Men i går gikk altså CNN/YouTube Debates av stabelen, som var en massedebatt mellom de demokratiske presidentkandidatene. Som et samarbeidsprosjekt mellom CNN og YouTube ble det vist på CNN, noe som gikk veldig bra, seermessig sett. En rekke spørsmål ble stilt, 39 i alt (vel 37, siden 2 av dem i utgangspunktet ikke ble besvart). Og det gikk raskt i svingene. Litt for raskt spør du meg. Som regel har hver kandidat 1 min til å besvare på direkte spørsmål, mens spørsmål som ikke involverer dem direkte får de 30 sek å svare på. Antall kandidater som besvarte spørsmål varierte fra 1 til 5, og hele opplegget bar preg at man skulle få så mange spørsmål unna på raskest mulig tid.

Dette er ikke rart, i for seg. TV-showet hadde 2 timer til disposisjon, og skulle gå over et spenn av spørsmål. Det var nok også smart å begrense kandidatenes tid til å besvare spørsmålene, siden de var raske til å strekke tiden for å bringe mest mulig av sitt budskap ut. Veldig bra var det at en del av folkene som stilte spørsmålene også hadde møtt opp på debatten, og således kunne følge opp svaret fra kandidatene med et motspørsmål. Dette satte en helt ny egenskap til massedebatten, da debattantene ble mer eller mindre tvunget til å gi klare svar (iblant presset til å si ja eller nei), og ikke gjorde seg bedre ved å svare unnvikende.

Konseptmessig likte jeg opplegget meget god i det at enkeltindivider kunne stille spørsmål direkte til kandidatene. Dette slo veldig godt ut da spørsmål 9 kom opp, da spørsmålet var om kandidatene støttet ekteskap mellom like kjønn. Spørsmålet ble stilt av to kvinner som ønsket å gifte seg, og nettopp derfor ville ha kandidatenes mening om det. Gjennom denne vinklingen får man spørsmål som er både personlige og allmennt interessante.

Det som ikke var så bra med opplegget var at det måtte spille innenfor tv-showets rammer. Alle kandidatene fikk ikke svare for seg, og noen fikk mer tid enn andre. Dette ga Mike Gravel klart uttrykk for da han følte seg neglisjert i forhold til de mer populære kandidatene. Avslutningsvis sier han "Follow the money, 'cause it's politics as usual that you see!". Tidligere har jeg gitt uttrykk for min interesse for Gravel, så for å sjekke om det var noe i hans frustrasjon førte jeg opp antall ganger hver kandidat fikk tale i løpet av showet. Her er resultatet (kan se opptellingen her):

Obama: 20
Biden: 12
Kucinich: 10
Clinton: 15
Gravel: 10
Edwards: 15
Dodd: 11
Richardson: 13

Obama fikk tale dobbelt så mange ganger som Kucinich og Gravel. De som fikk mest talesjanser (det skal sies at jeg ikke har sjekket taletid hver kandidat hadde på showet, så mye gadd jeg ikke å legge i det her=) var Obama, Clinton og Edwards. I mine øyne er ikke dette overraskende, da de gjenspeiler mediadekkningen som har vært rundt kandidatene ellers. Her i Norge er det iallefall ingen tvil om at det er de to førstnevnte som har fått mest dekkning, noe som til og med vises i overnevnte artikkel av Aftenposten, der begge er de eneste som blir nevnt. Uten at jeg kan dokumentere påstanden har jeg også inntrykk av at Edwards har god omtale i statene, noe pga hans kone som har kreft, men som likevel ønsker ham med i kappløpet og støtter ham hele veien.

Jeg har ikke fulgt rådet til Gravel om å følge pengene (noen som har gjort? lenker?). Men tallene viser at det er noe skurr i opplegget. Det kan godt være at de tre kandidatene som fikk mest talesjanser fikk det nettopp pga at de har vært mest i media og derfor har fått størst interesse av den amerikanske befolkning i sine spørsmål. Men dette mener jeg ikke er en unnskyldning i en debatt hvor presidentkandidatene i utgangspunktet skal ha like stor tyngde i sine utsagn. Jeg syns at alle burde fått taletid til å svare på spørsmålene som var åpne for alle. Dette ville forlenget showet betraktelig, men med den sjansen man har (alle kandidatene er samlet tross alt), er dette noe man burde fått til.

Et annet element ved CNN/YouTube-debatten jeg syns er negativt, er prosessen der spørsmålene til showet ble valgt ut. Dette ble gjort av en gruppe mennesker, og er ikke et resultat av den demokratiske valgprosessen (f.eks. at folk kunne stemme frem videoer). Argumentet mot dette var at kandidatene da kunne være mer forberedt til spørsmålene, siden de kunne se hvilke som var populære og trolig ville komme på showet. Dette mener jeg er ugyldig, da man kan fjerne muligheten for at folk kan se vurderingen, bare at de kan gi vurderingen. Alle spørsmål som sendes inn er med andre ord likestilt for den vanlige bruker, og det er ikke mulig for han/henne å se hvor populært et spørsmål er.

Selvfølgelig har CNN/YouTube rett til å velge spørsmålene som skal vises, siden det er de som arrangerer evenementet. I tillegg er det at det er deres kritiske sans som legges til grunn for utvelgelsen et forsvar mot evt. "spamming" av spørsmål (altså at interessegrupper klarer å få opp populæriteten for bestemte spørsmål). Men dette kan man snu på hodet, og spørre seg om CNNs og YouTubes hensikter er 100% i samsvar med de til debatten. Dette grunner ut i om man stoler på arrangørene, noe som jeg tror seertallene viste at mange gjorde. Det skal også sies at jeg ikke har noen grunner til å tvile.

Hvilke konsekvenser evenementet har på utfallet er uvisst. Hvilken tyngde det teller for og imot er også vanskelig å si, spesielt siden det tross alt er en stund til presidentvalget enda. Men det er ingen tvil om at den trenden som er på gang på YouTube er spennende og potensielt stort. Det vises i tilhengerne og pådriverne (har nevnt James Kotechi tidligere, som er en aktiv, politisk videoblogger), som aktivt former, setter nye trender og provoserer frem svar. Men det som er virkelig er spennende er om politikerne selv fremover vil være med på denne prosessen.

En ønsket fremtid, i mine øyne, er en tid hvor sosiale nettsider som YouTube blir brukt aktivt av politikere for at de skal kunne debattere med utgangspunkt i enkeltmenneskers problemstillinger, og hvor de kan komme med sine synspunkt på hva som er rett og galt. For jo mer man har av dette materiale, jo mer kan man danne seg et bilde av kandidaten. Det kan selvfølgelig gå i begge retninger (selv om politikerne nok vil gjøre hva de kan for at det skal bli et positivt bilde), men jeg tror ikke at det å justere inntrykket av det til tider forskjønnede, politiske livet er noe negativt. Og om politikerne får en mengde tilhengere via denne fremgangsmåten, så er det lønn for strevet.

Er CNN/YouTube Debates et godt supplement for demokratiet? Ja, jeg vil tro det, men det er fortsatt en del å ta i. Det blir spennende å se hva de klarer å gjøre når massedebatten for de republikanske presidentkandidatene går av stabelen 17. september. Jeg gleder meg=) Hva med deg?

Filosofi blir på wikipedia definert som

... the discipline concerned with the questions of how one should live (ethics); what sorts of things exist and what are their essential natures (metaphysics); what counts as genuine knowledge (epistemology); and what are the correct principles of reasoning (logic).

Av denne definisjonen vil jeg ta fram spørsmålet om hvordan man skal danne levemåten, etikken.

Grunnlaget for at jeg ønsker å trekke fram dette konseptet kommer fra to tekster jeg har lest den siste uken, nemlig Å være i forandring av Arne Næss og Hva er dannelse i dag av Herner Sæverot. Begge tekster er presentert i Aftenposten og begge svarer på tidligere innlegg i samme avis. Teksten til Næss tar for seg betydningen av forberende prøver/ex.phil. i hans tid og i dag, og forsvarer verdien dette faget har for dagens studenter. Sæverots tekst går mer inn i hva studiets innhold skal ha for den delen som brukes i grunnskolen. Det vil si, han tar avstand fra den formen som var i L97 hvor man konkret definerte hva elevene skulle lese og lære. Han mente at denne formen for retningslinjer begrenset lærernes læremuligheter og kanoniserte læringspotensialet.

Jeg trekker mange gode poenger fra begge tekster, fra alle sider som blir presentert. Jeg er enig i Næss sin mening om at ex.phil. er et viktig studie i den forstant at en student trenger en kunnskapsutvikling på tvers av studieretningen. Jeg er også enig i Sæverot at lærerne må kunne ha frihet i sine læremetoder, siden én bestemt læremetode ikke alltid er den eneste riktige metode å danne unge sinn. For det er dannelse det kommer til i siste instans - utdanning for hjerne og sjel, selvet om du vil.

Dog er jeg skeptisk til ytringene på grunn av det enkle faktum at det funker ikke. Ex.phil. var for meg et grenseløst kjedelig studium som interesserte meg like mye som tannpirkere og det eneste som gjorde at jeg stilte opp var fagets obligatoriske natur. Og jeg er også av den tro at gir du en lærer for mange frie tøyler med tanke på metoder og for mange krav til mål, så vet ikke alltid læreren hva han/hun skal gjøre. Det faktum baserer jeg på utsagn fra min egen mor, som ofte har frustrert ytret seg over "for vage metoder og ugjenkjennelige krav".

La meg ta problemstillingene hver for seg.

Filosofi som studie

Hvordan man skal få ex.phil. til å fremstå som et interessant fag er for meg vanskelig å si. Mitt inntrykk av dagens yngre studenter er at vi har en generasjon av karakterstrebere hvis opphold på universitetet har et enkelt formål: å få seg en god jobb. Kvalitetsreformen legger løpet godt opp for dette, ved å legge press på studentene om å ta mest mulig poeng på minst mulig tid.

Gitt denne rammen mister ex.phil. tilsynelatende mye av sin verdi. Hvem trenger tross alt filosofi i en utdannelse hvor målet bare er å få seg en jobb uansett? Det er her jeg mener at Ken Robinson sine ord i foredraget Do schools kill creativity? runger igjennom. Selv om konteksten hans er litt annerledes tillater jeg meg selv å konvertere poengene til denne problemstillingen; tidligere visste man hvilken utdanninger samfunnet trengte siden man kunne med stor sikkerhet si hvordan verden ville utvikle seg; dagens samfunn derimot opplever "revolusjoner" mer og mer hyppig, og det blir vanskeligere for høyere utdanning å si hva som vil normen i yrket fremover.

Leger kan nå operere mennesker fra den andre siden av kloden. Lovskrivere og advokater (lovtydere om du vil) får mer og mer overlappende grenser på f.eks. eiendomsrett gjennom internettets ufattelige innvirkning på verdenssamfunnet. Det utvikles hele tiden nye kodespråk og utviklingsmiljøer i dataverdenen, utdannede dataprogrammerer er kanskje den gruppen som ser forandringer i yrket oftest. Listen er lang. Det er grunner som disse som tilsier at en student ikke bare trenger kompetanse i faget, men også kompetanse i seg selv; selvinnsikt, kjenne sine grenser, styrke, svakheter, etc.

Utforming av studiet

Da jeg studerte ex.phil. skjønte jeg aldri helt dette. Jeg sammenlignet studiet med de andre studiene jeg hadde. Ting skulle læres, gjerne pugges og som bevis på at lærdommen var fordøyd leverte man oppgaver. Men siden lærdommen fikk samme konsistens som de andre fagene, skjønte jeg aldri hva ex.phil. dreide seg om. For filosofi er ikke som økonomi. Eller kjemi. Der realfagene tar for seg elementer, tall og andre eksogene konsepter, tar filosofi for seg deg. Dine tanker. Hva gjør deg til den du er?

Om jeg hadde forstått denne vinklingen er det ikke sikkert at jeg ville blitt noe mer interessert av det. Hva har utviklingen av selvet å si for jobben, tross alt? Min oppfatning er at det har alt å si. Hvordan du klarer å te deg i lys av uventede situasjoner, som kriser eller bare generelt uheldige omstendigheter, har mye å si for hvor langt du klarer å komme på en arbeidsplass.

Men den kanskje viktigste grunnen til at jeg viste liten interesse for studiet var studiets utforming. Bøker skulle leses og oppgaver skulle leveres, det var ingenting som skilte seg ut. Dette i tillegg til min misoppfatning av studiet gjorde at ex.phil. ble mildt sagt nedprioritert. Om noe skal gjøres for å vekke til live ex.phil. slik den fremstår i dag er det en kraftig omstrukturering.

Det er ingen tvil for meg at lesing er en viktig del i utvikling av selvet. Men det er grader på hva man får gjort i løpet av et semester. Snarere enn å tråle gjennom filosofibøker der klassiske filosofer får sin presentasjon burde man satse på alternative presentasjonsmetoder. Læreren må ta sin rolle i akt og utlevere sin kunnskap til de yngre sinn. Ytterligere, for å vekke studentenes engasjement, må læringen ta utgangspunkt i forhold hvor studentene kan kjenne seg igjen. Snarere å gå fra tidenes morgen til dagens filosofi, kunne man gått fra dagens filosofi og bakover for å se hvor tankeretningene fikk sin grobunn fra. Snarere å tvinge studenten igjennom en mengde lesing, kunne man heller oppmuntret studenten gjennom hans/hennes engasjement.

Filosofi som utdanner

Tekstene i Aftenposten tok for dannelse. Dannelse av studenter gjennom ex.phil. og dannelse av elever på grunnskolen gjennom læreplanen. Det er ingen tvil om at filosofi er en viktig hjørnestein i alt vi gjør og hvordan vi blir til, men i tillegg til at vi snakker om hva denne utdannelsen skal bestå av er det ingen tvil om at vi nå må snakke om hvordan man skal revitalisere interessen for denne utdannelsen.

For dem som ikke gidder å ta for seg artiklene, som jeg mener er meget godt skrevne og tar for seg en mediekritikk jeg syns er meget sunn, lager jeg en meget kort oppsummering her. Fagbladet Journalisten satte i fjor i gang et prosjekt som tar for seg saker som media ikke gir nok oppmerksomhet. Dette prosjektet er inspirert av etablerte organisasjoner som Project Censored og Initiative Nachrichtenaufklärung. Dette er altså saker som burde fortjent mer oppmerksomhet på grunnlag av deres betydning for folket. Men tankerekken min tar mer feste i et av Guris avsnitt.

Juryen mottok 92 forslag, fra lokale temaer til internasjonale forhold. En erfaring juryen gjorde, var at mange saker som ble meldt på, ikke var underrapport eller «glemt». Faktisk var ingen av sakene helt «glemt», det fantes omtale i en eller form av mediene. Men dimensjoneringen av stoffet kan diskuteres.

Informasjonskaoset

Min tanke slår seg ikke til ro. Jeg begynner å stille meg selv spørsmål og mange problemstillinger dukker opp. La meg prøve å male et så beskrivende bilde som mulig. Jeg innser at dette kan virke som usammenhengende babbel, men aksepter det for nå og prøv å følg med i tankerekkene mine.

Nyheter. Tekster med informasjon om nye begivenheter. Jeg prøver meg med den definisjonen. En definisjon med vidt innhold, som lett kan diskuteres. Men like fullt en definisjon som kan brukes som et utgangspunkt.

Medier. Informasjonskanaler. Grensesnitt til informasjon, være dette ny eller gammel. Som mennesker er det våre sanser teknologien må rette sitt grensesnitt imot. Altså er vi begrenset til media som appelerer til vår hørsel, syn, smaksorganer og følelseorganer ellers. Videre er informasjonen avhengig i at vi kan tolke signalene som blir sendt, forstå dem og behandle dem slik at de skaper en mening i vårt hode (hele denne veien gjør at man nesten skulle ønske seg en Matrix-maskin hvor man bare kunne putte inn informasjonen rett til hodet).

For å komme ut av det forrige avsnittet: Det er lang vei for massemediene å gå før de får sin informasjon fram til oss. Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om produksjonsleddet som er før alt kommer klart, ryddig og pakket klar for oss. Men slik er det nå blitt, og i den moderne verden er det big business å drive med media. Og som i all annen business kutter man der man kan, gjennom f.eks. outsourcing.

En av de store revolusjonene som har kommet gjennom internett er at det ikke er lenger behov for et massivt apparat bak informasjonsformidlingen. Hvermansen kan lage sin egen weblogg nå, faktisk øker antallet raskere og raskere - i et nærmest sinnsvakt tempo. Og med dette ser vi også at mengden informasjon eskalerer. Hendelser skjer, blir skrevet om og blir nærmest sendt i et masseproduksjonsbånd mellom forskjellige aktører som prosesserer informasjonen og spytter ut enda mer "ny" informasjon. Alt for å få flest lesere, tjene mest penger eller bare være "den første" med scoopet.

Dette er ikke noe som helst nytt. Konseptet bak dette er heller ikke nytt. Det nye i miksen er hvor raskt denne prosessen skjer. Ved å revolusjonere internett som publiseringsplattform gjennom forenkling har man skapt like mange nye speil som det finnes personer der ute som behersker de nye publiseringsplattformene. Og det er et tall som bare øker og øker, virker det som.

Jeg sier ikke at speileffekten nødvendigvis er noe dumt. En artikkel som tar grunnlag i en eller flere tekster kan videreforedle nyhetens innhold gjennom forfatterens innsikt og kunnskap. Men på lik linje kan en nyhet bli fordervet og uinteressant. Og ikke minst er det frustrerende å lese den samme nyheten gang på gang på gang. Denne redundansen av informasjon merket jeg meg raskt da jeg begynte å snuse på RSS-teknologien. Jeg hadde abonnert på VG, Dagbladet og en rekke andre nasjonale nettaviser, i tillegg til noen få lokale. Nå skulle det ikke være noe problem å få full oversikt over nyhetsbildet i Norge tenkte jeg. Resultatet var en flom av tekster som omhandlet de samme nyhetene gang på gang, og i en slik mengde at jeg til slutt slettet alle nye meldingene jeg hadde fått fra avisene. De rett og slett overveldet min evne og vilje til å holde tritt med nyhetsbildet.

Utvelgelse var på sin plass (natural selection anyone?). Men hvilken skulle jeg velge? Følelsen var at jeg gjennom å velge bort en avis kunne miste evt. fremtidige, gode tekster. Min løsning fant jeg i Google News Norge. Slik jeg forsto løsningen prosesserte Google nyheter fra mange aviser og valgte ut de som var interessante for meg, evt. ga meg muligheten til å dykke enda dypere i nyheten gjennom en enkel oversikt over speil-tekstene. Kvalitet samtidig som man fikk kvantiteten! Så utrolig bra! Dette var iallefall tilfellet i min drømmeverden.

En drømmeverden

Google News Norge er nå den eneste nyhetskanalen jeg har. Med nyheter mener jeg her ordet i sin klassiske forstand, altså oppdateringer på innenriks, utenriks, sport, etc i sin generelle forstand. Det finnes mange andre kanaler der ute jeg kunne ha lagt til, men som jeg bevisst har latt være. Grunnen er enkel: Jeg har ikke interesse å bli mer hyppig oppdatert, ikke i bredere forstand.

Etter langt om lenge skal jeg nå begynne å nærme meg poenget mitt med denne teksten. Mengden informasjon der ute er enorm. Det er i vår natur å skjerme deler av den ute, vi klarer rett og slett ikke ta alt innover oss. Dette kan brukes som en metafor for samfunnet, som gjennom tidene har utviklet massemedia. Det moderne massemedia er utrolig komplisert av varianter og har et informasjonsinnhold jeg ikke tror kan sammenlignes med noen tidligere tider. Dette har blitt mulig gjennom internett og den revolusjonen/renessancen som har blitt gjennomført i weblogg-miljøet har multiplisert denne informasjonsmengden betraktelig.

Jeg føler at denne økte informasjonsmengden har ført til et skifte, et skifte som krever nye former for informasjonsbehandling. Med denne følelsen kommer en fornemmelse av hva som er riktig vei å gå, men denne fornemmelsen er splittet i to grunnleggende motstridende syn. I det ene ser jeg for meg at redaktør-rollen blir ivaretatt mye i samme grad som den finnes i dag, men at den får en oppgradering i form av at den klarer å takle den mengden med informasjon som kommer i dag. Effektivitet på en slik måte at redaktørene fungerer som et filter for leserskaren. I det andre ser jeg mulighetene som mekanikken i Google News Norge legger til grunn. Roboter søker gjennom informasjonen for oss og finner informasjonen vi ønsker oss. Dette er den teknisk letteste løsningen jeg kan se, da man etter å ha funnet "løsningen" ikke lenger trenger mennesker i mattestykket. Alt er automatisert.

I løsning nr 2 ser jeg også fallet. Da jeg leste Når tiden blir knapp av Charlotte Sissener kom dette ytterligere klarere frem. Gjennom automatiseringen vil kreativiteten forsvinne. Om ikke forsvinne, bli langt sjeldnere. Og det er her jeg ser håpet i mennesket som redaktører igjen. Altså ikke redaktør som i at en liten gruppe sitter på et rom og bestemmer dagsorden for en hel nasjon, men redaktører som i hele folket vurderer informasjonen som kommer strømmende inn fra alle kanter. Dette er det jeg fornemmer i sosiale nettsider som StumbleUpon og del.icio.us. Jeg begynner med sistnevnte, som enklest kan beskrives som en sosial bokmerkingsside. Og når flere syns en side er bra (legger den til som bokmerke) så blir den lagt til del.icio.us' hotlist, som oppdateres jevnlig. På den måten popper det inn nye sider som kan være av interesse. Skal jeg nevne en svakhet med dette systemet raskt er at digg-effekten er å føle her og. Det vil si den effekten en side har av å komme på førstesiden til digg.com, enda en sosial side hvor man promoterer websider, men med en enda hissigere brukergruppe.

StumbleUpon derimot har jeg mere sansen for. Utformingen av dette sosiale konseptet har gjort til at man nærmest surfer gjennom nye sider som man surfer gjennom tv-kanaler i håp om å finne gode tv-programmer. Man trykker på en knapp oppe i venstre hjørne, og vips så er man inne på en ny side. Denne siden finner StumbleUpon gjennom preferanser du har ført opp tidligere og gjennom dine vurderinger (du kan si om du liker siden eller ikke underveis). Enkelt og greit genialt!

Løsningen til StumbleUpon er den løsningen jeg per dags dato er mest fornøyd med. Dette er kanskje litt ironisk, siden dette er løsningen som faktisk ikke viser meg hvor mange nye evt. kule sider det finnes der ute som jeg kan "oppdage". Om noe kan sies ut fra det jeg har sagt til nå, så er jo noe av savnet mitt at jeg ikke kan få den totale oversikten over hvilke nettsider som ligger der ute som hadde appelert til meg.

Når alt kommer til alt, urealistiske ønsker til side, så er kanskje kompromisser det beste vi kan håpe på. Ikke full oversikt altså, men oppdager-gleden og -iveren inntakt.

Til slutt vil jeg lire av meg referansen Ja til bloggerne av Hans Erik Matre, som er en velskrevet artikkel om bloggere, kvalitet, kvantitet og med noen gode kritikker.

Om stedet: Vi leide firmahytte av Aftenposten i 2 uker. På denne tiden var hytta på Foten av svært enkel standard, med utedo og uten innlagt vann. Hytta ligger i idylliske omgivelser på svaberg og i åpen furuskog med kort vei til en av Fredrikstads mest populære badestrender.

• For første gang hadde vi ferie sammen i 14 dager
• Vi hadde 3-4 bleieunger uten innlagt vann!
• 'Hardt miljø' med mange små unger, og slitne voksne!
• Ekstremt fint vær i 2 uker
• Brigt lærte oss kortspillet rykk
• Petter feiret 4 årsdag med gelé og helikopter
• Fast frokost på betongbordet ute foran hytta
• Familien Brigt & AB bodde i det lille annekset!
• Fotball-EM vunnet av DK
• Besøk fra Vivian
• Halvor ekstremt dårlig med peanøttsyke
• Det kom fugl inn på stua, noe som aldri har skjedd på Foten siden
• Gikk på Kongstenhallen for å dusje, så på bensinstasjon. Vi besøkte også Vivian for å dusje og vaske klær
• Brukte også myntautomat for å vaske klær i fredrikstad sentrum
• Lånte båt av Aftenposten
• besøkte både Fredrikstad og Sarpsborg
• Vi mistet Amund i Fredrikstad sentrum. Da han ble funnet igjen, leide han en politimann. Det var nok en traumatisk opplevelse, for Amund var redd for å miste mamma og pappa av syne i flere år etterpå.

"Den jødiske stat, hvis navn er Israel, ble proklamert i dag. Den nye stat er i øyeblikket omgitt av piggtrådsperringer, dens hær er på marsj for å møte en ventet invasjon, dens viktigste by er mørklagt, og folket er blitt advart mot flyangrep. Seremonien ved proklameringen var kort. Statsminister David Ben Gurion leste proklamasjonen, og deretter ble den undertegnet av den jødiske regjerings medlemmer."

I samanheng med jubileumsåret kom ein av Israel sine "nye historikarar", Benny Morris, i vår ut med ei ny bok om akkurat 1948 og den første arabisk-israelske krigen. Boka heiter enkelt og greitt 1948: A History of the First Arab-Israeli War. Per A. Christiansen, Midtaustenkorrespondenten til Aftenposten, skriv om denne boka og forventingane til den i artikkelen "Historikerstriden som uteble".

Christiansen skriv òg litt om historieskriving og Israel sine nye historikarar,  som han skriv "ikke har annet til felles enn at de var ferdig utdannet og i ferd med å starte sitt akademiske virke nettopp da Israel åpnet deler av sine arkiver fra perioden omkring 1948." Dei nye historikarane var dei historikarane som byrja å utfordre mytane og dei etablerte oppfatningane kring etableringa av Israel. Benny Morris er ein av dei mest kjende av desse, saman med Ilan Pappé, Avi Shlaim, Tom Segev.

1948 er eit problematisk år på fleire måtar og er som sagt gjenstand for mange mytar. Ein av desse mytane om den israelske David og den arabiske Goliat, der eit militært underlegent Israel kjempa mot dei talmessig overlegne arabiske hordane. Dette viste seg snarare å vere omvendt, der det var Israel som var den overlegne part, både militært, talmessig og strategisk. Men dette er ikkje noko nytt. Christiansen skriv om er mellom anna at "mens faghistorikerne stort sett er enige om hva som skjedde, krangler de så akademikerbusta fyker om hva som var de stridende parters planer, vurderinger og beveggrunner."

Eit døme på slik krangling er ei bok av ein Ilan Pappé, The Ethnic Cleansing of Palestine. Denne boka går ganske langt i å hevde at det som gjekk føre seg i 1948 var, etter dagens standardar, ikkje noko annan enn etnisk rensing frå israelarane si side. Pappé argumenterar for at sionistane og Israel gjekk inn for å etnisk rense store delar av Palestina for arabarar for å sikre ein jødisk majoritet i den nye staten. Det å skape "fakta på bakken". Det som vart Israel sine grenser etter krigen dekka eit større område enn det jødane hadde vorte tildelt i delingsplanen til FN, som igjen hadde dekka område der jødane berre vart ein knapp majoritet. Pappé skriv at dersom 1948 hadde hendt i dag kunne det berre vorte kalla etnisk rensing og samanliknar metodane israelarane brukte med hendingane i det tidlegare Jugoslavia på 1990-talet.

Sjølv om 1948 var året Israel vart erklært etablert varte krigen mellom Israel og deira arabiske naboland til 1949. Samstundes er det òg viktig å peike på at det herska den borgarkrigsliknande tilstanden som herska i britisk Palestina etter at delingsplanen til FN vart lagt på bordet i 1947.

Av norske bøker som tar for seg 1948 kan eg trekke fram Odd Karsten Tveit si Alt for Israel, der han trekker fram kva rolle Noreg og nordmenn spelte i området. To andre norske bøker som omhandlar er dei to korrespondanseskildringane til Albert Henrik Mohn; Araberne og Palestina og Frontlinjer mellom Øst og Vest: Øst-Tyskland, Hellas, Israel.

Aftenposten har ei samleside om Israel-Palestina-konflikta der dei mellom anna har lagt opp fleire gamle artiklar som var å lese i Aftenposten i 1948.

Ok, jeg er sikkert den eneste som reagerer på utspillet til Gunnar Hasle i aftenposte.no (http://www.aftenposten.no/reise/nyheter/article2490128.ece) hvor han advarer nordmenn mot å ha sex med lokalbefolkningen i de landene de besøker. Han går videre og stempler alle lokale damer i Thailand som blir med nordmenn hjem, underforstått at du har sex med dem, som prostituerte.

”Lokale damer du får tak i på en bar i Thailand, og som blir med deg på hotellrommet, er ikke annet enn prostituerte.” -Gunnar Hasle-

Vel, jeg kjenner ikke alle de thailandske damene som henger i barer i Thailand og kanskje herr Hasle har rett i at de er prostituerte alle sammen (i alle fall de vi nordmenn kan få med oss hjem). Men jeg føler fortsatt at det er lite hyggelig bemerkning å komme med ovenfor det thailandske folk og jeg håper herr Hasle har godt belegg for det han snakker om.

Videre så liker jeg ikke en advarsel mot å ha sex med lokalbefolkningen i de landene vi besøker. Er det bare meg eller er det en ganske nedlatende og stigmatiserende holdning. Kanskje vi burde sette opp skilt på hotellrommene med følgende advarsel:

Ikke drikk vannet og for all del ikke sov med de innfødte!!

Jeg kjenner selv noen jenter fra thailand og jeg vet ikke helt om de har AIDS, men jeg har ikke tenkt til å gå ut ifra at de har AIDS og behandle dem som mulige smittekilder bare fordi de kommer fra et bestemt land.

Jeg vil gi herr Hasle rett i at det ikke er lurt å benytte seg av prostituerte i Thailand med tanke på smittefare, men jeg vil samtidig understreke at ikke alle fra Thailand har AIDS. Vi begynner å få en ganske stor gruppe Thailandske mennesker i Norge og jeg har ikke et vondt ord å si om dem. Jeg synes det er dumt hvis nordmenn skal få et dårlig inntrykk av mennesker fra Thailand bare fordi noen er dårlige til å bruke beskyttelse. For selv om herr Hasle sier at det er mulig å få AIDS selv når man bruker kondom, er dette for menn som ikke har sår på penis en ganske ubetydelig risiko (jeg vet dessverre ikke om hvor farlig det er for kvinner, eller menn som praktiserer analsex).

Vil herr Hasle oppfordre mot å ha sex med homofile og narkomane ettersom disse gruppene også har en høyere andel hiv smittede enn resten av befolkningen? Eller gjelder advarselen bare mot folk i andre land. Kanskje vi også burde advare turister mot å ligge med nordmenn ettersom vi topper statistikken på mange seksuelt overførbare sykdommer?

Jeg vil konkludere med at jeg støtter at leger skal opplyse om risikoen ved å ha sex med personer i grupper som er preget av høy smittefare. Jeg støtter derimot ikke at de advarer mot en oppførsel som diskriminerer individer i en gruppe på bakgrunn av statistikk.

Mvh

Karlinga

]]> http://ordlysten.wordpress.com/?p=48 Mon, 16 Jun 2008 07:18:45 +0000 Ingeborg Volan http://ordlysten.wordpress.com/?p=48 "Kjørte inn i urmaker" melder Aftenposten i overskrift på både nett-fronten og på artikkel i dag. "Stakkars mann," tenkte jeg, til jeg skjønte at det nok er en urmakerforretning som har fått gjennomgå.

At de i tillegg karakteriserer det hele som et "sjokkbrekk" skal jeg ikke kommentere engang...

Riktignok heter det "toll road" på engelsk, men snakker vi ikke om bompenger på norsk?

Dette minnar meg om eit kloster eg vitja i Syria i fjor haust (biletet over). Klosteret ligg nært den kjende krossfararfestningen Krak des Chelvaiers, som ein kan sjå frå klosteret. Klosteret har tre små kyrkjer. Desse tre småkyrkjene ligg på forskjellige plan i klosteret. Den nyaste ligg på bakkeplan inne i klosteret, medan dei to eldre ligg under bakken. Ein innehavar av klosteret guida oss gjennom dei to eldre kyrkjene som eigentleg var låste. Det var ei underleg kjensle å å gå lengre og lengre under bakken medan alt omkring ein vart eldre og eldre. Den eldste kyrkja var òg den enklaste og mest spartanske. Kyrkjene var i stor grad restaurerte.

---------------------------------------------------------------------------------

Dei største aktørane innan norsk presse, m.a. Aftenposten, NRK og Dagbladet, plukka opp saken ei veke seinare. Det er lagt ved fleire bilete frå kyrkjene i artikkelen til Aftenposten som er verdt å sjå gjennom. Andre og mindre aviser, som til dømes Vårt Land, fekk det med seg litt før, kanskje av meir naturlege grunnar.

De to medaljene viserat hennes mann var en humanist og en krigshelt. Ved KnutLøfsnes' dødsleie kom det folk fra Secret Service iStorbritannia for å si adjø, mens deres yrkesfrender i detnorske Overvåkingspolitiet fortsatt så på ham som enspion.
Den gamle skolestilen ble skrevet av hennesyngste sønn på Nadderud gymnas. Under overskriften "Hvilkeproblemer har en skoleelev å kjempe med" skrev hanfølgende.

Og dét var bare et utsnitt..

Hva skjedde med mellomromstasten? Hvor ble det av korrekturleseren, og Word/Works autokorrektur?!

I programmet snakker programlederen blant annet med journalist Bente Kalsnes, som spesialiserer seg innen teknologi og digital kultur, vår egen kollega Marius Eriksen her i GCI Communique, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen.

Den gjennomgående tonene er at ekspertene synes norske politikere er for lite flinke til å ta i bruk de mulighetene som nettet gir til å treffe velgerne på en ny, bedre og mer personlig måte.  Blant eksempler på godt digitalt arbeid hører vi om den svenske utenriksministeren Carl Bildt som har sin egen blogg og ikke minst Barack Obama som virkelig har skjønt hvordan man skal fenge unge velgere.

Programmet i sin helhet kan du høre her eller laste den som podcast her. Debatten kan du ta videre på denne bloggen, selvfølgelig.

Tidligere har Dagbladet oppfordret politikere til nettengasjement i artikkelen "Kast deg inn i nettsamtalen, Jens!" den 21. april i år.  Marius har også tatt opp saken her på bloggen i innlegget "Staten, ikke helt på nett" den 10. mars, etter at Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skrev saken “Må vise ansikt på Facebook” samme dag.

Det er en spennende debatt som nå er i gang og som vi mener er utrolig viktig for alle som ønsker å oppnå suksess i stortingsvalget neste år.

Derimot skal jeg være litt kranglete om bruk av dialektuttrykk i skriftlig norsk. Når Valderhaug skriver at "[n]år vondt fra Wales ble til verre i Montenegro, må Hareide bare nødt til å gjøre noe", avslører han sin bakgrunn fra Nordvestlandet. Jeg kjenner igjen uttrykket "må nødt til", men jeg er trønder og er oppvokst med det samme.

Det betyr ikke at det er greit å skrive det. Enten ER man nødt til å gjøre noe, eller så MÅ man gjøre noe. Her må Aftenpostens korrekturseksjon nødt til å skjerpe seg. ;)

I started a Facebook group as a social experiment to discover the effectiveness of social networks in providing real-life results to an ongoing investigation. Within 12 hours of the launch of the Facebook group, the group was featured in Norway's largest daily: Aftenposten (See article here). Four days later, ABC News asked for an interview (page 3 of ABC's headline news story on the Magnussen incident here). Today, the group is featured on ABC NEWS, London's Daily Mail, and Norway's Aftenposten and VG NETT.

The Facebook group relates to a recent murder in London that has destroyed one young life and brought two high profile families into a tragic spotlight. The sensationalizing of the story by the media, coupled with the potential political and diplomatic fallout between Yemen and the UK, is causing a lot of noise that is not helpful in discovering what happened on that fateful morning of Friday March 14.

Martine Vik Magnussen's body was found early Sunday partly covered by rubble in the basement of a block of flats in Great Portland Street, just north of London's main shopping area, Oxford Street, and about 1.5 miles (2.4 kilometres) from Maddox.

Maddox is the exclusive celebrity club where she had been partying the night before and seen leaving between 2 and 3 AM on Friday with a friend of hers and boarding a taxi.

This friend is Farouk Abdulhak, son of Yemeni billionaire Shaher Abdulhak. He left the UK on Saturday before the body was discovered in the basement of his apartment complex and is now asked to speak with the police to provide any information about Martine's final hours.

You can read more about the story and see more pictures here, here, and here.

My interest in the case came after I read the news from London. When I searched Facebook for a support group and discovered that no one had created one, I decided that this will be an ideal way to lend some help. Since the victim is a student and many of the people involved are university-aged students, Facebook is an ideal medium to reach a large number of people in that category in a very short period of time. I am surprised that law enforcement agencies don't frequently utilize this medium for applicable investigations.

I am also a Yemenite by origin. Farouk's involvement (whether guilty or not) has implicated my home country in a very unpleasant situation. I hope that everyone can understand that the people of Yemen are as adamant about discovering the truth and bringing justice to Martine's family as anyone else in the UK or Norway.

The full text of the ABC News interview is available in the discussion board of the Facebook group page here. Anyone with information on the murder should contact the Scotland Yard incident room in London UK on 020 8358 0300 or Crimestoppers on 0800 555 111.

- Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

• Er vi der målgruppen er?
• Tar vi forbrukermakten på alvor?
• Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
• Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
• Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.

Norway is one of the most newspaper-reading in countries in the world, a fact also reflected in the country's online media environment. In contrast to many other countries, Norwegians seem to prefer news-driven sites with journalistic content to all others. 

Early starters

Early adoption has put Norwegian online media at a great at advantage, some of the online players even earn good money.  

The first traditional Norwegian newspaper to hit the web was Brönnöysundsavis, a regional paper which launched its online edition 6 March 1995, closely followed by Dagbladet, the country's second biggest tabloid.  

Norway's biggest newspaper, VG, a tabloid, and Aftenposten, the country's biggest broadsheet, both owned by Norwegian media group Schibsted, also started publishing online in 1995. Schibsted, who own media assets in a number of other European countries, have since garnered international recognition for their successful transition online. Following a favourable mention in  the Economist, this transition was even put on the curriculum at Harvard University.

VG is now not only Norway's most read news site, it is the country's most visited website overall. 

Another early starter was Nettavisen, the country's first online only newspaper, which saw daylight on 1 November 1996. The founders of this paper later helped start German sister site Netzeitung in 2000. 

Ownership structure and profits 

Schibsted

Schibsted is the dominant player in Norway's media landscape. The company owns VG, the most read newspaper both on paper and online, and Aftenposten, the most influential national newspaper. The media group also owns the country's biggest online market place, Finn.no, Norwegian search engine Sesam Sök and stakes in several of the major regional newspapers.  The country's most read business site, E24, is also a Schibsted product.

To give a clue about the audience the site aims to attract: its Swedish sister site famously advertised for "journalists with expensive habits" in 2007.  Innovation is expensive, and many of Schibsted's most recent ventures, like its European freesheets, are loss-making, but several of its online product are very profitable. Finn.no has had a profit margin around 40 per cent for three consecutive years (2003 – 2006), and VG.no is in a similar position: for 2007, it is expected to deliver a profit margin of 42 – 45 per cent. Schibsted's newspapers have traditionally been politically conservative. 

Dagbladet

Dagbladet is the country's second biggest tabloid. Owned by the Berner group, the liberal newspaper is in the unique position that it has more readers online than in print. Online is also where Dagbladet makes money (the print version is in the red). Dagbladet online recorded a record profit of 26,6 per cent in 2005, but this was reduced to 13 per cent in 2006. 

Edda Media

Edda Media is the Norwegian arm of Mecom. The newspaper group consists of a number of regional and local newspapers, with a total of 27 online newspapers, as well as local radio and TV stations (some of which are subsidiaries of the respective local newspapers) and a few specialist online portals. When the company was acquired by the British group in 2006 it had an average profit margin of 7.5 percent. 

A-pressen and TV2

A-pressen is another major media group, owned by the Labour Union, Telenor, the country's partly-privatised phone company, and free speech charity Fritt Ord. The group owns a number of local and regional newspaper, as well as 50 per cent of the country's biggest commercial TV channel, TV2.

Until recently, A-pressen was not known for being very innovative online, but it is now pressing ahead with a new online venture together with TV2 that has seen the two share more content and launch 'hyperlocal' search engine derdubor.no (where you live). 

TV2 bought Nettavisen in 2003, and until recently the news site provided almost all of the content for the TV channels website. This is about to change, and under the leadership of TV2's new CEO, Alf Hildrum, the company will use more resources on developing a website aimed at marketing the TV channel's programmes. 

Public broadcasting

Norway's public broadcaster, NRK, has also focused a lot more on its website recently, launching a number of new online portals - such as weather portal yr.no and children's portal super.no. It is expected that NRK will see substantial traffic increase to its website as it starts opening up more and more of its archive in 2008, enabling users to download archive material for free.

The online team at NRK is also actively marketing NRK's content  in places like YouTube, Facebook and MySpace, and has signed an agreement with Joost to broadcast a separate NRK channel there.  

Other players

There are currently two other major TV channels in Norway: TVN, owned by German Pro Sieben; and TV3 Norway, owned by Swedish Modern Times Group (MTG), but the websites of both are focused on marketing TV content, not on online journalism. 

ABC Startsiden, owned by Telenor, is currently Norway's third most used website. It comprises Startsiden.no (a catalogue of websites), a search engine and a WAP-service. In March 2007 it launched its own news site, ABC Nyheter. The news site was the first commercial site in Norway to nurture citizen journalism as part of its site. 'Citizen articles' is currently a separate section on the site, but articles from this section are sometimes used in the main section of the site, always clearly labelled 'citizen articles'. The internet company delivered a 65 per cent profit margin in 2006, a margin expected to be marginally down for 2007. 

Aller Internett is made up of ten different news sites: some of the oldest, like IT-site digi.no, going all the way back to 1996. Together with TV2 Nettavisen and Norway's four biggest regional newspapers, it also owns business site NA24 – the second most-read business site after E24. 

Other notable Norwegian news outlets are Dagens Naeringsliv and Finansavisen (both financial dailies) Dagsavisen,  Klassekampen and Morgenbladet, all newspapers and all with news sites, but none of these have made a huge impact in the online environment.

Blogs, Social Networks and Community

In an egalitarian country such as Norway, it's perhaps not surprising that the newspapers have left most of the blogging their to readers, rather than encouraging their reporters to venture into the blogosphere.

Dagbladet is a notable exception, its reporters started blogging as early as 2002, but these blogging efforts were more mostly abandoned. Since 2005, Dagbladet and VG have both had blogging platforms where readers are encouraged to set up blogs. These thriving blogging communities are further encouraged by competitions to write 'blog post of the week' etc. (MyTelegraph was a latecomer compared to these two online newspaper communities). 

Other than that, Aftenposten has set up a blogging site for its foreign correspondents, but there's not much blogging going on there as of yet. Most of the national newspapers do have something called blogs on their sites, but the content is more akin to traditional op-eds published on a blog platform, and the feeling of reading an op-ed is exacerbated by the fact that many of the online newspapers don't link out.   

VG and Dagbladet also have their own social networks, Nettby and Blink, both launched in 2006. The former is the second largest social network in Norway, with 606,000 registered users. 

Outside of mainstream media, Norway does have a thriving blogging scene, though in contrast to England, we haven't seen blogs setting the political agenda in any major way. Norwegian blogs tend to be more diary-like, often almost literary in form. 

Among more co-ordinated non-mainstream online media sites, INorden, the Scandinavian citizen journalism site written by bloggers, and Sonitus, a 'human blog aggregator' - a site made possible by dedicated individuals who continuously sift through Norwegian blogs to pull out the best blog posts - also deserve to be mentioned.  

Education

Traditionally, the journalism schools at Volda and in Oslo have been the two main institutions training journalists: the former used to educate the broadcast journalists, the latter the print journalists. With the new focus on multimedia journalism, this is now changing and both schools strive to incorporate more training in online journalism.

There are also a number of other journalism schools in the country, including a course whose graduates are currently in so much in demand that many are recruited before they graduate: a BA in business journalism at business school, BI. 

Kristine Lowe is a journalist and blogger who writes for a number of Norwegian, British and American clients. Of the organisations mentioned here, Kristine has worked for NRK, Dagens Naeringsliv, NA24 and ABC Nyheter in recent times. She is also a regular contributor to Ethical Space: the international journal for communication ethics. 

The Norwegians were called Woodenheads by DONSURBER on: http://blogs.dailymail.com/donsurber/2007/08/19/norwegian-woodenheads/

"...News analysis

Police struggling as Oslo's crime rate jumps

Oslo's police department is having a hard time coping with a rising crime rate. Only one in five reported cases is currently being resolved, police seem as frustrated as crime victims, and commentators worry that citizens are having to rely on private security firms to ensure their safety.

The numbers, reported in newspaper Aftenposten, speak for themselves: No country has fewer police per capita than Norway, as many as 70 percent of so-called petty crimes are never followed up, and while the police force has increased 150 percent since 1960, the crime rate has increased 700 percent..."

-------

The Norwegians were called Woodenheads by DONSURBER on: http://blogs.dailymail.com/donsurber/2007/08/19/norwegian-woodenheads/

And an English-written Danish blog http://Dissidentpress.Wordpress.com run by Jens Nielsen was almost block by the nonsence from Aftenposten and our unsuspecting friend on the Western side of the Atlantic. This blog got 6,903 on 22 or 23 August 2007, because we long ago had tried qualified with Interpol as literaly the last source to unravel the miss the statistics concerning comparing by nationality had ended up in on: http://danmark.wordpress.com/2006/07/01/last-comparison-of-crime-rates-between-nations-ever/

Comparisons comes to an end we wrote in August 2005: http://www.lilliput-information.com/engsamm.html or http://danmark.wordpress.com/2006/05/21/comparative-analyses-doomed/

And that is the real reason why they write as they like now when all the actually documentation from statistics has been deliberately destoyed.

But now this so-called News-analysis has made enough mistakes and troubles for more than two months

Aftenposten reported in extract from the first link on this entry:

"The dilemma facing the prison authorities is that failure to show up at prison is not yet illegal. Although Parliament has passed new legislation making it a criminal offence to skip prison, the law has not yet been implemented and until it is, prison authorities can do nothing but hope that the criminals will eventually show up at the prison gates."

--------

I am sure that 99.9 p.c. of the Norwegians agree that the culture and general ethical or moral behavior of Norwegians does not differ very much from that of the Danes or of the Swedes.

Denmark:

The number of notified violations of the criminal law has more than doubled from 1960 to 1990 (200 p.c. increase), and in the period 1980-1990 they increased by 35 p.c. to 550,000 notified violations in average a year.

Earlier about 30 p.c. of such violations were solved, in 1991 about one of five (20%) ended with a solution. I remember when the number decreased to less than 50% in Denmark, and I am 57 years old. In Berlin 44% of such violations were solved in 1996.

In 1960 the Police and Prosecution in Denmark had 7,375 employees, in 1991 the number was 14,500, including 10,200 policemen.

The last year in Denmark:

Source is DR-TTV nr. 122, 15 Mai 2007: The number violations in the first three months of 2007 was 104,604 an increase of 10,000. The violence increased from 3,716 occurences to 4,600, an increase of 23.8 p.c. The total number of violation of the criminal law increased from 95,944 to 104,604 from 1 quarter 2006 to 1 quarter 2007 an increase of 9 p.c. Forced entries to houses and flats increased from 7,400 to 9,500 in 1 quarter compare with 1 quarter 2006, an increase of 28.4 p.c. Violence increased generally from 3,716 to 4,600, 23.8 p.c. Sex crimes, totally : increased from 557 til 647, 16,2 p.c.We naturally know that criminal violence against public authorities weigh heavier in the public pan, but the figures speak themselves. (a tiny bit more than 23.8 p. c. increase)

http://danmark.wordpress.com/2007/06/14/kriminaliteten-er-voldsomt-stigende-ikke-mindst-voldskriminaliteten/ (more details in Danish)

It has nothing to do with a former criminal law in Norwegen about petty crimes.

It has nothing to do with Norwegians. Their number is still decreasing as planned, and they behave, just like the Danes and the Swedes. They are civilized.

Did you know that more than 82 p. c. criminal acts in Copenhagen committed by youngster18 years old or less concerns second and third generation of immigrants?

http://www.lilliput-information.com/domv.html (try this in Danish)

Sonia

The Norwegians were called Woodenheads by DONSURBER on: http://blogs.dailymail.com/donsurber/2007/08/19/norwegian-woodenheads/

"...News analysis

Police struggling as Oslo's crime rate

jumps

Oslo's police department is having a hard time coping with a rising crime rate. Only one in five reported cases is currently being resolved, police seem as frustrated as crime victims, and commentators worry that citizens are having to rely on private security firms to ensure their safety.

The numbers, reported in newspaper Aftenposten, speak for themselves: No country has fewer police per capita than Norway, as many as 70 percent of so-called petty crimes are never followed up, and while the police force has increased 150 percent since 1960, the crime rate has increased 700 percent..."

-------

The Norwegians were called Woodenheads by DONSURBER on: http://blogs.dailymail.com/donsurber/2007/08/19/norwegian-woodenheads/

And an English-written Danish blog http://Dissidentpress.Wordpress.com run by Jens Nielsen was almost block by the nonsence from Aftenposten and our unsuspecting friend on the Western side of the Atlantic. This blog got 6,903 visits 22 or 23 August 2007, because we long ago had tried with Interpol as literally the last source qualified to unravel the miss the statistics concerning comparing by nationality had ended up in on: http://danmark.wordpress.com/2006/07/01/last-comparison-of-crime-rates-between-nations-ever/

Comparisons comes to an end we wrote in August 2005: http://www.lilliput-information.com/engsamm.html or http://danmark.wordpress.com/2006/05/21/comparative-analyses-doomed/ 

And that is the real reason why they write as they like now when all the actually documentation from statistics has been deliberately destoyed.

But now this so-called News-analysis

has made enough mistakes and

troubles for more than two months

Aftenposten reported in extract:

"The dilemma facing the prison authorities is that failure to show up at prison is not yet illegal. Although Parliament has passed new legislation making it a criminal offence to skip prison, the law has not yet been implemented and until it is, prison authorities can do nothing but hope that the criminals will eventually show up at the prison gates."

--------

I am sure that 99.9 p.c. of the Norwegians agree that the culture and general ethical behavior of Norwegians does not differ very much from that of the Danes or the Swedish.

Denmark:

The number of notified violations of the criminal law has more than doubled from 1960 to 1990 (200 p.c. increase), and in the period 1980-1990 they increased by 35 p.c. to 550,000 notified violations in average a year.

Earlier about 30 p.c. of such violations were solved, in 1991 about one of five (20%) ended with a solution. I remember when the number decreased to less than 50% in Denmark, and I am 57 years old. In Berlin 44% of such violations were solved in 1996.

In 1960 the Police and Prosecution in Denmark had 7,375 employees, in 1991 the number was 14,500, including 10,200 policemen.

The last year in Denmark:

Source is DR-TTV nr. 122, 15 Mai 2007: The number violations in the first three months of 2007 was 104,604 an increase of 10,000. The violence increased from 3,716 occurences to 4,600, an increase of 23.8 p.c. The total number of violation of the criminal law increased from 95,944 to 104,604 from 1 quarter 2006 to 1 quarter 2007 an increase of 9 p.c. Forced entries to houses and flats increased from 7,400 to 9,500 in 1 quarter compare with 1 quarter 2006, an increase of 28.4 p.c. Violence increased generally from 3,716 to 4,600, 23.8 p.c. Sex crimes, totally : increased from 557 til 647, 16,2 p.c.We naturally know that criminal violence against public authorities weigh heavier in the public pan, but the figures speak themselves. (a tiny bit more than 23.8 p. c. increase)

http://danmark.wordpress.com/2007/06/14/kriminaliteten-er-voldsomt-stigende-ikke-mindst-voldskriminaliteten/ (more details in Danish)

It has nothing to do with a former criminal law in Norwegen about petty crimes.

It has nothing to do with Norwegians. Their number is still decreasing as planned, and they behave, just like the Danes and the Sweedes. They are civilized.

Did you know that more than 82 p. c. of the criminal acts in Copenhagen committed by youngster18 years old or less concerns second and third generation of immigrants?http://www.lilliput-information.com/domv.html (try this in Danish)

Sonia

- Nei takk, jeg har spist...

Det er ikke bare vekten som forandrer seg. Anoreksi går også mye på det sosiale. Det å unnskylde seg for å slippe å spise blir en vanesak.

- Anoreksi er en sykdom, som styres av et ønske om å bli tynn. Det er både en psykisk og fysisk sykdom. Man får et kontrollert inntak av mat, og matsituasjoner handler etter hvert om å si nei takk, sier Ellen M. Berg Ottersen. Hun er daglig leder for interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS).

Det er ofte psykiske årsaker som fører til anoreksi. Om det skjer noe vanskelig i livet som f.eks. mobbing eller skilsmisse blir anoreksien en løsning på slike problemer.
Det første man legger merke til er at man går ned i vekt.

- Etter hvert blir man blek og ”pjuskete”. Anorektikere endrer ofte oppførsel og blir utålmodige og aggressive. Når man ikke får i seg nok mat blir man lettere sliten og irritabel. Mange anorektikere trekker seg også tilbake sosialt. De takker nei til sosiale ting som kino og fester, og kommer ofte med dårlige unnskyldninger som: ”nei takk, jeg har spist” når tema mat kommer opp, forklarer Ottersen.

Om man har en mistanke om at noen rundt seg har anoreksi er det viktig å hjelpe personen på riktig måte. Det er viktig at man ikke presser personen, og man må tåle å bli avvist. Heldigvis kan man få god behandling for anoreksi, og 82% av dem som har vært alvorlig syke blir friske.

- For mye fokus på slanking

Livsstilsmotivator Kari Jaquesson mener det er viktig å fokusere på å holde seg i form, men at så mange ungdommer fokuserer så mye på utseende og trener for å bli tynne synes hun er negativt.

- Hva synes du om at ungdom i dag har så stort fokus på å trene mye og gå ned i vekt?
- Jeg synes det er både positivt og negativt. Det er bra å trene og være fysisk aktiv. Ikke nødvendigvis for å gå ned i vekt, men fordi det er sunt for kroppen. Det er ikke bra at det er så mye fokus på at man skal være tynn. Men fokuset på å holde seg i form er absolutt viktig. I dag må ungdom ta mye mer ansvar enn det de gjorde før.

- Tror du prestasjonspresset fra idrett kan føre til anoreksi?
- Ja det er mulig. Men da må man være disponibel innenfor en spesiell type press. Om man driver med toppidrett på høyt nivå kan det jo forekomme.

- Hvorfor tror du så mange unge jenter og gutter lider av sykdommen anoreksi?
- Jeg tror nok ikke at det er flere nå enn det var før. Men det er mye mer fokus på det. Vi hører oftere om ungdommer under høyt press fra familie og andre som utvikler anoreksi. Men det kan også være veldig mange andre årsaker til at unge jenter og gutter får anoreksi i en ung alder.

- Har du noen tips på hvordan unge mennesker kan holde seg i form, uten å fokusere så mye på å bli tynne?
- Ja, det er rett å slett bare å ikke fokusere på det. Man må ikke fokusere så mye på å se resultater, da kan man fort miste motivasjonen. Om man er jevnt aktiv så vil man etter hvert komme i form. Det er viktig at man gjør noe som man synes er gøy. At man trener sammen med venner for eksempel. Man må bare få ræva i gir og gå i stedet for å ta bussen.

- Så tynn at jeg fikk sår

Hun hadde veldig lyst på kinderegget hun fikk i bursdagsselskapet, men lot være å spise det av frykt for å legge på seg. Da skjønte Lisa Wold at hun hadde et problem.

Lisa Wold (24) er endelig kommet over sykdommen anoreksi. Det tok 5-6 år før hun ble frisk.

- Fra 15-16-årsalderen begynte det å bli ganske alvorlig. Det hele startet med at jeg begynte å trene. Ikke fordi jeg ville gå ned i vekt, men fordi jeg syntes det var gøy. Etterhvert begynte jeg å tenke på vekta, og kuttet ut godteri. Det ble også mindre spising av vanlig mat.

- Hvordan ble det oppdaget at du hadde anoreksi?
- Jeg merket selv at jeg hadde anoreksi, og slet med å spise. Men både familie og venner kom med tilbakemeldinger om at jeg slet med mat og trening, og det var mye om og men før jeg skaffet hjelp. Jeg ringte til IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser). Jeg ble undersøkt av en lege da jeg var 16 år, men han mente jeg var helt normal. Dette viste seg jo å være feil. Det burde vært flere klinikker i Norge med kompetanse til å hjelpe anorektikere.

- Hvordan var hverdagen?

- Fra morgenen av var det første jeg tenkte på å trene. Jeg ble også veldig flink til å lyve om ting, blant annet om at jeg hadde spist. Hvis jeg i det hele tatt fikk i meg noe mat, var jeg nødt til å dra ut og jogge. Jeg var så tynn at når jeg jogget, laget klærne sår på kroppen. Jeg ble også veldig asosial, fordi når folk skal kose seg sammen, innebærer det nesten alltid mat, og jeg orket ikke finne på flere unnskyldninger for ikke å spise. Så jeg mistet kontakten med gode venner.

Lisa forteller at i en bursdag fikk hun tilbud om et kinderegg. Hun hadde veldig lyst på det, og hun visste at hun ikke ville legge på seg av et kinderegg, men hun takket nei. Da skjønte hun hva hun virkelig slet med.

- Hva veide du på det verste?

- Det vet jeg faktisk ikke. For jeg fikk ikke vite det av legene, blant annet fordi vi ikke skulle fokusere på vekten under behandlingen. Vekten er bare er et symptom på at noe er galt. Men før jeg ble lagt inn, veide jeg 36 kilo!

- Hva var det verste med å ha anoreksi?

- Det verste var nok at jeg skuffet familien min, og at de ble redde og bekymret for meg. Og det var veldig tøft å lære å spise igjen.

Etter fire år i behandling er Lisa i dag helt frisk. Om en uke starter hun i ny jobb som barnevernspedagog for å hjelpe andre mennesker.

- Er du helt frisk nå?

- Ja, nå er jeg helt frisk, smiler Lisa. - Når jeg er med venner, kan jeg sitte og kose meg med deilig mat uten å tenke noe over det. Nå spiser jeg masse kinderegg, sier hun og ler.