Hvem har ikke funnet gamle stiler, dagbøker, bursdagshilsener, leserinnlegg eller andre ting som man har skrevet for lenge siden – og gremmet seg?? Kjent på den flaue følelsen og hatt tanken ”Å nei, så pinlig, skrev jeg virkelig dette her?? Hvordan kan jeg ha uttrykt meg så dårlig/tenkt så dumt/vært så veslevoksen??”. Den flaue følelsen forsterkes av vissheten om at man var fornøyd den gangen da det aktuelle innholdet ble skrevet. Man følte kanskje at ”Ha, der tok jeg deg! Dette poenget har ingen tenkt på før, og jeg setter alle på plass med litt ekstra bruk av utropstegn, alle kommer til å synes at jeg er fantastisk klok!”

Også leser man det igjen flere år senere, og skjønner at såframt ikke alle andre var like dumme som en selv, noe de neppe var, så har man blitt avslørt i det klossete forsøket på å være morsom eller late som om man visste hva man uttalte seg om.

Nå skulle det selvsagt bare mangle at disse flaue følelsene dukker opp når jeg leser ting som jeg har skrevet i barndommen og ungdommen. Fravær av gremming i disse situasjonene ville vært en indikator på manglende utvikling de siste årene – og DET vil jeg i hvert fall ikke innrømme. Men denne utviklingen, er det meningen at den skal skje så raskt at jeg gremmer meg over ting som ble skrevet relativt nylig? Eller er dette bare et tegn på at jeg leser for dårlig korrektur og sender fra meg mine ikke-så-nøye-utvalgte skrevne ord for raskt?

Tanken oppstod først da jeg leste noen mail som jeg hadde skrevet for syv år siden. Noen venninner var på ”jorden-rundt”-tur i ett halvt år og mine mail til dem ble omtrent som en dagbok å regne. Med dette i tankene, og pga muligheten for en god latter senere, tok jeg vare på dem. Og det ble flere gode lattere (kan man si det?) skal jeg love deg! For det første måtte jeg raskt innse at jeg hadde de samme problemene den gang som nå, eller skal jeg heller si at jeg sliter med det samme i dag som jeg gjorde den gang. Der var klaging over vekt og slanking (”SKAL komme inn i bunaden på 17.mai!”), økonomi, gutter, slitsomme venninner, eksamensangst etc. Men språket, uff, det språket… Jeg uttrykte lett gjenkjennbare tanker, men på en veldig klossete og masete måte. Blant annet brukte jeg utropstegn hele tiden, noe som jeg i dag irriterer meg over hos andre og prøver å unngå å misbruke selv.

Ok, det var syv år siden tenker du, man kan utvikle seg mye på syv år. Jada, jeg er enig i det. Men jeg må også innrømme gremming over enkelte av de første innleggene på bloggen her og de går ikke SÅ langt tilbake i tid.

En enda mer ekstrem innrømmelse: Jeg tør ikke ta fram hovedoppgaven som jeg leverte inn forrige uke! Jeg vet at jeg MÅ det, jeg skal tross alt ha den avsluttende muntlige høringen neste onsdag og må forberede meg på å forsvare det som jeg har skrevet. Men jeg vegrer meg fordi jeg frykter gremming og flaue følelser over noe som ble skrevet for en uke siden…

Er det mulig at jeg overvurderer min egen utviklingshastighet? Neppe, jeg har allerede begynt å få negative vibber til dette innlegget - best jeg skynder meg å poste det.

Snakkes,

Inntil da – ”alarmen går”

Det er ikke lengre nødvendig med en hel dags hvile etter en lang tur (dessverre, det var ganske fint å ligge på sofaen etterpå og spise junk med god samvittighet...).

Nå tenker du kanskje at jeg skryter, og det gjør jeg selvsagt :D Men husk da på at alt er relativt: Jeg gjentok min Stoltzen-bragd nylig og ble også denne gang passert av flere eldre menn...

Snakkes,

(kanskje på fjelltur dersom bildene under frister deg også??)

Inntil da, "En solskinnsdag" (jeg sitter nedpå berget)

I min tid måtte vi holde avtaler. Vi hadde ikke mobiltelefoner, permant tilgang til mail, msn eller facebook. Skulle vi møte noen måtte vi avtale et konkret sted til en konkret tid, og kom det noe i veien kunne vi risikere at de var borte innen vi nådde fram. Derfor gjorde vi alltid vårt beste for å overvinne dette ”noe” som måtte komme i veien. Rart uttrykk forresten, som om det skulle komme en hindring foran oss og vi må gå HELE veien rundt den (bil? sølepytt? hunders visittkort?) for å komme fram, noe som kan forsinke oss kjempemye…

Var det dager hvor vi kjedet oss men ikke hadde avtaler, måtte vi gå ut for å lete etter folk. Jeg husker hvordan jeg noen ganger reket rundt i området og prøvde å finne noen kjente på kroen, på ”steinen” (det liksom-hemmelige møtestedet), på grønskjæret, på blåskjæret, på senteret, bak skolen eller hjemme hos de forskjellige. Venneflokken samlet seg ofte hos den heldige (?) med egen kjellerstue eller ekstra tolerante foreldre som så gjennom fingrene på stadig gjennomtrekk av ungdom i huset deres. Disse foreldrene, og for øvrig også de ansatte på kroen, var alltid behjelpelige og gjerne oppdatert på hvor gjengen befant seg. Noen ganger kunne vi gå rundt hverandre, ”Uff kjære deg, nå rakk du de akkurat ikke, de gikk for fem minutter siden. Nei, jeg er ikke sikker på hvor de skulle, har du prøvd kroen? Steinen? Hos Lene? Hos Frode? Uff, da så, du får nok bare fortsette å lete.”

Det var frustrerende til tider og redselen for å gå glipp av viktige(!) ting var alltid tilstedeværende. Men nettopp derfor passet vi på å holde avtaler når vi først hadde noen!

Nå derimot tar folk altfor lett på det. I utgangspunktet lager vi gjerne ikke så mange avtaler lenger, siden vi på enkelt vis kan få tak i hverandre dersom vi skulle kjede oss eller impulsivt få lyst til å finne på noe.

Tar for eksempel person 1 initiativ til utepils en kveld, kan det fort bli sånn at person 2 og person 3 begge sier ”tja, kanskje, jeg regner med at jeg blir med, jeg gir en lyd i så fall og hører hvor dere er”. Person 1 kan da ta sjansen på å møte opp og samtidig risikere å bli sittende der alene, eller han/hun kan droppe hele greien og dermed kan det hende at alle tre sitter hjemme hos seg selv mens de heller ville drukket utepils sammen .

Selv konkrete avtaler er i dag risikabelt. Beskjeder om avlysninger eller forsinkelser kan når som helst tikke inn på mobilen din.

Hvis du ikke allerede er på vei til møtestedet, er det kanskje ikke så farlig å få en sms om at den andre parten blir 30 min forsinket. Men det er skikkelig irriterende å få samme melding når du er bare minutter unna eller kanskje til og med sitter og venter…

Enda verre enn forsinkelser er avlysninger, selv om disse som oftest gis litt bedre tid i forveien. Likevel har du ofte tilrettelagt dagen din etter denne konkrete avtalen – kanskje har du måttet avlyse andre ting selv? Sagt nei takk til andre tilbud? Stresset litt ekstra for å rydde plass i tidsplanen den dagen? Også får du en sms to timer før dere skal møtes (straks du hører pipelyden begynner du å ane hva det dreier seg om): ”Sorry, kan bare ikke komme likevel, er så trøtt/må jobbe overtid/må ta oppvasken/er så stygt vær ute/har vondt i foten/må mate fiskene”.  Da blir det fristende å ta lett på senere avtaler med de personene det gjelder, og det merker jeg på min egen manglende punktlighet for tiden…

Det verste er når folk avlyser uten skikkelig grunn. Før mobiltelefonenes innmarsj i dagliglivet skjedde dette sjelden. Da måtte man være skikkelig syk, ha husarrest, sitte i en buss med motorstopp eller lignende, for den andre parten stod jo tross alt og ventet et sted – og  kunne frykte at noe fælt hadde skjedd. Eller føle seg dumpet.

Jeg husker en episode fra barndommen veldig godt. En nær venninne møtte ikke opp til en avtale og jeg var skikkelig irritert, men også litt redd for at noe hadde skjedd (i denne perioden var det et hysteri rundt en mann i rød bil, uten rot i virkeligheten så vidt jeg vet).

Dagen etter fikk jeg høre at hun hadde blitt bitt av en hund på vei bort til meg, og foreldrene måtte ta henne med til sykehuset. Til tross for hva du kanskje ville tro husker jeg ikke denne episoden først og fremst pga hundebittet, men fordi det var så sjelden at noen brøt avtaler den gangen.

Tankevekkende?

I dag føler jeg for å bli litt mindre tilgjengelig. Jeg har rett og slett lyst til å slå av mobilen noen ganger for på den måten tvinge folk til å holde avtaler.

Ay, there`s the rub - siden folk flest taster mer med hverandre enn de snakker, særlig når det gjelder ubehageligheter som avlysninger og forsinkelser, vil nok den andre personen som avlyser bare sende en sms og dermed ikke vite at mobilen min er avslått. Og selv vil jeg måtte sitte på det avtalte stedet alene, med stadige blikk på den avslåtte telefonen og fingre som klør etter å slå den på igjen.

Noen sympati for den forsmådde kan jeg derimot ikke forvente: Slik det virker nå er det den som blir UTSATT for avlysningen som har ansvar for å være tilgjengelig.

Senere, når personen jeg skulle møte får vite at jeg ventet forgjeves, er dette et tenkelig scenario: ”Men jeg sendte jo en melding?! Så den ikke, hva mener du? AVSLÅTT MOBIL?!?!? Men tok du den ikke på igjen engang når du merket at jeg ikke kom? NEI?? Herlighet, det er jo DIN feil at du satt alene da, ikke min.

For hvordan skulle jeg ellers kunne gitt beskjed?”

----------------------

Digresjon: De observante av dere la kanskje merke til introduksjonen i denne posten? ”I min tid…”. Hvorfor sier man det? For å kunne ytre det må man jo nødvendigvis være i live, dermed er det fremdeles din tid. Eller definerer man livet som over etter tenårene?

Jeg skrev det automatisk, ganske skremmende egentlig, men lar det stå som en påminnelse til senere. Som å henge opp et bilde på kjøleskapet av deg selv som feit.

Vi snakkes (eller meldes eller mailes),

Inntil da, I don`t feel like dancing

Dette var gøy :) Jeg har tatt en personlighetstest som skal være den mest brukte, og korrekte, av testene som brukes i dag. Og resultatet var veldig oppløftende !

Bare synd at jeg ikke kjente meg igjen i noe av det...

-----------------------------

Your Keirsey Temperament Sorter Results indicate that your personality type is that of The Idealist^TM.

All Idealists share the following core characteristics:

• Idealists are enthusiastic, they trust their intuition, yearn for romance, seek their true self, prize meaningful relationships, and dream of attaining wisdom.
• Idealists pride themselves on being loving, kindhearted, and authentic.
• Idealists tend to be giving, trusting, spiritual, and they are focused on personal journeys and human potentials.
• Idealists make intense mates, nurturing parents, and inspirational leaders.

Idealists as a temperament, are passionately concerned with personal growth and development. Idealists strive to discover who they are and how they can become their best possible self--always this quest for self-knowledge and self-improvement drives their imagination. And they want to help others make the journey. Idealists are naturally drawn to working with people, and whether in education or counseling, in social services or personnel work, in journalism or the ministry, they are gifted at helping others find their way in life, often inspiring them to grow as individuals and to fulfill their potentials.

Idealists are sure that friendly cooperation is the best way for people to achieve their goals. Conflict and confrontation upset them because they seem to put up angry barriers between people. Idealists dream of creating harmonious, even caring personal relations, and they have a unique talent for helping people get along with each other and work together for the good of all. Such interpersonal harmony might be a romantic ideal, but then Idealists are incurable romantics who prefer to focus on what might be, rather than what is. The real, practical world is only a starting place for Idealists; they believe that life is filled with possibilities waiting to be realized, rich with meanings calling out to be understood. This idea of a mystical or spiritual dimension to life, the "not visible" or the "not yet" that can only be known through intuition or by a leap of faith, is far more important to Idealists than the world of material things.

Highly ethical in their actions, Idealists hold themselves to a strict standard of personal integrity. They must be true to themselves and to others, and they can be quite hard on themselves when they are dishonest, or when they are false or insincere. More often, however, Idealists are the very soul of kindness. Particularly in their personal relationships, Idealists are without question filled with love and good will. They believe in giving of themselves to help others; they cherish a few warm, sensitive friendships; they strive for a special rapport with their children; and in marriage they wish to find a "soulmate," someone with whom they can bond emotionally and spiritually, sharing their deepest feelings and their complex inner worlds.

Idealists are relatively rare, making up no more than 15 to 20 percent of the population. But their ability to inspire people with their enthusiasm and their idealism has given them influence far beyond their numbers.

------------------------------------

Hvis noen er interessert, kan man ta testen gratis her: http://www.keirsey.com/

Gi gjerne en tilbakemelding til meg, så kan vi sammenligne. Kanskje idealister ikke er så sjeldne likevel ;)

Snakkes,

inntil da, Hanging tough

Selv har jeg bare hørt om fenomenet et par ganger tidligere. Jeg husker at jeg tenkte ”dette høres gøy ut – det må jeg bli med på!” men på det tidspunktet var det ikke kommet til Norge ennå også glemte jeg hele greien.

Inntil nylig da jeg hørte at det var kommet her også (for et par år siden faktisk…), selvsagt meldte jeg meg inn med en gang J

For dere med spørsmålstegn-fjes der ute:

Buzzadorer er en ny form for markedsførings-agenter. De frivillige mottar vareprøver på forskjellige produkter, helt kostnadsfritt, og tester det ut sammen med venner. Konseptet går ut på munn-til-munn-effekten, hvor brukerne sprer ordet om produktene til venner og kjente. Det legges stor vekt på åpenhet rundt markedsføringen; du skal kun anbefale produkter som du kan stå inne for, og alltid opplyse om at du er en buzzador! Det er altså ikke meningen å snik-reklamere eller drive misjoneringsarbeid til vennene dine kakker deg i hodet med noe hardt og utestenger deg fra gjengen…

Vareprøvene kan være alt mulig, som mat, klær, fritidsutstyr, babyprodukter etc. (Under de siste kampanjene i Norge fikk buzzadorene en haug med Extra-drops, ørten flasker av et nytt ketchup-merke og Minute-Maid fruktjuice.)

I Sverige og USA, hvor de har drevet på med dette lengre, får man til og med ting som biler, utdanning og møbler…

Når du registrerer deg oppgir du hobbyer og andre fakta om deg selv, sånn at de kan tilpasse kampanje-tilbudene til den enkelte. Du risikerer altså ikke å få bleier dersom du ikke har barn ;)

Jeg har ikke rukket å motta noe ennå, siden det bare er to dager siden jeg meldte meg inn. Men jeg venter i spenning på første pakke J Hvis det viser seg å være uinteressant å fortsette, er det bare til å melde seg ut når man vil. Jeg tenkte at det var absolutt verdt å test ut!

Hvis du vil melde seg inn er det kjempefint om du oppgir meg i ”rekruttert av…”-feltet, buzzadoren får nemlig poeng for verving som gjør at man får tilbud om de beste kampanjene… (brukernavnet mitt er selvsagt theadalle).

http://www.buzzador.com/

Men om du oppgir meg eller ikke – poenget mitt var først og fremst å tipse andre gnitaluser der ute om et morsomt tilbud J

Fortsettelse følger når jeg har fått min første pakke.

Vi snakkes,

Inntil da – What a day for a daydream!

I forbindelse med Frp`s forslag om strengere innvandrings-regler, uttaler Amundsen til VG:
"For oss er ytringsfrihet og likestilling to helt sentrale verdier. Det er de imot. Da har de ingenting i Norge å gjøre."

Javel. Så de kaller seg forkjempere for ytringsfrihet og vil altså stenge ute de som er uenige med dem.

Blir ikke det litt som å banke opp en fyr fordi han ikke vil marsjere mot vold?

Fra regjeringen.no:

"Ytringsfrihet innebærer ikke bare en rett til å ytre seg, men også en rett til å motta ytringer og informasjon. Dersom demokratiet skal fungere er det å ha tilgang på informasjon like viktig som det å ytre seg. For demokratiet er innbyggernes evne og vilje til å benytte seg av ytrings­friheten svært viktig.

(.....)

Definisjonen av ytringsfriheten er nært knyttet til at det ikke må forekomme sensur eller påtrykk mot individer for å hindre meninger fra å komme til uttrykk."

Jaja, god bedring.

Inntil videre, Will ye go, Lassie, go!

-- Barbara Hoffman

Sanger som får meg til å grine:

One more time - Richard Marx

http://www.youtube.com/watch?v=8BnSfdk6Cd4

Klissete, ja, men sååå fin...

Ta meg med - Jan Eggum

Jeg fant ingen link til denne dessverre. Veldig stemningsfull sang! "Å ta meg med, ta meg med, no vet eg du fins, at du e min prins..."

November rain - Guns n' Roses

http://www.youtube.com/watch?v=siBoLc9vxac

Dette er langifra den tristeste sangen jeg vet om, men det er noe spesielt ved den som rører meg.

Sanger som får meg til å føle: 

Brothers in arms - Dire Straits

http://www.youtube.com/watch?v=k5JkHBC5

Denne låten sparker meg i magen hver gang jeg hører den. Mesterverk!

Child in Time - Deep Purple

http://www.youtube.com/watch?v=FDskym_V1GI&feature=related

En utrolig allsidig låt. Teksten og budskapet står for seg selv, bare lytt.

Comfortably numb - Pink Floyd

http://www.youtube.com/watch?v=tkJNyQfAprY

Denne virker grusomt klaustrofobisk på meg, men jeg kommer alltid tilbake etter mer... Gitarspillet av Gilmour er enestående.

Bloody sunday - U2

http://www.youtube.com/watch?v=JFM7Ty1EEvs

En ganske enkel sang egentlig, som får meg til knytte nevene.

Sanger som får meg til å smile: 

Life is wonderful - Jason Mraz

http://www.youtube.com/watch?v=R08q2wzGpzk

Livet BLIR fantastisk når man hører på Jason Mraz, og særlig denne sangen :) Så herlig, så stemningsfylt, så sant.

Stand by me - Ben E. King

http://www.youtube.com/watch?v=QxRyPKYlIsc

Jeg husker når jeg oppdaget denne sangen i tenårene - den var med meg i årevis som den ultimate feelgood-sangen min. Tror jeg skal hente den fram igjen.

Smooth - Santana/Rob Thomas 

http://www.youtube.com/watch?v=gpX97eg-W-k

 Sommer, sol, sang og Santana. Gode minner!

Come together - The Beatles

http://www.youtube.com/watch?v=BJqNxKdgyqM

Kul hippie-låt!

Layla - Derek and the Dominos

http://www.youtube.com/watch?v=mDo9t53eb1s&feature=related

Oioi, sexy sang! Fra en tid da Eric Clapton ikke var så verst...

Billie Jean - Michael Jackson

http://www.youtube.com/watch?v=YV9pLwZVmGk

Michael Jackson i toppslag, en av hans beste.

Englishman in New York - Sting 

http://www.youtube.com/watch?v=doYNBHE8Yes 

En herlig sang! Og en av grunnene til at den får meg til å smile er tanken på alle de årene hvor jeg trodde at Sting kalte seg et romvesen... 

Sanger som får meg til å tenke:

American Pie - Don McLean

http://www.youtube.com/watch?v=Ycgegp0KdE4

Et episk verk. Her viser han historiefortellerkunst som få andre gjør innen musikk, og vi vil nok aldri være helt sikker på hva han egentlig ville si. Men i linken over gjøres det et ærlig forsøk på å vise meningen bak teksten - veldig interessant!

Killing me softly with his song - Roberta Flack

http://www.youtube.com/watch?v=4mpqXu0z3wU

Originalversjonen er mye bedre enn Fugees-versjonen som toppet hitlistene for ti år siden. Roberta Flack skrev sangen om Don McLean etter å ha hørt American Pie på radio. "I heard he sang a good song. I heard he had a style."

Klovnar - Bjørn Eidsvåg

Denne fant jeg dessverre ingen link til. Etter min mening en av Bjørn Eidsvågs beste sanger. Nydelig melodi, treffsikker tekst.

Bohemian Rhapsody - Queen

http://www.youtube.com/watch?v=irp8CNj9qBI

Sær, sær sang. Ingen over, ingen ved siden, men heller ikke under siden ingen stiller i samme sjanger. Utrolig bra!

Eleanor Rigby - The Beatles

http://www.youtube.com/watch?v=boc7rnhkLAk

En særegen låt fra The Beatles, den siste som ble laget før Lennon døde. Trist tekst i liksom-glad innpakning.

-- Albert Einstein

-- Charles Shulz

-- Rita Mae Brown

Med økt fokus på likestilling og overskrifter om kvinnekvotering og pappa-permisjon er det ikke rart at det er forvirrende når vi kvinner samtidig forventer at de holder døren åpen for oss, kjøper blomster på Valentines Day og gir oss jakken sin når vi fryser.  

Men jeg synes at det har blitt snakket for mye om disse stakkars forvirrede mennene, hva med oss kvinner? Er det ikke fryktelig vanskelig for oss også, kanskje til og med verre? 

For samtidig som vi fortelles at vi skal ”stå på krava”, kreve vår rett, ikke la oss pille på nesen, klare oss på egenhånd, være tøff, selvstendig, uavhengig, engasjert, fryktløs, kravstor, selvsikker etc etc – så er det et uomtvistelig faktum at menn foretrekker mykere kvinner som lar dem være menn!

Selv om moderne norske menn riktignok uttaler et ønske om en tøff, likestilt, selvstendig og utdannet kvinne kommer man ikke bortifra at menn ofte føler seg truet av disse amasonene. Utallige undersøkelser viser at på tross av hva menn sier kan mange føle det ydmykende dersom kvinnen tjener bedre enn dem, har høyere utdannelse eller scorer høyere på andre områder. 

Alt er relativt, selvsagt ønsker norske menn i dag en mer likestilt partner i kvinnen enn man gjorde for 150 år siden, men de vil fremdeles inneha manne-rollen i forholdet. Naturlig nok… Så hvordan i huleste heite skal vi kvinner finne den balansen? 

Jeg har de senere år fokusert ensrettet på selvstendighets-tankegangen som nevnt over, men takket være en venninne som nylig så lyset skjønner jeg nå at jeg har gått for langt i min selvhjulpenhet (skulle trodd at jeg har prøvd å bli en mann selv!).

Det er veldig rart at jeg ikke har sett det før, jeg har jo omtrent gått med tekst i pannen som sier ”Ikke tro at du kan gi meg noe jeg ikke har fra før, jeg klarer meg supert og trenger ingen mann, vi kan godt leke litt men du er aldri trygg, jeg kaster deg ut når jeg kjeder meg!” Off, det er pinlig å tenke på hvor blind jeg har vært...

Men nå blir det skjerpings! Jeg må rett og slett bli mykere i kantene, lytte mer og prate mindre, overlate føringen til andre avogtil, og ikke minst: jeg må slutte å kjempe hvert slag i forsøk på å demonstrere min overlegenhet, men heller velge mine kamper med omhu. Kort sagt forsøke å finne balansen mellom selvstendig/sterk kvinne og myk/avhengig kvinne.

Tror jeg. For hvordan kan jeg egentlig vite hva menn vil ha? Jeg har ikke blitt helt mann ennå altså...

Snakkes,

inntil da

What God want's, God get's; God help us all!

-- Jessamyn West

Selv har jeg noen favoritt-dagdrømmer som jeg alltid vender tilbake til. Felles for dem alle er at de dreier seg om å hjelpe noen, kanskje til og med redde noen fra døden. En stadig tilbakevendende fantasi er at jeg er en snill oberst i den tyske hæren under annen verdenskrig… Jeg skal kontrollere en konsentrasjonsleir og blir sjokkert over det jeg ser! Med øyeblikkelig virkning blir leirsjef med alle sine undersåtter arrestert og sendt bort, mens jeg tilkaller hjelp fra andre snille militære. Vi tar hånd om fangene og lar dem undersøkes hos lege, gir dem nye klær, mat osv.

Scenarioet er veldig detaljert, naturlig nok, siden det er en stor leir som byr på logistiske utfordringer. I hodet mitt har jeg en organisatorisk skisse over køsystem, antall leger som trengs, registrering av fangenes identitet for å matche mot andre lister slik at jeg kan finne familiene deres, hvordan få vasket ned brakkene og brent de gamle klærne mest mulig effektivt, hvordan få hjelp av de friskere fangene til å bygge nye boliger etc. Planen er selvsagt å gjøre det beste ut av situasjonen til krigen er over og fangene kan løslates.

De siste årene har jeg også reddet folk på Guantanamo-basen. Også har jeg funnet Madeleine, men avstått fra dusøren.

For øvrig er hoveddagdrømmen min å vinne i Lotto. Ikke så originalt, sier du kanskje? Nei, det er det sikkert ikke. Men jeg kommer aldri så langt som til å bruke penger på meg selv. Jeg har nok i bakhodet at det hadde vært greit å betale ned studielånet, og kanskje til og med hatt litt penger til å kjøpe leilighet. Men det viktigste er planleggingen av hvordan premien skal fordeles mellom familie og venner. Og ikke minst hvordan jeg skal overrekke nyheten J

Skulle jeg gått detaljert inn i dette hadde jeg skrevet i et par dager tror jeg, gjennom årenes løp har det blitt en ganske stor fantasi… Men hovedtrekkene er at jeg betaler ned all gjeld til mine foreldre, søsken og deres partnere. Dette gjør jeg selvsagt bak ryggen på dem. På Lånekassen kjenner jeg en fyr som hjelper meg, og i banken sjarmerer jeg en annen (som blir veldig rørt av mine gode hensikter). Etter at eventuelle billån, boliglån, studielån og forbrukslån er nedbetalt, har alle fått omtrentlig likt utgangspunkt. Deretter begynner fordelingen av de ”frie” summene, som de kan bruke til hva de vil. Disse summene må selvsagt ta hensyn til livsfasen de befinner seg i, forsørgeransvar og lignende. Jeg har måttet endre litt her de siste årene, etter at partnere og tantebarn har kommet inn i regnestykket. Men jeg sitter med en ganske rettferdig modell i dag, tror jeg.

Det morsomste er selvsagt når jeg samler alle sammen, og overrekker hver enkelt en konvolutt med papirer på innfridde lån. Det er litt av noen måpetryner som står foran meg da, skal jeg si deg!! J Og enda mer måping blir det når jeg i tillegg overrekker alle en sjekk hver med penger som de kan bruke til akkurat hva de vil…

Deretter tar jeg for meg venninner. Her er det både shopping-frikort og ferier inne i bildet (ferier som jeg selvsagt har avklart med den enkeltes sjef på forhånd). O lykke!

Hva er mitt poenget mitt, spør du kanskje, hva vil jeg fram til med å skrive om dette? Vil jeg bare skryte over hvor snill jeg er? Nei, det er ikke det jeg gjør skjønner du. Jeg tror nemlig ikke at jeg er så mye snillere enn alle andre. Egentlig er vel dette ganske egoistiske dagdrømmer, siden jeg selv finner stor glede i dem (hvis ikke hadde jeg ikke dagdrømt om det).

Tenk litt på hva du selv fantaserer om, og hva dette sier om deg som person. Vil du beholde Lotto-millionene for deg selv, og dersom det, er du mer egoistisk enn meg som vil dele dem for å oppnå andres takknemlighet og beundring?

Jeg er nemlig ikke så veldig materiell, derfor bryr det meg ikke så mye å gi bort for eksempel 7 millioner av en gevinst på 8 millioner. Derimot, hvis vi tenker oss en person som er veldig materiell og som likevel gir bort 4 millioner av samme premiestørrelse – da er nok den personen snillere enn meg… For øvrig har Phoebe og Joey bevist at det ikke finnes rene u-egoistiske handlinger. Du tjener alltid på å gjøre gode gjerninger, om ikke annet så ved økt velvære.

Men men, det viktigste er vel at de snille tingene blir gjort! Så hvis noen vil gi meg noen millioner, skal jeg sørge for plenty med gode gjerninger. Uansett hvilke hensikter som ligger bak.  

Vi snakkes,

Pay me my money down

-- Dorothy C. Fischer

(Velkommen til verden Nora!) 

kissthisguy.com er nemlig en glimrende samling med folks feiltolkninger av sangtekster :D 

(Innrøm det, hvem har vel ikke sunget "last night I dreamt of sombrero" til Like a virgin...)

Her er noen utrolig tidige eksempler, men jeg anbefaler alle å gå inn på nettsiden for å se mer: 

-------------------------------------

"Bohemian Raphsody", Queen

The real lyrics were:
Spare him his life from this monstrosity!

But I misheard them as:
Saving his life from his warm sausage tea

 "Buttons", Pussycat Dolls

The real lyrics were:
Loosen up my buttons, babe

But I misheard them as:
Loosen up my butt and play....

"Girls just want to have fun", Cindy Lauper

The real lyrics were:
Oh mother dear, we're not the fortunate ones.

But I misheard them as:
O mamma dear, I'm not the virgin I was.

"Knocking on heavens door", Guns n' Roses

The real lyrics were:
Knockin on heaven's door

But I misheard them as:
Knocking on Kevins door

"Barbie Girl", Aqua

The real lyrics were:
Come on Barbie lets go party

But I misheard them as:
Come on body lets go potty

--------------------------------- 

Hm, tror ikke jeg skal fortelle om MINE egne sangtekst-misforståelser opp gjennom årene...

Klarer du å finne hunden på bildet? :)

I går hadde jeg en slik dag. Det begynte med at jeg ikke kom på nett. Ganske irriterende, selv om det må sies at jeg ikke betaler for tjenesten men har benyttet meg av naboens usikrede nett ;) Nå tror jeg at han har funnet ut av det og sørget for et passord, det var iallefall borte vekk...

Samtidig skulle jeg skifte mobilabonnement, og hadde derfor brukt en del tid dagen før på å overføre alle numre, bilder etc fra simkort til mobil. Overføringen fungerte veldig fint når jeg satte inn det nye kortet.

MEN - jeg gikk en god fjelltur i mitt nye regntøy, i skikkelig drittvær, og tenkte at det var best å ha med mobilen. Sekken jeg bruker er ikke 100 % vanntett, så jeg la mobilen i en lukket pose i det innerste rommet. Dessverre var ikke dette godt nok, mobilen druknet innen jeg kom hjem :( Selv etter demontering og tørking i flere timer var det ingen respons å få, en god venn hadde avgått ved døden i den bergenske regnstormen. Hjelpeløs som jeg var, uten fasttelefon og uten internett, trosset jeg været nok en gang og gikk på leting etter en telefonkiosk. Jeg ville ringe rundt og høre om noen hadde en ekstra-telefon liggende. Tilfeldigvis, siden jeg ikke har hatt bruk for mynttelefoner på åresvis og derfor heller ikke lagt merke til dem, var det en kiosk rett nedenfor hvor jeg bor. Men denne virket ikke... Etter litt mer trasking fant jeg utrolig nok enda en, som virket! Jeg fikk ordnet med en nød-telefon som min mor skulle komme innom med dagen etter, og plutselig forsvant litt av isolasjons-følelsen min.

Det som var ekstra kjedelig med å få ødelagt mobilen, var jo at jeg nettopp (timer i forveien) hadde skiftet abonnement. Dermed var alle data lagt over på telefon istedetfor kort, vi snakker nr, kalender, bilder etc, og ikke minst hadde jeg forspilt sjansen til å kjøpe en billigere telefon MED abonnement! Jeg kan selvsagt skifte, igjen, men grunnen til at jeg valgte akkurat den operatøren som jeg byttet til var jo fordi det var billigst i bruk. Og det tar gjerne noen uker å bytte nok en gang.

Når jeg kom hjem fra min telefonkiosk-jakt ville jeg slappe av og kose meg litt foran tv; enda en ting som ikke fungerte! Det var bare snø å se på alle kanalene :( Og siden jeg har kabel-tv klarer ikke tvèn å få inn antennnesignalene til de fire kanalene jeg skulle ha hatt uten å betale for! Samtidig er tvèn nesten kaputt, det tar flere minutter å slå den på hver dag. I tillegg til ny mobil må nok et nytt tv handles inn ganske snart, såframt kabelselskapet klarer å gi meg noe å se på først selvsagt.

Så uten kontakt med omverdenen prøvde jeg å nyte stillheten, ved å varme meg under et godt teppe på sofaen, med en kopp te og en god bok. Så hører jeg en utrolig irriterende ringelyd. Ikke sterk, men en slags øresus-ringing. Jeg gikk rundt i hele leiligheten og prøvde å finne ut hvor det kom fra, uten hell. Jeg tok av alle elektriske apparater og lamper (hunden skjønte ingenting og trodde vi var på skattejakt), men fant ikke ut hvor det kom fra. Tilslutt måtte jeg innse at det nok kom fra naboen i etasjen over, så jeg prøvde å ignorere lyden (prøvd det? funker ikke!) og konsentrere meg om boken.

Senere på kvelden (etter noen timers forvirring ang klokkeslett før jeg skjønte at jeg ikke er avhengig av tv eller mobil for å vite hva klokken er, jeg har tross alt 10 vanlige klokker liggende) begynte jeg å bekymre meg for hvordan jeg skulle bli vekket dagen etter. Som mange andre bruker jeg jo mobilen som vekkerklokke. Nå har jeg riktignok et "vanlig" vekkerklokke-ur, men det tikker så forferdelig at jeg hadde ikke fått sovet med det inne på soverommet. Mens jeg bekymret meg over dette kom heldigvis foreldrene mine innom med krisetelefonen - o lykke!

Så jeg er på mobil-nett igjen, men ikke internett, og kabelfyren kan ikke komme før om et par dager.

For 20 år siden hadde ikke dette vært et problem i det hele tatt, så hvorfor er vi så avhengig av sånt i dag? Det bekymrer meg faktisk litt at jeg ikke klarte å slappe av i de få timene jeg var liksom-isolert. Men så er jo også folk avhengig av å få tak i hverandre; min bror ringte i det sekundet jeg fikk satt inn simkortet i krisetelefonen - han hadde prøvd å nå meg hele dagen etter å ha hørt på nyhetene at en kvinne hadde forsvunnet på fjellet, og når han ikke fikk tak i meg på noen timer trodde han det verste...

Derfor unnskylder jeg min avhengighet av tekniske hjelpemidler med at jeg må være tilgjengelig for andre :)

Hm, nettopp av den grunn burde jo disse "andre" kjøpt ny mobil til meg!! Hm, likte den tanken...

Snakkes, inntil videre,

eg var heispassasjer 

Tidligere på dagen hadde jeg hørt på flere andre foredrag, og alle talerne var like nervøse. De gav villig uttrykk for dette både før og under presentasjonen, og prøvde heller ikke å skjule lettelsen når de var ferdig. Kretsen rundt dem viste hele tiden full sympati, ”off, stakkars deg som skal holde foredrag, jeg slapp å gjøre det i år så denne gangen skal jeg bare kose meg. Gruer du deg veldig mye? Så tøff du er!” Noen ganger overhørte jeg denne varianten: ”Det går jo bra, du er så flink til sånt, det er ingenting å være redd for.” etc.

Det slo meg at det er ganske latterlig at alle er like redde + tilhørerne vet om dette og viser full sympati – mangler ikke scenarioet en faktor??? Hva er det da igjen å være redd for?

Det er som å se for seg noen sitte i en taxi mens de sier til sjåføren: ”Jeg er så redd for at du skal slå meg ned og stjele pengene mine når vi er framme!” hvorpå sjåføren trøster ”neida, det går så bra så, du har ingenting å være redd for.

Men jeg forstår hva du mener, jeg har jo vært passasjer noen ganger selv!” 

"I år har alt som har med penger og økonomi å gjøre, en dominerende plass i livet ditt."

"Hvis det bor en forfatter i deg, er det på tide å sette pennen til papiret."

"Du er inne i en utviklingsprosess og utvider din horisont på mange områder. Du ser mange ting fra helt nye perspektiver allerede."

"Interessen for terapi/alternativ medisin og forbindelsen mellom vår mentale og fysiske tilstand har økt de siste årene. Og nå forstår du hvordan følelsesmessige svingninger påvirker helsen din."

"Du har en tendens til å innbille deg det verste, og i år vil du jobbe med å nekte deg selv all negativ tankegang."

"Unngå stress så godt du kan. Blir det for mye mas vil magen din si ifra!"

"Mellom juli og september vil du avgjøre om ideèr du har lekt med bør forkastes, eller satses på for alvor. Du vurderer å gå tilbake til yrker eller aktiviteter du av en eller annen grunn ga opp tidligere."

"Søkelyset rettes mot bolig, og det er tid for en revurdering av eksisterende forhold på hjemmebane i mai."

"Du er ikke særlig opptatt av kjærlighetsaffærer i 2007, og din sivilstatus vil mest sannsynlig ikke forandre seg. Du er enda mer egenrådig og kresen enn vanlig."

Oppdatering 8.nov: Oversettelse har blitt lagt til :)

1. Andig – oppspilt, pågående
2. Ase – kave, mase
3. Bal – strev, slit
4. Bedyre – tvilsom forsikring om at man snakker sant
5. Bekkelokk – egentlig trelokk over brannvesenets vannkraner, nå brukt om kumlokk
6. Blofastendes – helt edru
7. Belite – stole på, gå med på
8. Brelebolette – forbrelete jentunge, foreldrenes/lærerens kjæledegge
9. Bråte – en hel memgde
10. Daffe – drive dank, gå og slenge uten mål og mening
11. Dandere – pynte, ordne på
12. Delje – slå til, dra til
13. Dette – ”dette i do”, falle i staver
14. Disse – gynge
15. Doddegutt – snobb
16. Dotte – har falt
17. Druse – dra til, slå til
18. Drøle – somle, bruke for lang tid
19. Eitel – illsint, vanskelig person
20. Fissen – helt utkjørt
21. Flais – hårfasong, særlig om gutter
22. Fonkendes ny – helt nytt
23. Forlotte – forlatt
24. Fyke – haste avsted
25. Gaule – skrike, skråle
26. Gedigen – utpreget stor
27. Gedulgt - hemmelighetsfull
28. Grabbe tè seg – forsyne seg hemningsløst
29. Hann hinn – han andre
30. Henderst – borterst, lengst i fra
31. Henrette seg etter – følge ordre
32. Hinkepikken – leke sisten hinkende
33. Hipse – løfte opp (rette på)
34. Honen – moderat form for Fanden. ”Ka i honen??”
35. Høgg å belegg – I flyende fart. Over hals og hode
36. I ste – for litt siden
37. Jatte med – snakke etter munnen
38. Je – gi
39. Jænke seg – innrette seg etter, gi etter
40. Jålebolette – utspjåket pyntesyk kvinne
41. Ka har du ka tar du? – Hva skal man si til slikt?
42. Kanøfle – pryle
43. Kjisøge – blingser. Benyttes som skjellsord uten sammenheng med ordets egentlige betydning
44. Kjitle – kile, klø
45. Kjusa deg – "så heldig du er!" eller gratulerer (ofte med misunnelse eller ironi)
46. Klesse – dra til, slå til
47. Klåss – tett inntil
48. Knø – elte deig eller gi overhaling med munn og hender
49. Kope – stå og stirre, glane
50. Kovne – ikke få puste, nesten besvime, av sterk varme
51. Kromle – smule
52. Kry – aule, vrimle. Eller stolt
53. Krøke – gjøre kroket, bøye seg
54. Løgen – rar, morsom
55. Løier – akter, påfunn
56. Molefonken – sur, trist, furten
57. Mondúr – uniform, utstaffert påkledning
58. Mortepompar – stavangerfolk
59. Natig – iherdig el gniten
60. Nett – akkurat, om tidspunkt eller sammenligning
61. Nøkke – nappe, rykke
62. Nøre – meske seg, ”nøre oppunder”, forsterke, spille videre på
63. Oppstanasig – Uforskammet, sta, påståelig, vil ikke la seg diktere
64. Ose – ryke, lukte
65. Petemét – pedantisk person, pinlig renslig og nøyaktig
66. Pikken – sisten, barnelek
67. Pitle seg – gå sin vei, slukøret med halen mellom beina
68. Pø om pø – litt etter litt
69. På`an – lett beruset
70. Rappe seg – skynde seg
71. Rekel – lang, hengslete unggutt
72. Renne – ake på kjelke, gli
73. Rikke – røre, "eg rikkar meg ikkje!”
74. Rævadilter – påheng, som oftest barn som dilter etter buekorps
75. Ræddafis – reddhare, pyse
76. Gnitapong – gjerrigknark
77. Sige – synke
78. Skreve – skritte ut, skritte over, sprike
79. Slark – slusk
80. Slaur – noe lignende slusk, ofte om dårlig smak og mangel på ambisjoner, kriminelle
81. Slonken – smal, tynn, folk etter langvarig sykdom
82. Smite – snike i køen, lure seg forbi
83. Smitt – smau, smug
84. Snaie – være nesten borti/ani
85. Snæik – lukt, ofte dårlig
86. Snerk – melkeskorpe
87. Snottagutt – liten gutt, uforstandig
88. Snåttabajas – overlegen person som egentlig ikke har ”nokke å gjørre seg te for”
89. Stril – iflg gammel påstand: ”en der er paastaaelig, seig, sen til at antage en mening!” Nå brukt om person fra øyene i nord-hordaland
90. Sutle – søle. Rote bort
91. Tedess – inntil da
92. Te donders – ad undas, fanden i vold
93. Tidi – morsomt.
94. Tidlig på`an – tidlig oppe om morgenen
95. Tutling – dumming, rotehovve
96. Tøtte – jente, ofte med bein i nesen på godt og vondt
97. Utidi – om å føle seg uvel. Også om personer som irriterer en
98. Vøre – ense
99. Ørsle – forvirre
100. Åderpeis – slavedriver