatsløsning ? Har araberne rett på mer enn Vestbredden og Gaza ? Vil staten Israel feire 100 års jubileum om 40 år ?

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.

I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Den jødiske tilstedeværelsen i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Sionisme og det britiske mandatet

Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.

Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,^[36] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.^[37] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.^[38]

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «... ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, ...» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Siden land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.

Selvstendighet og de første årene

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.^[61] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.^[63] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.

Konflikter og fredstraktater

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalemloven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen. Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,^[73] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.

I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,^[81] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.

Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.

Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008.

Folketingsmedlemmer må gerne bære tørklæder på talerstolen. Det besluttede Folketingets Præsidium tirsdag, selv om der var delte meninger.

- Jeg er selvfølgelig ked af, det ikke gik min vej. Men det gjorde det altså ikke. Og så er det altså bare implementere beslutning. Så det er samme behandling, folk får, uanset om det er mig eller Svend Auken, der sidder i formandsstolen, siger præsidiemedlem Søren Espersen (DF), der har været med til at rejse sagen.

Ingen burka
Præsidiets har samtidig besluttet, at beklædning ikke må forhindre, at medlemmerne kan genkendes. Dermed vil det være forbudt at bruge muslimsk burka.

Det oplyste Folketingets formand, Thor Pedersen (V), fra præsidiets møde på Havreholm Slot i Nordsjælland.

Præsidiet stemmer ikke om beslutningen, men Søren Espersen siger med et lille grin til ekstrabladet.dk, at han ikke havde mange på sin side.

***************************************
Jah hvad fanden havde Hr. Espersen troede? At han facistisk-nazistisk parti kan forhindre et folkevalgt i at komme ind i folketinget, grundet hendes valg af tøj....:D i så fald, vil jeg bede ham om at få sig en ny frisure, da jeg ikke bryder mig om Skinheads

 Men faktum er, at det er en sjov tale som er værd at se, hvis man vel og mærke forstår den sorte humor...

Med en lang karriere som professor i Mellemøstens historie ved det amerikanske Princeton University bag sig har den britiskfødte professor Bernard Lewis noget at have det i, når han taler om et emne, som meget af hans forskning har fokuseret på - samspillet mellem islam og Vesten set i lyset af islamisk historie. Også selv om hans synspunkter i visse kredse opleves som kontroversielle. Her et interview afholdt af Informationen, hvori han fortæller om hvorfor modernisering har perverteret de muslimske lande:

Professorens egne islam holdninger:

"Der er flere holdninger til islam. Og jeg bryder mig ikke specielt om holdningen, vi ser mange steder i dag, at der ikke er noget at gøre ved, hvad vi ser i den islamiske verden i dag, for sådan er de. Dette er den typiske, såkaldt pro-arabiske holdning, men i virkeligheden viser den mangel på viden om fortiden, foragt for nutiden og ingen bekymring for fremtiden. Demokrati er en meget stærk medicin, som kun må ordineres i meget små doser, for ellers risikerer man at dræbe patienten. I hovedsagen må muslimerne klare det selv."

"Den type diktatoriske stat, som vi ser i den arabiske verden, er relativt ny. Klassisk islam var ikke just den skandinaviske demokratimodel, men den var båret af nogle demokratiske elementer, som moderniseringen har ført ind i en katastrofal, kataklystisk udvikling."

Moderniserings effekter af de muslimske lande:

"Moderniseringen har haft to negative effekter. Den har i den arabiske verden dels ført til en styrkelse af staten, og dels til en forsømmelse af arbejdet med at opbygge et moderne statsapparat, og det er farligt. I det traditionelle, islamiske samfund var statens magt begrænset. Jeg har et eksempel. I 1786 skulle en fransk ambassadør forhandle med sultanen i Konstantinopel, men han opdagede hurtigt, at forhandlingerne gik ufattelig langsomt. Det hang sammen med, at sultanen ikke kunne beslutte noget som helst uden først at rådføre sig med flere grupper. De handlende fra basaren, håndværkernes laug, den militære ledelse, godsejerne - de var alle magtfulde grupper, som udgjorde en slags intern magtbalance, fordi de nødvendigvis skulle tages med på råd."

Hvad der skete med denne magtbalance i de præmuslimske lande?:

"Flere ting, men et godt eksempel er, hvad der foregik i 1940'erne. På det tidspunkt var vore dages Syrien og Libanon fransk mandatområde, og da Frankrig kapitulerede til nazisterne i 1940, tog det såkaldte Vichy-styre magten i denne del af den franske indflydelsessfære. Og da det lokale Baath-parti, der senere kom til at fylde så meget i arabisk nationalisme, opstod netop da, blev det modelleret over nazistiske idealer. Denne udemokratiske tendens, der satte ind, har altså ikke noget med islam at gøre, men blev påført udefra, og derfor kan man også sige, at reaktionen, som kom i form af den radikale islamisme, har lige så lidt med de ægte islamiske værdier at gøre. Inden for de seneste 100 har vi set tre store trusler mod den menneskelige frihed. Bol-shevismen var en perversion af et menneskeligt ønske om et bedre liv, nazismen var en ekstrem perversion af tysk kultur, og svaret på dem begge var befrielse. I dag står vi over for en radikal perversion af islam, som vi ikke finder i historien, og den er en global trussel, fordi den går hånd i hånd med stor rigdom."

"Det store problem er, at vi opfatter disse udemokratiske træk som islamiske, fordi vi taler om den islamiske verden, men her er det vigtigt at gøre sig nogle tanker, for islam er i sig selv ikke udemokratisk. I Vesten skelner vi mellem kristendommen, som er en religion, og kristenheden, som er en kultur. Det gør vi ikke, når vi taler om islam. Ingen ved deres fulde fem vil påstå, at Hitler udsprang af kristendommen, men det er en lige så uafviselig kendsgerning, at han havde rod i kristenheden."

Islamisk radikalisering:

"Det skete sent i det 18. Århundrede, da wahabismen kom ind i billedet som modsætning til mere moderate former for islam. Den har huset Saud i centrum, og da de midt i det 20. århundrede tog magten i Hejaz-provinsen (i vore dages Saudi-Arabien, red.), skaffede de sig også kontrol over Mekka og Medina. Det gav en enorm prestige, som udvirkede, at wahabismen og andre radikale tolkninger af islam har bredt sig, og det har igen medført grupper, hvis handlinger er totalt uislamiske."

"Tag for eksempel selvmord. Hele den islamiske teologi og lovgivning er totalt imod selvmord. Selv om man lever et dybt religiøst liv, mister man adgangen til paradiset og bliver evigt fordømt, hvis man tager sit eget liv. Den evige straf for selvmord er en endeløs gentagelse af selvmordshandlingen. Så de mennesker, der sprænger sig selv i luften i deres religions navn, fordømmer i virkeligheden sig selv til en evighed mellem eksploderende bomber."

"Et andet eksempel er jihad. Det har flere forskellige meninger. I betydningen krig er jihad en religiøs pligt, hvilket betyder, at den er nøje reguleret. Man må f.eks. ikke angribe kvinder, børn og ældre, medmindre disse angriber dig først. Generelt afviser islam også masseødelæggelsesvåben. Dette bliver diskuteret i middelaldertekster, hvor der f.eks. står, at forgiftning af det drikkevand, som en belejret fjende har til rådighed, er forbudt. Med andre ord handler disse mennesker i total strid med deres egen tradition."

Det kalder jeg en professor af kaliber!

Tip: Kermit

Flickr är en otrolig källa för bilder. Jag gör ett nerslag lite på måfå, söker på "spain" eftersom det är aktualiserat genom söndagens val. Men det är den gamla arbiska kulturen som fångade min blick den här gången. Med den arabiska invasionen fick Europa, främst Spanien, del av den då mycket framstående kulturen. Musik, konst, arkitektur, vetenskap. Vi fick våra siffror och metoden att använda dom tillsammans. Och det har visat sig nyligen att mycket av deras komplicerade mosaikmönster har mycket avancerad matematisk bakgrund.
Det finns all anledning för oss att göra som mannen på bilden - titta och förundras.

Dear Sr. Helen

Assalamu Alaykum wa Rahmatu Allahi wa Barakatuh

My Answer:

Bismillah al Rahman al Rahim

Alhamdu Lillahi Rab al Alamin, wa al Salatu wa al Salamu ala Sayyidina Muhammad, wa ala Aalihi wa Sahbihi Ajma'in

What you've said is a point of view that I respect although I do not agree with most of the points you made.

1.      To the best of my knowledge, the call for boycott of Denmark products came from Muslim scholars including the International association of Muslim scholar that is headed by Shaikh Qaradawi and whose Secretary General is Prof. M. Salim al Awwa. I happen to know both of them and respect them a lot. Most Muslim scholars and educated persons felt the insult not only from an individual action of the newspaper, its publisher, editor and the person who made the drawing but from the Denmark Prime minister who repeatedly and distinctly refused to distinct his government from that action or to condemn it. It is possible that some government attempted to ride the wave but really I am not aware that the Egyptian government made any statement about the boycott. and in the recent repetition of the same I am not also aware that the Sudanese government also made any statement calling for the boycott. 

2.      The boycott is fair and acceptable under all international norms and ethics. It is a popular, non-governmental appeal to Muslims and all persons of conscience to respond in a non-violent way that may affect those who support this insult to our religion (an insult to a religion is in fact an insult to all religions).

3.      Of course our Shari'ah does not accept or even permit collective punishment. But one must be much more wiser than rushing to call the boycott a collective punishment. It is not. It is an international normal and fair response to the position of the government of Denmark. In contrast collective punishment is the kind that Israel makes (and America licitly supports) in the occupied Territories when it destroys a building because one of its inhabitant is accused from the Israeli occupation authority. This is punishing the innocents for an action done by single individual.

4.      In political matters the issue is different. there are representative governments that act on behalf of their constituencies. The actions of such governments definitely affect their people. An international response to a government action is definitely an act that must, by definition affect, most if not all the people of that government. This is fair in international relations. The examples of it all tremendous in all human minds. One example in trade is when country A increases custom taxes on import from country  B in response to the increase that country B made in taxes on import from country A. of course exporters and importers are different individuals, would any rational person claim that such an increase is not moral? This is not a collective punishment but a normal and legal reaction to a governmental action or lack of action. Similarly the Qur'an [8:25] refers to such a situation when it says (my quick translation): "Guard yourself against a punishment that does not touch only those who made injustice among you" . Verse 5:78 explains that lack of action on the part of some is also a reason for the course of God to touch on all.

5.      Finally the boycott of American and British goods: This is also called for by Muslim scholars and is still there and must remain there until the aggression against innocent people in Iraq and Afghanistan is removed. This does not mean that Muslim scholars supported the oppression of Taliban or the atrocity of Saddam, it means that we condemn the excessive use of power and the killing of hundreds of thousands of civilians by the aggression troops. (Here I must add that there must always be a moral standard that does not equate the freedom fighters with occupiers. Freedom fighters have all the right to defend their land and people against foreign aggression and occupation whereas aggressors have not a single right to be in the land of other people). This boycott was not a result of the case of that poor misled British teacher in Sudan (because the government of Britain did not support her action but rather dissociate itself from any insult to the Prophet Muhammad, pbuh); it rather came several years ago, immediately after it became clear that the occupation troops in Afghanistan and Iraq have become an aggression power against the people of these countries. This boycott came a little late because of the fact that at the beginning all Muslim scholars and all educated Muslims condemned the hideous action of the BenLaden Group in its aggression against innocent people in New York and called for punishing this devious group for it crimes. Some Shari'ah scholars went as far as supporting the American attack on Afghanistan in order to root out this criminal group!

Wa Allahu A'alam

Wa Alhamdu Lillahi Rab al Alamin

Wassalam

Prof. Dr. Monzer Kahf - IOL Shari`ah Section

"Myten nægter at ændre sit væv
måske opstår en uventet revne
måske strander skibene ved ubeboet land
og fantasien rammes af virkeligheden.
Men myten ændrer ikke sit væv
hver gang den finder et upassende faktum
udjævnes det med en tromle.
For sandheden er tekstens slavinde,
vakker og hvid, fri fra ondskab"

Mere om Darwish og hans bøger finder du her

Så det kan de beholde for sig selv.

Og vi gider ikke betale til det.

– Problemet var, at vi lagde bånd på os selv. Sexchikane er et kæmpestort tabu i det egyptiske samfund, og vi kunne simpelthen ikke få os selv til at sige ligeud, hvad der var sket. Men jeg besluttede, at nu skulle det være nok. Det var på tide at tage de slemme ord i min mund, fortæller hun.

Læs også Speaking the unspeakable - Personal blogs in Egypt 

Det er tragisk, at mændene i Egypten ikke kan holde nallerne til sig. Mændene burde vise mere anstændighed og opføre sig islamisk.

"Jeg forstår det ikke, for det er ældre mænd, der kommer i moskeen sammen med alle andre etniske grupper herude. De er kendte ansigter. Jeg tror, at det måske skyldes, at de er så synlige. De ­unge føler sig måske mindreværdige og lader det gå ud over nogen, der er svagere end dem selv". Ifølge Århus Stiftstidende.

Foto:www.dr.dk

Imamen ar sendt et budskab til de arabiske unge, at det er uislamisk at udøve vold mod andre grupper.

"Lost History" shows how these great forgotten empirical thinkers of Islam helped lay the foundation for the rise of Europe and the West, and today’s global digital civilization. Whether good or bad, virtually all of today’s science, technology, medicine and all the material benefits that accrue from it has its roots in the empirical method.

This method, which we know as modern science, was first articulated by the Greeks, carried to full flower by the Muslims, and then passed on to Europe to complete the modern world.

Michael H. Morgan er en prisbelønnet forfatter og har arbejdet som diplomat i den muslimske verden.

Koranen fra år 1203 blev solgt for et beløb, som svarer til lidt mere end 12 millioner danske kroner. Men så fik køberen også den ældste kendte komplette udgave af Koranen, som oven i købet er skrevet med bogstaver i guld med noter udført i sølv. Salget sætter ikke blot rekord for prisen på en Koran, men på enhver form for islamisk manuskript.

Salget af Koranen er det højeste for Islamisk kunskt hos Christie's:

Eller rettere sagt, hvem er manden i forholdet.. :-)

Rusiya Al-Yaum is the first Russian TV news channel broadcasting in Arabic. The Channel is established and operated by autonomous non-profit organisation "TV-Novosti".

The channel endeavours to meet the expectations of its viewers willing to acquaint themselves with the current events through shedding light on the major perspectives and international issues according to their prominence to the viewers; with coverage based on core journalistic principles of truth, objectivity, accuracy and balanced view.

På kanalens hjemmeside kan man se online-TV og andre programmer. Enjoy til de arabisktalende :-)

”For mig er han bare Omar, men på grund af hans navn er det svært for ham at rejse”

Hun siger til The Times, at hun håber, at folk vil respektere brylluppet og ægteparrets kærlighed og ikke anklage sønnen for faderens ugerninger. Ifølge bruden har Omar bin Laden ikke set sin far siden 2000, et år før terrorangrebene i USA 11. september 2001. Hun beskriver sin mand som "renhjertet" og "en sand gentleman". Omar bin Laden er skrothandler og bor i Saudi-Arabien, hvor hans første kone og barn også befinder sig. Men Jane Felix-Browne har tilsyneladende ikke noget i mod at være kone nummer to og tage det islamiske navn Zaina Mohamad til sig.

"Det bliver spændende at se, hvilke ord der dukker op", siger sprognævnets seniorforsker Pia Jarvad.

"Nye ord opstår ude blandt sprogbrugerne, og vi håber selvfølgelig, at der vil være nogle ord, som vi ellers ikke ville have fået fat på - eller som vi først ville have opdaget om nogle få år", siger sprogforskeren.

På Sprognævnets hjemmeside kan man udfylde en blanket og sende nye ord til nævnet. Jeg har allerede sendt følgende ord  :-)

Burqa -  Chador - Niqab - Hijab - Dhimmi - Dhimmistan - Halalisering - Haram - Masjid ul Akbar - Islamofobiller - Assalamu Alaikum - Inshallah - Wallah Billah - Alhamdulillah - Mashallah - Yallah

Det burde vel være nok i første omgang.... en virkelig kulturberigelse  :-)