I motsetning til mange av de andre “siste i venninneflokken til å gifte seg”-filmene, syns jeg egentlig 27 dresses har klart det; filmen er en koslig, underholdende, og morsom romantisk komedie om jakten på den rette og det cheesye perfekte bryllupet.

Jane Nichols elsker bryllup. Og som den perfekte brudepike hun er, står hun på pinne for brud etter brud, arrangerer, ordner, forutser problemer, og kler seg opp i så stygge drakter de måtte ønske. Som trettiåring har hun vært brudepike i ikke mindre enn 27 bryllup, og kjoleskapet tyter av blondedraperte minner. Når søsteren Tess kommer hjem på ferie og presterer å forelske seg i, og forlove seg med, Janes hemmelige forelskelse og sjef, og i tillegg forventer at hun skal arrangere bryllupet, begynner det så smått å rakne for Jane.

Bare så det er sagt: Filmen handler ikke om brudepiken som blir gal - opprøret begrenser seg til den lange veien mot å lære seg å si nei, selvfølgelig med en ny mann til å hjelpe seg på veien. Katherine Heigl er perfekt til rollen som den usikre, sjarmerende, og smarte Jane som ikke er klar over hvor flott hun er fordi hun alltid havner i skyggen av søsteren, og filmen er alltid så lett, uanstrengende og full av små komiske poeng at du aldri kjeder deg underveis.

Plottet er selvsagt amerikansk-tullete med påkostede bryllup, ønske om bryllup, planlegging av bryllup, og det veldig klassiske plottet med par som møtes under falske omstendigheter, noe som resulterer i et klimaks og brudd like etter at de endelig har blitt sammen og sannheten kommer frem. Likevel er dette en film med flere mindre “spennings”topper, noe uventede vendinger, og rett og slett en litt utypisk vei mot slutten, selv om rammen er forutsigbar (alle skjønner jo nøyaktig hvordan det vil ende).

En koslig film, verd å se.

14 av 20

Cloverfield er en annerledes katastrofefilm eller monsterfilm. Mens vanlige filmer innen sjangeren som regel tar utgangspunkt i hvordan staten og forskere arbeider på spreng for å forhindre katastrofen, følger Cloverfield en gruppe ungdommer, og deres opplevelser når et gigantisk monster plutselig inntar New York. For å ytterligere øke “amatør”-effekten, består bildene utelukkende av ungdommenes egen filming med et håndholdt kamera. Her ser vi militæret, her ser vi angrepene på monsteret, men vi ser det i vill flukt bort fra stedet.

Jeg liker veldig godt at filmen tar utgangspunkt i hvordan dette oppleves for vanlige, unge mennesker. Ser man bort fra det noe urealistiske ved monsterangrep, gjør det scenarioet noe mer realistisk, noe lettere å sette seg inn i. Hvordan ville jeg opplevd det her og nå hvis et monster inntok byen? Flukten, forsøkene på å komme bort fra kryssilden, alle man bekymrer seg for, telefonene, strømbruddene, ønsket om å redde de man er glad i - alle disse aspektene blander seg sammen med monsterbildene og actionen.

Dessverre er den likevel ikke supergod. Mange klager på kameraets risting, og jeg må nok slutte meg til dem. Jeg misliker også at vi vet så lite om hva som egentlig skjer - hvorfor monsteret har kommet til New York - hvordan det har oppstått, hva som er planen for å kvitte seg med det - jeg føler meg rett og slett snytt for mytologi nå som USA har fått sitt eget monster. Likevel ser jeg jo at dette er bevisste valg for å understreke stemningen i filmen. De er vanlige folk, de skal ikke vite hva som foregår, de skal føle seg avskjært fra verden og hjelpeløse. Det kan derfor aksepteres, og siden vi allerede har den andre typen film i for eksempel Godzilla, bør det være mulig å akseptere Cloverfield som noe eget.

Karakterhistoriene blir også vanskeligere å følge når historien fortelles gjennom et vanlig hjemmekamera. Det er litt stilig å sy sammen forhistorien ved å se hvordan opptaket delvis overlapper opptak fra en måned tidligere, men man blir fort lei av det, og sitter igjen med fem fremmede mennesker, som stort sett forblir fremmede filmen igjennom.

For meg fremstår filmen som et morsomt eksperiment, men ikke så mye mer enn det. Selv om det er en del av uttykket fremstår den som noe slurvete sammensatt, og siden strategiene og forsøkene på å drepe monsteret forsvinner, er det ikke mer til filmen enn flukt fra et ukjent monster.

12 av 20

I Am Legend baserer seg på Richard Mathesons roman fra 1954. Will Smith spiller Robert Neville, forsker - og siste overlevende menneske i New York City. Året er 2012, og et virus utviklet av menneskene for å kurere kreft har kommet ut av kontroll og forvandler infiserte mennesker til vampyr-aktige monstre. Neville er imun mot viruset, og valgte å bli igjen i byen ved evakueringen, og bruker nå all sin tid på å lete etter en kur mot sykdommen. New York er øde, gjengrodd, og livsfarlig å oppholde seg i etter mørket, når “Darkseekers”‘ene vralter seg fram fra sine mørke gjemmesteder og eier byen for natta. Nevilles dager er sterkt rutinepregede, han forsker, farter rundt i byen hvor han konverserer med prøvedukkene, venter på tegn fra andre overlevende, og jakter på monstrene for å teste ut medisinen han lager.

Jeg liker science fiction, kanskje spesielt når den foregår i nær fremtid og på jorda. Det er spennende å plumpe ned i helt fremmede scenarioer, og oppleve andre mennskers forestillinger av hvordan det ville vært å leve under slike vilkår. I så nye filmer er bildene fantastiske, og det er verd å se filmen alene, bare for å se Manhattans biler parkert, gress svellende frem fra asfalten og byen som kolonisert av dyr. Filmen presenterer også en helt grei forklaring på hvordan dette kan skje, selv om jeg syns den blir litt vel brokete presentert. Likevel fremstår dette som et bevisst valg - en fremstilling av situasjonen slik den oppleves for Neville - den eneste mannen som er igjen i New York - og for alt han vet, i hele verden. Utover i filmen får vi også vite noe mer om hva som har skjedd i verden - ryktene, koloniene, usikkerheten og samarbeidet, like oppdelt og angstfylt som det nok ville føltes i en slik situasjon, hvor all kontakt mennesker i mellom er kuttet tvert over på grunn av manglende infrastruktur.

Likevel er filmen skuffende utilfredsstillende. En film med nesten bare én skuespiller er vanskelig å holde spennende. Når bildene av tomme New York er presentert, og monstrene har gjort kjent sitt mildt uhyggelige nærvær, sitter vi hovedsakelig igjen med en mann med sinnstilstand et sted mellom tvunget skjerpet og halvgal, som råkjører i New Yorks gater, skyter dyr, duller med hunden sin, og pludrer med butikkdukkene. Dette er ikke spennende nok for en hel film. Mot slutten blir det imidlertid bedre, dramatikken er mer engasjerende enn vanlige slåssescener i andre filmer, og slutten etterlater en slags andakt som gjør at jeg tenker tilbake på filmen som bedre enn den strengt tatt var.

11 av 20

10 000 B.C. baserer seg på ideen om at siviliserte menneskesamfunn eksisterte lenge før egypternes tid, og har blitt mottatt med tilsvarende stor skepsis. Hvorfor man plutselig har begynt å forvente realisme i eventyrfilmer kan man spørre om, men kanskje er det noe med dateringen som lurer folk til å tro at dette er en form for historiefilm?

Yagahl-stammen lever i et typisk enkelt jegersamfunn i fjellene og begynner å føle virkningene av de endringene som kommer med slutten av istiden. Mammutene viser seg senere og senere, og stammen er i ferd med å miste sitt livsgrunnlag når de plutselig blir angrepet av et annet, mer avansert folk som bortfører deler av stammen. Filmens helt, D’Leh mister sin store kjærlighet Evolet, og bestemmer seg for å følge etter dem og hente henne tilbake, og eventyret bringer dem til varmere strøk med tørre ørkener, sabeltanntigre, mørkhudede folkeslag og avanserte sivilisasjoner.

Jeg syns anmelderne har vært alt for streng med denne filmen, som både tilbyr fantastiske bilder, spennende fantasikrumspring, og en handling som stadig skifter retning og dermed holder på oppmerksomheten mer enn gjennomsnittlige spenningsfilmer. Utover dette er ikke plottet originalt, med sitt typiske gutt-redder-kjæresten-sin, det er særdeles få kvinnelige roller i filmen, og de få som er med er der mest som symboler på kvinnelig hjelpeløshet og personlighetsløshet. Karakterene er alltid så distansert fra seeren at en aldri egentlig identifiserer seg med noen, og engasjementet i filmen synker tilsvarende.

Likevel er dette grei underholdning så lenge du tar filmen for det den er: en eventyrfilm med stort budsjett, en tankeflukt, et “hva-om”.

12 av 20

Ved første øyekast kan “Mean Girls” virke som en ganske vanlig high school-film. Du har “de kule jentene” med urealistisk strøkent utseende og klær, som spilles av skuespillere opptil ti år eldre enn karakterene de spiller, du har de overkarrikerte klikkene, high school-forelskelsene og traumene, og selvsagt paret som får hverandre til slutt. Det er dermed en fordel om du i utgangspunktet liker high school-filmer, men Mean Girls er også en high school-film av nyere dato som ikke ses gjennom øynene til pubertale gutter, men som snarere tar opp svært mange sentrale problemer omkring jentekulturen, og konsekvensene av disse.

16 år gamle Cady Heron har blitt undervist hjemmefra hele sitt liv, fordi foreldrene var forskere i Afrika, men står nå overfor sin første dag på high school. Hun blir snart kjent med outsiderne Janis Ian og Damian, som nærer både fascinasjon, og hva førstnevnte angår, et intenst hat, til skolens mest populære jente: Regina George. Regina er lederen av en jentegjeng på tre som de kaller “the plastics”, skolens vakre, men slemme, herskere. Og når Cady blir invitert med i gjengen, og snart får føle på kroppen hvordan det er å bli svertet, baksnakket og sveket, blir hun snart med på Janis’ plan om å styrte dronningbien ved å ta fra henne de tre tingene som gir henne makt: kjæresten, kroppen, og vennene.

Siden Cady i begynnelsen har svært lite erfaring fra high school ser vi jenteverdenen gjennom øynene på en observerer, som nøkternt beskriver det hun ser på en måte som får det til å virke enda mer absurd enn i andre high school-filmer. Etterhvert går hun i midlertid “native” og blir mer og mer lik de hun studerer, til hun selv har blitt en “mean girl”. Filmen har en solid historie som leder seeren gjennom filmen, den har et variert og underholdende karaktergalleri som utvikler seg over tid, den har humor, satire, ironi, ja egentlig det meste man kan be om fra en slik film.

20 av 20

På den ene siden tenker jeg at filmskaperne var enormt heldige at denne filmen ikke floppet totalt. En syngende James Bond har satt ut mang en kinogjenger, og humoren er til tider opplagt og småharry. I tillegg tror jeg nok skuespillergalleriets gjennotsnittsalder er noe høyere enn det som er vanlig i Hollywoodfilmer, og da er det spesielt fokuset på voksne kvinner som er uvanlig. Voksne kvinner som fortsatt har et liv, vel og merke. Men faktisk, og heldigvis, har filmen blitt en knallsuksess, og det må jeg ærlig si at jeg syns den fortjener. Livstørsten den portretterer, de nydelige omgivelsene, sol og lys, flotte skuespillere, humor, og ikke minst ABBA-musikken i sitt rette element, gjør denne filmen til en opplagt vinner.

Sophie Sheridan skal gifte seg, og har et sterkt ønske om at faren, som hun aldri har møtt, skal være den som fører henne til alteret. Hun har funnet morens gamle dagbok, som avslører at hun har tre potensielle fedre, og sender i skjul invitasjoner til alle tre, i håp om at hun skal vite hvem av dem som er faren når hun ser dem. Snart er bryllupsforberedelsene i sin siste fase og Sophies mor, Donna, får sjokk når hun ser de tre eksene sine møte opp akkurat når datteren skal gifte seg. Historien har også flere underplott som omhandler Sophies forhold til kjæresten Sky, og deres liv og ambisjoner for fremtiden, Donnas sviktende økonomi og datterens bekymring for å la henne være igjen alene med hotellet, forholdet mellom Donna og bachelor nr 1, Sam Charmichael, som forlot henne for å gifte seg 21 år tidligere, Donnas venninner Rosie og Tanya, og bachelor nr 2 og 3, Harry Bright og Bill Anderson.

Filmens store stjerne er for meg Amanda Seyfried, som ikke bare er utrolig pen i denne filmen, men som nok en gang viser at hun er en fantastisk karakterskuespiller. Hun er i stand til å forandre hele uttrykket sitt og utseendet for å tilpasse seg de ulike personlighetene hun har spilt i ulike filmer, fra dukkedum venninne i “Mean Girls“, via ultrautfordrende bad-girl i flere Veronica Mars-episoder, og er her utrolig som sprudlende impulsiv ung jente med et intenst ønske om å finne ut hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Ikke minst viser Seyfried seg å ha en nydelig lys og ren stemme som også overskygger alle andre i filmen.

Selv om filmen i seg selv er rimelig middels - handlingen er ikke spesiell, humoren er helt grei, og fins deler av filmen som rett og slett er litt kjedelige, så trekkes den opp av gleden, skuespillerne, de glade sangene og den gode følelsen du sitter igjen med når den er ferdig. En film som absolutt er verd å få med seg.

Det som i utgangspunktet gjør Flightplan interessant, er at den bygger på spørsmål omkring hva som er virkelig og hva som er fantasi; Har flertallet alltid rett, eller kan man stole på sin egen overbevisning? Hva har man egentlig om man ikke kan stole på seg selv, og egne sanser og minner? Ideen om en savnet person som omverdenen påstår ikke har eksistert eller har vært død lenge har vært brukt ved flere anledninger, blant annet i filmene “Bunny Lake is missing”, Hitchcock’s “The Lady vanishes”, og “The forgotten” fra 2004. En annen versjon av historien brukes i Buffy the Vampire Slayer, sesong 6, episode 17, hvor Buffy begynner å tro at hun egentlig ligger på et mentalsykehus i L.A., og at hun selv har diktet opp Sunnydale og livet hun har levd de siste seks årene.

I Flightplan møter vi enken Kyle Pratt, som sammen med sin seks år gamle datter er på vei fra Berlin til New York med sin avdøde manns kiste. Hun sovner etterhvert på flyet og våkner til sitt livs verste mareritt: Datteren er forsvunnet, og det samme gjelder alle spor etter at hun noensinne har vært på flyet; billetten hennes er borte, hun står ikke på passasjerlisten, og ingen har sett henne. Når likhuset som oppbevarte ektemannen hennes melder om at datteren omkom samtidig med mannen, er størsteparten av flyet overbevist om at Kyle er gal, men er hun det?

Det som gjør filmen bra, er at vi som seer kan oppleve den samme undringen som hovedpersonen går igjennom; Vi har jo sett datteren, men kan vi stole på det vi har sett, eller er det hovedpersonens galskap vi har fått et innblikk i? Det er jo etterhvert mye som taler imot at datteren faktisk var med på flyet, og et engasjerende element blir dermed å forsøke å samle spor som taler for eller imot datterens eksistens. En annen ting som er positiv er at den kvinnelige hovedpersonen aldri synker sammen og blir et passivt offer. Hun fortsetter å kjempe til siste slutt, er intelligent, ressursfull og strategisk. Filmen glir også etterhvert inn i et behagelig krimplott med en perfekt planlagt og gjennomført mesterplan, gjennomgått og forklart mot slutten.

Det er derfor med stor beklagelse jeg må melde at filmen likevel ikke var særlig bra. Som en av kommentatorene på imdb.com påpeker, er forklaringen svært søkt, og mesterplanen inneholder svært mange fallgruver og variabler som i praksis ville gjort den umulig å gjennomføre. Og selv om en ser bort fra dette, er den skuffende uengasjerende, selv om det er vanskelig å peke på hvorfor den er det. Kanskje er det for mye frem og tilbake over hvorvidt datteren eksisterte? Kanskje er det for mange “løpe-rundt-på-flyet-og-lete-etter-datteren”-scener? Mesterplanen kunne også vært presentert annerledes, den kunne blitt presentert for oss samtidig som for hovedpersonen gjennom tilbakeblikk som viser sporene, heller enn at vi får vite det på en såpass lite skandalepreget måte litt for tidlig i filmen.

“Minority Report” er en science fiction-film basert på en novelle ved samme navn skrevet av Philip K. Dick på 1950-tallet. Året er 2054, og en spesialavdeling av politiet, kalt “pre-crime” forutser og forhindrer drap opptil fire dager før de skjer. Teknikken baserer seg på tre synske som tilbringer livet flytende i en tank, med avanserte maskiner som tolker deres syner, og politiet i enheten er spesialtrent i å tolke synene for å kartlegge hvordan man kan forhindre drapene og fange morderen. Metoden har kommet til slutten av en seks års prøveperiode, og er nå oppe til vurdering for å bli en nasjonal ordning. Politimannen John Anderton er en av de fremste som fronter metoden som kunne forhindret at sønnen hans ble drept et halvt år før systemet ble tatt i bruk, men når de synske spår at han selv vil drepe en vilt fremmed mann innen 36 timer, blir han plutselig i tvil.

Noe av det som gjør filmen bra, er at den tar opp en rekke evige etiske og politiske spørsmål; kan man holde noen ansvarlige for noe de ikke har gjort enda, hvis man mener man vet at de kommer til å gjøre det? Har mennesket en fri vilje og muligheten til å påvirke sin egen skjebne, eller er alt forutbestemt? I hvor stor grad kan man tillate overvåkning av samfunnet, hvis det forsvares med at det er laget for å beskytte folk (jf. terrorlovene)? Er det riktig å ofre noens liv for å redde andres? Fins det et evig og udiskutabelt “godt” og et motstående “ondt”?

Filmen blir ekstremt engasjerende som en fremtidsskildring med tusenvis av nye oppfinnelser i Harry Potter-stil, og holder et tidvis raskt tempo, med mye informasjon. Filmen serverer en rekke puslespillbiter i en omfattende krimgåte med armer mange år bakover i tid med flere blindspor og løse tråder som presist nøstes opp til slutt gjennom et typisk “tilbakeblikk-med-fortellerstemme-som-forklarer-planen” så ingen spor skal bli oversett.

For min del kunne de spart seg noe av ekkelheten omkring øyeoperasjonen, men det er i stor grad med på å skape den riktige stemningen og vise kontrasten mellom det offisielle samfunnet og underverdenen, mellom fattig og rik, og viser hvor langt man i desperasjon kan være villig til å gå.

16 av 20

Oppdatert:  

- minou mener filmen er dryg i lange perioder, og at kompleksisteten i puslespillet kun er middels. Bra tema, men lite drøftet.  

- På Internet Movie Database har derimot 104 039 brukere sammen gitt filmen et gjennomsnitt på 7,7 av 10 mulige stjerner, hvor 86 948 personer har gitt den 7 stjerner eller bedre. Jeg bare nevner det…

- Gabbaen mener den er spennende hele veien, og gir den 4 av 5

Jeg burde nok skrevet om britiske office først. Men etter tre fulle sesongers adskillelse (og i motsetning til BBC slår amerikanerne (vanligvis) til med skikkelige, 25-episoders sesonger), har de to seriene utviklet seg til å bli to selvstendige uavhengige serier, om enn med samme fedre.

Serien tar utgangspunkt i et kontormiljø i papirselskapet Dunder Mifflin, i Scranton, Pennsylvania. Serien fremstår som en dokumentar, hvor handlingen formidles gjennom intervjuer med kontoransatte samt kameraenes tilstedeværelse på kontoret. Sjefen, Michael Scott, er glad i å tilbringe tid med andre, og mindre glad i å arbeide, og de fleste episodene sentrerer ofte omkring en eller flere store hendelser som gjør dagen spesiell, enten det er bursdager, innsamlinger, olympiader eller liknende.

Svart på hvitt kan nok dette høres kjedelig ut, men i virkeligheten er det for meg en av de beste komiseriene noensinne laget. Det som kanskje gjør serien aller best, er at den har et utrolig bra karaktergalleri. Karakterene er som små historier i seg selv, og det er morsomt jo bedre du blir kjent med dem å følge med på hvordan de reagerer på ting, hvordan de oppfører seg mot andre, og hva som skjer i livene deres. Du har den alkoliserte alenemoren som aldri klarer å slutte å drikke (og ikke tar det så tungt), du har den gamle hippien som stadig røper nye sider ved sin slaskete livsførsel, enten det er at han elsker å stjele, at han aldri har hatt et kjøleskap, eller at at han muligens lå med andre menn på 60-tallet, du har den ensomme triste fraskilte personalansvarlige som i sin molefonkne fremferd minner litt om Tussi i Ole Brumm, og en haug andre karakterer, som du etterhvert blir så godt kjent med at du tenker “typisk dem!” når de sier eller gjør noe.

I forgrunnen finner du de mest sentrale karakterene, som også har rot i den opprinnelige, britiske Office-serien. Du har Pam, den pene, beskjede resepsjonisten som helst skulle ønske hun var illustratør, men har resignert i en kjedelig jobb. Du har Jim, den kjekke selgeren som er kontor-bestevenn med resepsjonisten og er hemmelig forelsket i henne selv om hun er forlovet med ev av lagerarbeiderne. Dynamikken mellom disse to er fantastisk, og du finner en hel historie i det som skjer mellom dem, og kan lese følelser i blikk, snakking, og plutselig alvor som gjør det spennende å følge med på hvordan det går vidre. Deres kontorfiende Dwight er også utrolig morsom, med sin blanding av nazistaktig forakt for svakhet (bestefaren hans satt i en alliert fangeleir) kombinert med en overdrevent barnslig tro på alle skøyerstrekene til Jim og Pam, og en hundeaktig underkastelse for autoriteter, spesielt sjefen. Og til slutt har du selvsagt sjefen, Michael Scott, som etter de par-tre første episodene faller inn i en fantastisk mal som mannen som ikke har venner, og bruker sin rolle som sjef for å etablere kontakt med andre. Mannen som ikke klarer å stå på sidelinjen og se andre få all oppmerksomheten, men som aldri klarer å bygge opp respekten fra andre.

Og dette var bare noen av karakterene. 5 poeng.

Enkeltepisodene er også utrolig herlige. Det er alltid ett eller annet som skal skje, episodene er fullpakket av handling, både fra dynamikken mellom Jim og Pam, Michaels påfunn, skøyestrekene med Dwight, hendelsene på kontoren (bursdagen/jula/”pakken” på kontoret/ kurs om seksuell trakassering, osv.) 5 poeng.

Plottet gjennom serien er ikke like fremtredende som i spenningsserier, men kvalitetsnivået og variasjonen i hendelser gjør at du alltid vil ønske mer, mer, mer av denne serien. Det er dessuten så mye sammheng som det kan være, vil jeg mene. Neste episode fortsetter i motsetning til enkelte andre komiserier (f.eks. Simpsons) der den forrige slapp, og utviklingslinjer er forholdet mellom Pam og forloveden (når skal de bestemme en bryllupsdato?), forholdet mellom Pam og Jim (når skal de innse at de burde være sammen?), Michael og Jan (jepps), og flere andre. Pefekt! 5 poeng.

Når det gjelder originalitet, er også serien helt på topp. 5 poeng.

Denne anmeldelsen har vært svært preget av at jeg alt har sett flere sesonger av serien (noe eksemplene også viser), og jeg skal innrømme at de første episoene av den 6-episoders første sesongen ikke er like gode. Men når du først har blitt glad i serien er det umulig å mislike selv disse episodene. Har du gått glipp av denne skatten og vil gi den en sjanse, er mitt råd at du i det minste ser ferdig første sesong, og kanskje begynner på andre. Liker du den fortsatt ikke, er det nok ikke noe for deg.

Totalsum for serien blir 20 av 20.

Det er ikke like morsomt å skrive anmeldelser av dårlige filmer. Ikke har noen noe å tjene heller, på å lese om filmer som ikke er verd å bruke tid på. Det beste er jo å tipses om gode filmer?

Du har ikke vondt av å se Accepted. Men du har ikke noen grunn til å gjøre det heller.

Filmen handler om Bartleby Gaines, som etter å ha blitt avvist ved alle skoler han søker på, oppdager at han plutselig står uten noen plan for utdannelse. For å unngå å skuffe foreldrene forfalsker han et brev fra den oppdiktede skolen “South Harmon Institute of Technology” (S.H.I.T., ja, ha-ha), og får en kompis til å lage en falsk nettside for skolen, så foreldrene tror han har kommet inn på en ekte skole. Så baller det selvfølgelig på seg. Foreldrene vil gjerne kjøre ham til skolen første dag, så de må pusse opp et lokale. Nettsiden har tiltrukket seg flere avviste studenter som har fått innpass på skolen gjennom siden, så de må finne på noe å gjøre med studentene.

De lager et et studentprogram der studentene får lage sine egne fag som “Hvordan sprenge ting med viljekraft” og “Gå tur og tenke på ting-klassen”.Ja, skal man være grei kan man si at filmen er en kritikk av det amerikanske utdanningssystemet, en kritikk av tanken om at noe er riktig bare fordi det er tradisjon, av at ikke alle som ønsker å utdanne seg får det. Men det er lite gjennomført, og redder ikke filmen. Dårlig humor, kjedelige karakterer som verken er morsomme eller troverdige, lame, åpenlys og ekstremt lite troverdig handling. Det fins ikke noen grunn til å like filmen, ikke humoren, ikke karakterene, ikke budskapet, ikke handlingen. Så jeg gir den 3 av 20.

Det fins et par plasser der humoren er bedre enn den vanlige “han er morsom fordi han bruker krøllete parykk”-humoren. Det er en morsom tanke med utradisjonelle fag, hvem har rett til å bestemme hva som er nyttig og unyttig å lære? Det vi ser mest av fra skolen er likevel festing og basseng-henging, og det hele blir for meg mest tåpelig. Det fins dårligere filmer. Men det er bare så vidt.

Siden jeg har vært såpass streng (visstnok), skal jeg tilføye et par ting til: På Internet Movie Database har filmen i gjennomsnitt fått 6,4 av 10. Anmeldelsene flyter over av folk som priser skuespillerne, orginalt plott, sier den er “morsom uten å være teit”, budskapet, humoren, og sier at den var inspirerende. 2316 personer har gitt filmen 10 av 10 stjerner. 9728 personer har gitt den 7 eller bedre, mot 1719 personer som har gitt den 4 eller dårligere. Den likes visstnok aller best av kvinner under 18, og dårligst av folk over 45. Så kanskje er den ikke så dårlig som jeg syns. Eller kanskje det først og fremst er de som liker en film som gidder stemme på og skrive om den på nett.

Oppdatert:

- iversen gir filmen 3 av 7

- tanketom karakteriserer den som en “heilt ok underhaldningsfilm og ein av dei betre i sin sjanger dei siste åra, noko som har ført til at eg har sett den fleire gonger”

- farris er knallhard i dommen og gir den en ‘ikke verd å anmelde engang’. Outch.

Hva er det med the O.C. som har forent så mange i kjærligheten over en tilsynelatende så typisk dramaserie om unge, rike ungdommer i solfylte California?

Historiemessig fremstår The O.C. som et helt vanlig tenåringsdrama. Ryan Atwood er en fattig ung gutt i ferd med å starte sin kriminelle løpebane når han er så heldig å komme ut for advokat Sandy Cohen som forbarmer seg over gutten og tar ham med seg hjem for å gi ham et bedre liv. Sandy har, sammen med kona Kirsten, en sønn på Ryans alder, den selvironiske tegneserienerden Seth Cohen, som raskt blir Ryans nye bestevenn. Ryan forelsker seg i den rike nabojenta Marissa Cooper, og Seth har lenge vært forelsket i hennes bestevenninne Summer Roberts. Ryan må takle overgangen til et liv hvor problemene befinner seg på den helt andre siden av skalaen, men ikke nødvendigvis er mindre, og Seth slippes endelig inn i gjengen han alltid har drømt om.

Selv er jeg ikke overbegeistret for serien. På noen punkter skiller den seg positivt ut fra andre dramaserier. Handlingen skifter stadig retning i løpet av sesongen, og nye viktige karakterer kommer inn like fort som de forsvinner ut, store rystelser raser igjennom serien og etterlater en følelse av at hva som helst kan skje. Likevel gjelder dette i mindre grad for enkeltepisodene, som preges av lite faktisk handling og mye frem-og-tilbake-intriger. Problemer overdiskuteres, og det meste av drivet ligger i forsøket på å ordne ting på en måte som aldri helt ser ut til å ville skje - nemlig at Ryan er sammen med Marissa, og Seth er sammen med Summer. Ungdommenes kjærlighetsproblemer suppleres heldigvis av andre småplott, også disse av varierende varighet og ofte med store omveltninger. Kirsten driver boligselskapet til den vanskelige faren sin, Marissas far Jimmy Cooper får store problemer for å ha stjelt fra kundene sine, Kirstens søster kommer og går, nye par oppstår, og ikke en episode går uten et kjærlighetstriangel av en eller annen form.

Det som nok er seriens største styrke er Seth Cohens munnrapphet, de popkulturelle referansene, og noe av kjemien mellom karakterene. Band, filmer, tegneserier, og playstationspill lager et svært spesifikt univers som underbygger karakterene og gir seerne noen å identifisere seg med. Ikke minst har det blitt utgitt flere CD’er med musikk fra serien, og sammen med klesvalg, talemåte, uttrykk og egne oppfinnelser som “chrismukkah” inntar serien en rolle både som trendsetter og noe man bør ha fått med seg for å forstå referanser i samtaler og andre TV-program.

Seth spilles av Adam Brody, som noen kanskje kjenner igjen som Lanes første kjæreste, Dave Rygalski i Gilmore Girls, og er kanskje seriens morsomste karakter. Den selvopptatte, men sårbare Summer er også morsom, mens seriens hovedkarakter, Ryan, er uvanlig blek og konturløs. Det er noe med karakterer som skal være så rolige, måteholdne, og mutte at det føles som om du ikke blir kjent med dem. Marissa er også blek i starten, men viser seg etterhvert som er relativt mangesidig karakter med flere streke karaktertrekk. Et pluss er også at foreldrene får relativt stor TV-tid i denne serien, noe som gjør at serien favner bredere og gir flere mulige handlingsveier.

Alt i alt er serien et helt greit skue, men ikke noe mer enn det. Serien føyer seg inn i rekken av dramaserier med polerte skuespillere i 20-årene i rollen som 16-17-åringer, med mellommenneskelige relasjoner som største handlingsplott. Noen av historiene kan engasjere litt i perioder, men det er ellers ikke en serie som inviterer til time på time med ivrig TV-kos. Noen ganger kan episodene bli så uengasjerende at det føles som om de aldri skal slutte, men dialogene, referansene, karakterene og stadige uventede vendinger redder serien inn.

Engasjerende enkeltepisoder: 2,5

Plott over flere episoder: 2

Karakterer: 3

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2,5

Totalt: 10 av 20.

Hvis perfeksjon har et navn, så er det Veronica Mars. Herligheten dukket opp i USA høsten 2004, med en ung tøff detektivjente, som et friskt pust i et krimklima hvor jenters rolle mildt overdrevet begrenset seg til å ligge maltraktert på bakken. Veronica Mars er tøff, uredd, og kjapp i replikken som bare en oppdiktet person kan være, og det er herlig å se henne hamle opp med gangstere, bøller, rikmannsgutter og skurker uten å vike en tomme. Hun har en hund, støtpistol, og tøffe venner. Hun er Veronica Mars.

Men det er ikke engang det som gjør serien så bra. Serien begynner et år etter at en skjellsettende hendelse forandrer livet til naive, 15 årige Veronica. Bestevenninnen Lilly Kane blir myrdet, og som sheriff er det faren, Keith Mars, sin oppgave å finne morderen. Faren begynner raskt å mistenke Lillys far, Jake Kane, som er datamilliardær og et elsket medlem av samfunnet han har skapt store deler av rikdommen til. Samfunnet samler seg i beskyttelse av Jake, og en mann ved navn Abel Koontz blir arrestert for drapet på Lilly. Keith taper gjenvalget som sheriff, familien utstøtes av lokalsamfunnet, og Veronicas mor orker ikke presset og stikker av. Veronica selv er plutselig utstøtt av sine tidligere venner.

Et år senere er situasjonen nesten den samme. Keith har startet sin egen virksomhet som privatdetektiv, hvor Veronica hjelper til, moren er fortsatt sporløst forsvunnet, og Veronica er fullstendig utstøtt. Men én ting har forandret seg: Veronica har blitt eldre, desillusjonert og bitter. Kveld etter kveld med kamera foran nedslitte motell på jakt etter bevis på utroskap for sjalu partere har lært henne ett og annet om mennesker, og utstøtelsen fra de populære har lært henne å passe på seg selv, svare tilbake, og gripe en hver anledning til å hevne seg.

Men så begynner spørsmålene: Var det riktig av Veronica å velge farens side året før? Hvorfor mente faren det var Jake Kane som drepte Lilly? Hva var Lillys store hemmelighet som hun skulle til å fortelle Veronica like før hun døde? Hvorfor slo Duncan plutselig opp med Veronica for aldri å snakke med henne igjen? Hvorfor ble Lillys sko funnet i Abel Koontz husbåt, når de faktisk ble avfotografert på Lillys rom den natten hun ble funnet myrdet?

Veronica bestemmer seg for å komme til bunns i saken om hvem det var som drepte venninnen, selv om hun møter motstand fra alle i nærmiljøet, også faren. Samtidig hjelper hun faren med å løse saker som kommer inn til detektivbyrået, og hjelper medelever med problemer de måtte ha. Hun hjelper folk å finne faren sin, finner kredittsvindlere, biltyver, forsvunnede personer, og legitimasjonsforfalskere, samtidig som hun stadig finner spor i Lilly-saken som gjør den større og større. Hvorfor mottok moren bilder av Veronica i et skuddsikte?

Serien er fantastisk på så mange plan. Hver enkelt episode er bra og verdifull frittstående fordi en eller flere saker presenteres i god detektivserie-stil, hvor spor fremlegges og løsningen avsløres på slutten av episoden. Ofte sjonglerer hun flere saker, slik at selv en tilfeldig titter slipper å kjede seg, fordi det stadig kommer nye spor, stadig er det noe å lure på. Dessuten er løsningen ofte overraskende, noe som får seeren til å sitte ytterst på stolkanten i forventing. Og Veronica skuffer aldri: Selv om du aldri i livet ville gjettet det, selv om det virker som om Veronica ble lurt trill rundt, er hun alltid et skritt foran, alltid den som får siste ordet. En soleklar 5 av 5 på enkeltepisodene.

Sesongplottet er også enestående. Dette er serien du vil se så mange episoder du kan i slengen av, fordi de overhengende spørsmålene trenger svar. Og serien innfrir. Selv om hovedavsløringene spares til slutten, må man ikke vente så lenge med å få vite svaret på de første spørsmålene selv om de hver avløses av tre nye. 5, selvsagt.

Karakterene er også utrolige. Selv om forholdet vi har til Veronica blir litt distansert fordi hun er så perfekt og feilfri på alle måter, får vi likevel et innblikk i hva som ligger under gjennom tilbakeblikk og glimrende skuespillprestasjoner. Bestevenn Wallace er utrolig sympatisk, akk så kul, og kjekk. Tøffe gjengleder Weevil er tøff, men lojal og omsorgsfull, datahjelper Mac er kjempekoslig, og Duncan er rank, ansvarlig og omsorgsfull. Selv drittsekken Logan viser etterhvert sin følsomme side. Det blir 5, ja.

Når det gjelder originalitet har jeg vært inne på det tidligere. Dette er ikke bare en super serie. Dette er serien alt måles mot. Den gir en rastløs seer stimulans fra alle kanter gjennom småsaker og kjempestore-overordede-saken. Den gir kjappe, underholdende dialoger, karakterutvikling, tilbakeblikk, overraskende slutt, og en sakte opprulling av hva som har hendt tidligere, og alt dette ligger oppå de vanlige high school-intrigene vi kjenner fra andre serier. Dette er fem serier i en, dette er så bra det overhodet kan gjøres. Det blir 5 på dette også, noe som gir 20 av 20.

Sommerferien er over, og Degrassi-elevene er på vei inn i sitt åttende og niende skoleår, som henholdsvis 13- og 14-åringer. I tillegg til Emma, Manny, J.T., Toby, Spinner, Jimmy, Ashley, Paige og Terri, som vi kjenner fra første sesong, blir vi i starten av sesong 2 bedre kjent med Craig, som er sønnen til Joey Jeremiahs (som vi kjenner fra åttitallets Degrassi-serie) avdøde kone. Craig har problemer med faren, som ikke vil la ham omgås Joeys lille datter og Craigs halvsøster Angela, og ender opp med å bli boende hos Joey.

Av andre nye karakterer blir vi bedre kjent med Sean, som er en 14-åring som måtte gå sjuendeklasse om igjen, og derfor går i åttende nå, Hazel, som er Paiges bestevenninne, og Ellie og hennes bestevenn Marco. Så mange nye karakterer som introduseres sier det seg selv at det blir litt mindre tid til de gamle karakterene. Dette har sine negative sider ved at vi kjenner karakterene på et litt mindre personlig nivå siden det går lang tid mellom hver gang vi ser dem, og at store deler av livet deres foregår utenfor seerens rekkevidde. Likevel ser vi gjengangerne i bakgrunnen, som venner, som bipersoner i episodene, eller i småhistorier ved siden av hovedhistorien, noe som veier opp noe. Dette er også en ting som gjør serien mer som en virkelig ungdomsskole: Du ser mer til personer i perioder og mindre i andre perioder, uten at noe dramatisk trenger å ligge bak. Folk lever livene sine, og som seer får du rett og slett et utsnitt. En annen fordel er selvsagt at det blir plass til noe mer dramatikk siden manusforfatterene får flere personer å dele den på.

Sesong 2 gir også større plass til noen av kjernekarakterene fra åttitallets Degrassi. Som nevnt trer Joey inn i papparollen som verge for nye Degrassi-karakter Craig, Emmas mor Spike innleder et forhold til lærer Snake, som blir mer seriøst utover i sesongen.

I denne sesongen viser også noen av karakterene flere sider ved seg selv. Ashley, som i sesong 1 var den perfekte elevrådsjenta, må venne seg til livet som outsider etter utbruddet i første sesongs avslutning, og utforsker sin mer goth’ete side i sesong 2. Vi får også se flere sider ved Paige, som i sesong 1 fremsto mer som en bakgrunnsfigur og misunnelig venninne. I sesong 2 opplever hun noe forferdelig, og mye av fokus er på hvordan hun takler dette, noe som gir karakteren flere dimensjoner. Helt fra starten av introduseres hun som “skolens mest populære jente”, som leder av heiagjengen og gutters store drøm. Den med noen unntak, vanligvis så fornuftige og rasjonelle Emma, viser sin irrasjonelle og mer vanskelige side når hun konfronteres med morens forhold til læreren, og den bøllete og smådumme Spinner får så vidt vist følelser som avstandsforelsket i Paige. Manny trer omsider så vidt frem i lyset på en mislykket date med Craig.

Sesong 2 får et halvt poeng mer enn sesong 1, fordi karakterene blir litt mer flersidige, men konkurransen om TV-tid gjør likevel at karakterene ikke får utfolde seg som mye som en kunne ønske.

16,5 av 20.

Degrassi: The Next Generation er en serie jeg har vært så heldig å ramle over nylig, fordi TV Norge har sendt et par av de senere sesongene. En sucker som jeg er for high school-formatet, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse, og kjøpte første sesong fra amazon.

Jeg ble rimelig overrasket når det viste seg at seriens hovedpersoner var 12 og 13 år gamle, henholdsvis 7.- og 8.-klassinger. Det er kanskje det første du må vite om denne serien, hvis du skal vurdere å se den. Det jeg imidlertid liker svært godt, er at hver sesong tilsvarer et år i livet deres, slik at de 7 sesongene som er laget til nå, leder oss helt frem til de er 19 og 20 år gamle. Dette gir perfekte vilkår for å virkelig bli glad i karakterene, siden du faktisk har sett dem vokse opp. Men mer om dette siden.

Degrassi: The Next Generation (heretter Degrassi TNG, eller bare Degrassi), er en kanadisk dramaserie med 20-minutters episoder, og er en oppfølger til flere Degrassi-konsepter som ble sendt i Canada på 1980-tallet; “The kids of Degrassi Street”, “Degrassi Junior High”, og “Degrassi High”. Ti år etter at gjengen fra den opprinnelige serien gikk ut av high school, feirer de med en gjenforening, som også markerer starten på den nye serien; “The next generation”. Og ikke nok med det: En av jentene i åttitallets Degrassi fikk en datter, og det er denne jenta som 12 år gammel står i sentrum i det serien starter på nytt igjen.

Emma Nelson er i stor grad hovedperson i seriens første sesong. Hun er datter av Christine “Spike” Nelson, som ble gravid som 14-åring i “Degrassi junior high”-serien, og fødte Emma sommeren før niende klasse. Emma er nå klar for å begynne i sjuende klasse, sammen med vennene Manny, J.T., og Toby. På skolen blir vi også kjent med store og skumle åttendeklassinger Jimmy og Spinner, Jimmys pliktoppfyllende og smarte kjæreste Ashley, hennes venninne Terri, og den oppmerksomhetssyke Paige.

Så hvorfor liker jeg serien så godt? I tillegg til det herlige generasjonsaspektet (noen av karakterene fra åttitallets Degrassi fortsetter videre i nye Degrassi som foreldre og lærere), og det at vi får se dem vokse opp, er det flere ting jeg liker svært godt. Jeg liker at rollene spilles av skuespillere som faktisk er den alderen de spiller, og at karakterene har klesplagg som går igjen i flere episoder, slik som det er i den virkelige verden. Serien minner om hvordan det var å gå på ungdomsskolen, hvordan man hadde spesielt nære venner en var sammen med hele tiden, selv om alle kjente hverandre likevel. Hvordan man kunne være ekstremt opptatt av det motsatte kjønn, hvordan det var å vokse opp, hvordan internett dukket opp med alle sine muligheter og farer. Jeg liker at karakterene, selv om de i stor grad er bestemte “typer”, som også er å kjenne igjen fra ungdomsskolen, likevel, som virkelige mennesker, har dybde. De kan gjøre feil selv om de er “perfekte”, de er impulsive, de tenker, de formes og utvikler seg i møte med verden, noe som er troverdig og spennende å følge med på.

Det fins selvsagt dårlige sider ved serien også. Den kan være moraliserende til tider, selv om dette er mye mindre utpreget enn i amerikanske “after school specials”. Jeg er ikke veldig opptatt av det, men det er mulig skuespillet ikke er det beste alltid, selv om dette ikke har plaget meg. Spørsmålene som tas opp oveforenkles kanskje litt vel mye og gir et inntrykk av at alt kan løses på 20 minutter.

Episodene følger et mønster med en eller flere småsaker som opptar episodens fokuskarakterer, og bringer hovedsaken i mål, samtidig som det fins lengre utviklinger i forholdet mellom karakterene. Episodene er korte, holder på oppmerksomheten og fører en glatt gjennom historien. Små, komiske situasjoner krydrer, samtidig som det er morsomt å rett og slett føle hvordan det var å gå på ungdomsskolen. Når en episode er over er det stort sett aldri noen løse tråder som gjør deg utålmodig etter å se en episode til for å se hvordan det går. Dette trekker litt ned, men historien går definitivt jevnt og trutt fremover, fordi den skildrer livene til disse personene, noe som egentlig er alt vi kan forvente av en slik serie. Karakter 4 på enkeltepisodene og 4 på sesongplottet.

Karakterene er flotte, spesielt Emma er sympatisk, sterk, tøff, og har en sterk rettferdighetssans som får henne til å fremstå som en reflektert og moden person. Hun er ikke redd for konfrontasjoner, og kjemper for det hun tror på. Manny, J.T. og Toby har egentlig ikke så store roller i denne første sesongen, men vi blir bedre kjent med spesielt Ashley, Terri og Paige. Akkurat første sesong er ganske kort (kun 15 episoder), og mye av det jeg har sagt om karakterenes dybde og utvikling er nok helst noe som skjer i senere sesonger. Emma, og kanskje Ashley, er vel de eneste karakterene vi blir skikkelig kjent med, og de andre fremstår mer som stereotype bakgrunnsfigurer. Jeg gir likevel et lite pluss for flotte skildringer av Emma og Ashley, og at det er et påpass varierende persongalleri med ulike karakterer, noe som gir karakter: 3.

Originaliteten har jeg skrevet en del om allerede. Jeg elsker at vi gjennom Degrassi-konseptet har fått følge enkelte av karakterene siden de var 13 år gamle, og frem til de er midt i trettiårene, slik som vi har fått med noen av de opprinnelige degrassi-karakterene (selv om det var et opphold på ti år i mellom), og jeg liker at vi har fått følge den lille babyen som ble født i sesong 2 av Degrassi junior high helt frem til hun er (minst) 19 år gammel. Ellers syns jeg også high school-ideen er grei, det er et scenario de fleste av oss kjenner oss igjen i, og jeg liker at det er mer jordnært og realistisk fremstilt enn andre high school-serier hvor skuespillerne ofte er i tjueårene, og mer hollywood-styla enn her. Og selv om serien er noe moraliserende i den forstand at den presenterer et forslag til “riktig” løsning i bestemte situasjoner, er den ikke like fordømmende som jeg ofte syns amerikanske serier er. Derfor gir jeg serien 5.

Totalkarakter blir dermed 16 av 20. Den når ikke opp til Gilmore girls, som er innen samme sjanger, men mye mer gjennomført både innen handling og dialoger, og for meg står som et ikon innen drama-sjangeren (og egentlig TV-serie-sjangeren). Men som en grei og ofte morsom dramaserie med interessante og realistiske problemer, karakterer og plott, er den absolutt å anbefale.

How I met your mother har jeg egentlig lenge hatt store forventinger til - jeg regnet med å like den. “Friends” etterlot et stort hull, og jeg hadde egentlig troen på at HIMYM til dels kunne fylle det. Likevel har jeg tatt meg god tid før jeg kastet meg over serien. Men nå har jeg gjort det - og den var om mulig enda bedre enn jeg forventet.

Serien baserer seg på et orginalt konsept: Ted Mosby sitter i fremtiden og forteller sin sønn og datter hvordan han møtte moren deres. Dette har positive og negative sider. Det positive er beslektet med en av seriens største fordeler: Det gir et inntrykk av at hele historien er forutbestemt, og fortellerstilen er likeså; full av paranteser, tilbakeblikk, og krumspring i historien. Dette er virkelig herlig å høre på og som seer føles det som om du virkelig bare kan lene deg tilbake og slappe av, for du er i hendene på noen som vet hva de snakker om og vet hva de skal. Dessuten åpner det for en stor fordel som sitcom-sjangeren vanligvis må klare seg uten, nemlig at den tirrer nyskjerrigheten: Hvordan havnet den ananasen på nattbordet? Som du sikkert skjønner blir den fort vanedannende.

Det negative er egentlig ikke så ille, men litt plagsomt. Nå kommer det en spoilor som kan ødelegge første episode for deg hvis du leser videre, men det er ikke et veldig stort tap. I første episode møter Ted den fantastiske, morsomme, pene og smarte Robin Scherbatsky, som han umiddelbart forelsker seg i - og presterer å erklære at han elsker allerede første kvelden. “And thats how I met you aunt Robin” erklærer fremtids-Ted til de stønnende barna sine, og en lang historie er i gang. Robin blir nemlig en fast del av vennegjengen, og sammen med det nyforlovede paret Lily Aldrin og Marshall Eriksen, og klysa Barney Stinson (mer om disse siden) sitter de mye på bar og opplever forskjellig sammen. Ulempen med dette er selvfølgelig at Ted og Robin utvikler et slags “Ross and Rachel”-forhold, der den ene liker den andre når den andre har kjæreste og omvendt, men i motsetning til på Friends er det allerede fastslått at det aldri vil bli Ted og Robin, noe som gjør det litt vanskeligere å følge med på deres av-og-på-forhold: Vil vi at Ted skal slå opp med kjæresten og bli sammen med Robin? De skal jo uansett ikke ende opp sammen? Tenk om det er forholdet til denne nye kjæresten som er verd å satse på? Hvem heier vi på?

Så var det karakterene. Så viktig i en serie. Og HIMYM klarer det virkelig. De har vært svært lure og hanket inn Buffys Alyson Hannigan som Lily Aldrin, som er like mild, kul og morsom som i Buffy. Ted Mosby er sympatisk, spontan og lidenskapelig, og Lilys forlovede Marshall Eriksen er utrolig koslig og morsom. Robin Scherbatsky er en flott og fyldig karakter, og det er veldig forfriskende å se en TV-serie skildre et forhold der det er mannen som er verpesyk og kvinnen som holder ham unna, selv om de begynner å nærme seg tretti. Det eneste jeg har å utsette noe på i karaktergalleriet er den teite Barney, som vel fyller et tullete nytt behov som har vokst frem om at alt skal være så lite pk. Selv om jeg godt kunne klart meg uten ham, ødelegger han ikke så mye, så det blir en 4 på karakterene.

Episodene får en solid 5′er for å være egne, konkluderende historier fulle av morsomme dialoger, internvitser, tilbakeblikk på ting som har skjedd før serien begynte, og ting som hender underveis. Serien får en 5 på sammenheng mellom episodene, fordi den drives frem av Teds evige jakt på kvinnen i sitt liv, og også har andre historier som driver sesongen fremover, som Lily og Marshalls forlovelse, Robins karriere og følelser for Ted, Teds forhold, Marshalls nye jobb og andre ting. Serien har vist oss hvor bra det faktisk er mulig å gjøre dette, noe som åpner for at man kan tenke seg hvordan dette tilbakeskuende blikket kunne brukes enda mer aktivt over hele sesongen (småhistorier som varer over flere episoder). Likevel gir jeg serien nesten full pott fordi den rett og slett er glimrende laget.

Konsept og originalitet kvalifiserer også til en 5, noe som gir serien 19 av 20 mulige poeng. Den er nesten så bra som en komiserie kan være.

Girlfriends er en serie jeg ikke tror har gått i Norge. Serien er en typisk sitcom med bokslatter, noe som i utgangspunktet ikke er veldig tiltalende. Likevel har jeg blitt ganske glad i serien siden jeg ble kjent med den.

Serien handler om advokat Joan Clayton, hennes venninne og assistent Maya Wilkes, barndomsvenninnen Toni Childs, og studievenninne Lynn Searcy. I ekte sitcom-stil befinner de seg alltid på samme sted, enten det er hjemme hos Joan, på jobb, eller favorittrestauranten, og sentralt står dermed samtaler omkring dilemmaer og hendelser i hverdagen. Dette er et premiss vi vet fungerer fra andre show som Friends og How I met your mother, og Girlfriends gjør det ikke mye dårligere, selv om humoren kanskje er en del billigere.

Et annet sentralt premiss i serien er det at de alle er “afro-amerikanere”, noe som til en viss grad påvirker livene deres og hvilke situasjoner de kommer opp i. Som en del av en sosioøkonomisk gruppe som fortsatt møter større motgang enn hvite amerikanere, blir hudfargen i mye større grad en del av identiteten til disse kvinnene. Dette er også temaer som stadig kommer opp i serien, som at Lynn, som har en hvit mor og svart far, alltid vil regnes som “svart” i USA.

Klasseperspektivet får også oppmerksomhet, spesielt i episoden “Never a bridesmaid”, hvor Maya gjør Joan oppmerksom på at hun prøver å presse sine preferanser over på Maya, som om hennes livsstil og valg på et vis er bedre enn Mayas. Kjønn er et annet tema som taes opp, i episoden “Friends, colleagues, brothers” hvor Joan plages av “manneklubben” på jobb, som setter henne på sidelinjen ved å snakke om “manneting” som biler, damer og sport, og ignorerer hennes forsøk på å delta i samtalen for så å gjenta det hun nettopp sa. Når hennes venn og kollega William oppfører seg på akkurat samme måte, konfronterer hun ham senere med at han velger kjønn over rase og ikke hjelper henne.

Enkeltepisodene er helt greie. I ekte sticom-stil har flere av venninnene små saker som opptar dem akkurat da, noe som gir seeren mer å følge med på enn kun én enkelt historie. Som sitcom har også serien den fordelen at den ikke er avhengig av at problemene skal være så engasjerende; det holder at det krydres med morsomme kommentarer, replikker og små episoder. Episodene holder på oppmerksomheten, og gir et morsomt innblikk i en verden ganske ulik kalde Norge med storbyen Los Angeles, et ganske annerledes samfunnssystem, andre klasseforhold, andre forhold mellom kjønn og raser, andre regler for oppførsel, andre måter å snakke på, andre livsstiler, noe som også for en norsk seer gir serien en ekstra dybde ved siden av den mer overfladiske komedien. Karakter: 3,5.

Serien har egentlig vist seg overraskende god på å presentere et plott over flere episoder. Vant som jeg har blitt med 40-minutters episoder, hadde jeg ikke de helt store forventingene til 20-minutters episoder i en sitcom. Likevel har serien vist stor evne til å gi en handling over lengre tid. Dette kan selvsagt ikke sammenliknes med spenningsserier, men det viser hvordan livet sakte utvikler seg, venner og bekjentskaper kommer og går. De forskjellige lengre historiene overlapper gjerne hverandre og gir seeren en grunn til å følge med videre. Det er ikke det minste problematisk å overtale seg selv til å se både 2 og 3 episoder i slengen av denne serien. Karakter: 3,5

I begynnelsen av serien er karakterene flate som pannekaker og nærmest som symboler på hvert sitt felt. Joan er den skikkelige, organiserte, alltid flinke, men noe nevrotiske, og kan minne noe om Friends’ Monica. Maya blir tidlig i serien stemplet av Toni som “ghetto” med sin oppførsel, snakkemåte og klesstil. Toni blir dermed den bitchye, overfladiske og grunne av karakterene, og kanskje den eneste av dem som jeg bruker lang tid på å lære å like. Lynn er i begynnelsen med nesten som en bakgrunnsfigur, en snakkende kulisse som kommer med små punchlines hver gang hun åpner munnen. Hun avslører et utagerende sexliv, radikal politisk orientering, jordnær livsholdning, stort studielån, og manglende plan for livet. Karakterene blir mer komfortable i rollene sine utover i sesongen, men slutter jo aldri helt å være stereotyper. Karakter: 2,5.

Når det gjelder originalitet og det lille ekstra har jeg skrevet mye om dette i starten. Serien bygger på prate-sammen-konseptet, som jeg liker veldig godt, viser en verden ganske ulik min, noe jeg liker, og tar også opp sentrale samfunnsmessige spørsmål omkring rase, kjønn og klasse. Den får 4.

Samlet karakter blir dermed 13,5 av 20. Jeg er glad jeg har funnet den, og koser meg veldig når jeg ser den. Den er munter, ukomplisert og halvmorsom, noe som er veldig godt en gang i blant. Det er likevel vanskelig å regne serien som en stor skatt utover dette, så det gjelder å ta serien for det den er: Grei underholdning.

“Grosse pointe” er historien om intrigene på settet til en såpeserie. Serien ble i USA sendt på Warner Bros’ TV-kanal i 2000 til 2001, og ble i Norge sendt på TV3. Serien var kort, den rakk bare å produsere 17 20-minutters epiosder før den ble kansellert, og kan derfor regnes av mange som en serie det ikke er verd å sette seg inn i.

Serien skal være inspirert av Darren Star’s opplevelser rundt produksjonen av en av hans andre serier, Beverly Hills 90210, noe som gir en slags relevans til hendelsene på settet. Serien innledes ved opptaket av en ny karakter i såpeserien, den snille, og omtenksomme Courney Scott, som umiddelbart møtes med skepsis fra show’ets diva, Hunter Fallow. Hunter er like utilnærmelig som Courney er imøtekommende, like vemmelig som Courney er karismatisk, og starter umiddelbart en kampanje hvor usikre og sjenerte Marcy Sternfeld havner imellom.

Serien har en del semi-kjente skuespillere. Lindsay Sloane, som spiller Marcy, kjenner vi blant annet fra TV-serien “Sabrina, The teenage witch”, hvor hun spilte den like usikre og sjenerte Valerie. Bonnie Sommeville, som spiller Courney, er kjent blant annet fra en liten rolle i the O.C., og som Ross’ Mona i Friends. Evige stand-in Dave May spilles av Kyle Howard som i sitt virkelige liv har hatt små og større roller i bortimot alt som fins av serier.

Det er et helt greit driv i episodene, selv om det selvfølgelig er viktig å vurdere denne serien ut fra sin sjanger, og ikke sammenlikne den med skatter som “Veronica Mars”. Episodene følger et vanlig drama- og komediemønster, hvor en sak, et problem, introduseres og stort sett konkluderes i hver episode, enten det er en fest som skal holdes, noen som nasker i butikken, eller noen som får besøk av moren sin. Scener fra innspillingen av såpeserien de selv lager gir en ekstra dimensjon til epiosdene, fordi seeren, med en ironisk distanse selvfølgelig, kan følge med på hva som skjer på den andre serien også. Karakter: 3

Når det gjelder handling over tid er det et pluss at episodene til en viss grad fortsetter der den forrige slapp. Likevel er episodene såpass frittstående at det ikke er spesielt viktig å ha den på DVD. Den er likevel grei nok å se, og det kan ligge en viss interesse i å vite hvordan det går med såpeserien og karakterene, slik at man har en grunn til å se en episode til, gjerne flere i gangen. Det fins også noen få krefter eller spørsmål som driver serien fremover, selv om disse er kraftig nedtont, viser seg sent, og egentlig ikke engaserer så veldig. Karakter: 2

Siden dette er en komiserie, er ikke mangesidede karakterer det det satses mest på. Karakterene er relativt flate, parodier som de er. Likevel kan man si de er mildt engasjerende i den forstand at man kan få litt vondt av den evig usikre Marcy, blir litt sur på Hunter, og glad hvis noen gjør noe bra. Karakterene viser også et snev av menneskelig tvetydighet når man merker at hissige Hunter egentlig er usikker, prektige Courney har en fortid med et fotokamera, og nevrotiske Marcy tør å stå opp mot Hunter når hun har noe å kjempe for. Likevel er dette sider som blir alt for lite utdypet siden det er en komiserie, og dessuten er såpass kort. Dette er jo egentlig ikke serien sin feil, og skal dermed ikke få et alt for stort trekk for dette, men får likevel et trekk i at karakterene i såpass stor grad fremstår som sterotyper. Karakter: 3.

Når det gjelder originalitet, skårer serien høyt. Handlingen er satt til et TV-seriesett, og gir dermed rom for flere paralelle handlinger, både når det gjelder såpeseriens utvikling, og skuespillernes posisjoner i forhold til såpeserien, samtidig som den dekker karakterernes menneskelige relasjoner med hverandre, og karakterenes forhold til kjendislivet. Når serien i tillegg er en parodi på en eksisterende serie og denne seriens skuespillere og karakterer, blir dette fulltreff. Karakter: 5.

Den samlede karakteren blir dermed 13 av 20. Serien er ikke en stor arv for våre etterkommere, og heller ikke noe du vil savne i DVD-samlinga. Men det er helt grei underholdning, og ikke bortkastet tid å se heller.